Slik kjente jeg Henri Nouwen. Del 1

Historien du er i ferd med å lese har visse likhetstrekk med min egen. Få, om noen - det måtte bli Jean Vanier - har fått prege mitt åndelige liv som Henri Nouwen. På så mange måter har han kommet meg til hjelp, ikke minst i tunge sykdomsperioder.

Jim Forest (her sammen med sin kone), har en lignende historie å fortelle. Jeg har valgt å oversette den, da jeg tror den vil være til inspirasjon og åndelig hjelp for flere enn meg:

'I en vanskelig fase av mitt liv ble Henri Nouwen min åndelige far. Han var en fremragende sjelesørger som gjorde det mulig for meg å dele deler sider av mitt liv som var smertefulle, merkverdige eller pinlige. Han hjalp meg til å overleve tøffe tider og takle utbrudd av fortvilelse. Så jeg kan si det nå, helt fra begynnelsen av, at hva enn lys jeg måtte kaste over ham, så er ikke det et resultat ene og alene av å studere det han har skrevet, eller ved å identifisere hans hovedemner, eller analysere ham som om jeg studerte ham gjennom et teleskop. Han spilte, og faktum er, han spiller fremdeles en rolle i livet mitt.

Våre liv ledet oss begge til å krysse et hav, selv om det var i motsatt retning. Jeg lever i Henri's hjemland, Nederland, mens Nord-Amerika ble et hjem for Henri Nouwen. Det var ikke planlagt, kanskje det er Guds humor, men han og jeg byttet plass.

Henri var en rastløs mann, konstant i bevegelse. Hans rastløshet tok ham fra det ene kontinentet til et annet. Han underviste ved Notre Dame, så Yale, deretter Harvard, men kunne ikke bli værende ved noen av disse fremragende institusjonene. I sin søken etter fellesskap var han en slags midlertidig broder i et trappist-kloster i flere utvidede perioder, men fant ut at det monastiske livet - selv om det hjalp ham til å klarne hjernen - ikke var noe for ham. Han tok et sabbatsår i Latin-Amerika og trodde en tid at han hadde kall som misjonær, for så å bestemme seg for at det slett ikke var hans kall, det heller. Han fant endelig sitt hjem - ikke i akademia eller i et monastisk liv - men i en L'Arche kommunitet i Canada - ikke blant de briljante, men blant fysisk og mentalt funksjonshemmede og deres assistenter. Og til slutt, døde han under en reise - to hjerteinfarkt i Holland - på vei til Russland hvor intensjonen var å lage en film om Rembrandts maleri: 'Den bortkomne sønnen vender hjem.

(fortsettes)