'Jeg er bundet av Skriften og min samvittighet er fanget' - del 1

Som jeg har varslet tidligere på bloggen vil jeg presentere en lengre artikkelserie i forkant av Reformasjonsjubileet neste år. Da er det 500 år siden Martin Luther offentliggjorde sine nå så berømte 95 teser mot kommersialiseringen av avlaten.

Her begynner artikkelserien, som vil komme med ujevne mellomrom:

Den vil omhandle de som var forløperne til reformasjonen, og jeg tenker å begynne litt utradisjonelt. Mange kirkehistorikere snakker om den udelte kirke frem til 1054 da det såkalte store skisma fant sted, og vi fikk Øst- og Vestkirken. Men da ser man bort fra at det fantes frie menighetsbevegelser ved siden av Storkirken, og man ser bort fra at kirken ikke bare hadde to grener idet Urkirken går over i Oldkirken, men tre: den keltiske.

Vi snakker om galliske kristne og kristne fra Lille-Asia, som sto i et motsetningsforhold til Storkirken - en kirke som på mange måter var blitt en verdsliggjort kirke - og forfektet bibelske standpunkter, for eksempel rettferdiggjørelse ved tro alene. Det er verd å merke seg at allerede omkring 300-400-tallet var evangeliet kommet til Irland, og det er herfra Norge har sine kristenrøtter. På mange måter er disse våre keltiske venner den første spede begynnelsen til det som skulle bli 1500-tallets store reformasjon.

Den kirken som oppstod i det keltiske landskapet "gjennomgikk en selvstendig utvikling og kjente ikke til biskoper i romersk stil, nattverdforvaltning, skjærsild eller skriftemål. De holdt gudstjenester på gællisk og viste også sterk misjonsiver. De dro i hundrevis til Skottland og England og fastlandet til de slaviske landene i øst og fremfor alt til Tyskland." (Hans P. Pedersen: 2000 år med Den Hellige Ånd. Rex forlag, side 51)

Rune Brännström, en kjent skikkelse i Den karismatiske bevegelsen, skrev i 1983 en bok som het 'Förnyelsen Genom Tiderna' hvor han omtaler kelternes misjonsstrategi. Brännström nevner i sin bok at de keltiske kristne grunnla misjonsbyer i de områder de ville nå med evangeliet. Midt i byen bygget de en enkel trekirke, rundt den skolelokaler og små boliger til munkene, som både fungerte som bygningsarbeidere, lærere og forkynnere. Rundt denne kjernen fantes det så bygninger til dem som studerte og familiene deres. Alt var omgitt av en mur. En gruppe på tolv munker gikk så fra misjonsbyen under ledelse av en abbed og forkynte evangeliet i det nye området. De som ble tilbake i byen arbeidet som lærere eller oversatte Bibelen, salmer og sanger til landets språk. Blant de omvendte valgte misjonærene seg ut en gruppe unge menn som de lærte et håndverk og underviste i Bibelen og om hvordan de kunne formidle evangeliet til sitt eget folk.

Kelterne fortsatte sin misjonsvirksomhet til 1200 da de ble forent med andre vekkelsesbevegelser. Den keltiske kirken ble etter hvert tvunget til å tilpasse seg Den romerske kirkens tradisjoner og lover.

(fortsettes)