Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 6

Her fortsetter serien om eiendomsfellesskapet i urkirken. Den er skrevet av Charles E. Moore, og de foregående artiklene ble publisert tirsdag 9.februar, onsdag 10. februar, fredag 12. februar og onsdag 23.mars og torsdag 7.april:

Det er bemerkelsesverdig at hver gang Lukas beskriver hvordan den tidlige kirken møtte de materielle behovene hos sine medlemmer nevner han også han hvordan menigheten ble velsignet og vokste i antall. (Apg 4,31 og v.33;6,7  jfr 5,14;9,12 jfr 9,31 og 11,21-26)

I tillegg til å bli forent i hengivelse til bønn, apostlenes lære, Herrens måltid, og tilbedelse, understreker Lukas at alle som trodde hadde alt felles. Evangeliets mirakuløse frihet og rettferdighet for de fattige er et bekreftende tegn på at den messianske tiden har begynt og er et utgangspunkt for forkynnelsen av Det gode budskapet og vekst for kirken.

Finnes det så noen indikasjon på at den tidlige kirkens fellesskapsliv feilet? 

For det første: Det finnes ikke en eneste antydning i Det nye testamente at de første kristne forkastet Jerusalem modellen som noe uviselig, upassende eller feilaktig. Faktisk fremstår det ikke noen annen form for menighetsliv enn denne.  Faktum er, i 2.Tess 3,6-15 (og Ef 4,28 og 2.Kor 8,13-15) så tar Paulus opp misbruk i menigheten som klart forutsetter at en eller annen form for eiendomsfellesskap ble praktisert. 

Måtte andre menigheter 'redde' menigheten i Jerusalem, som enkelte har ment, fordi deres eiendomsfellesskap forårsaket deres egen fattigdom? Nei. Årsaken til fattigdommen i Jerusalem hadde mange årsaker, men ikke fordi de hadde alt felles. To tiår med elendige avlinger utviklet seg til en 'verdensvid' sultkatastrofe under regimet til keiser Claudius. Den romerske provinsen Judea ble spesielt hardt rammet (Apg 11,27-30). Menigheten i Jerusalem måtte også utstå hard forfølgelse (Apg 8,1;9,1 og Jak 1,1 og v.9;2,6-7 og 5,1-6). I tillegg til dette underholdt også menigheten et uvanlig stort antall lærere og apostler i tillegg til alle pilegrimene som kom. Tiggere - som visste at det å gi almisser var en eksempel på jødisk spiritualitet - likte også å oppholde seg i Jerusalem (Apg 3,2-3).

Var så det å ha alt felles som den første menigheten hadde noe unikt for den? Er dette virkelig noe vi skulle strebe etter? Er det et normativt ideal som vi er forpliktet til å leve opp til i dag? 

Ikke i den forstand at av det er et mønster som skal kopieres og etterlignes. For mange formidlende omstendigheter gjør dette umulig. Det kan heller ikke tolkes som en universell norm, som om Lukas' disposisjon var en slags kristen sosialetikk atskilt fra kirkens liv og gjelder for samfunnet forøvrig. Lukas beskrev ikke hvordan samfunnet generelt skulle se ut som.

Det som skjedde i Apostlenes gjerninger må sees på pragmatisk. Det handler om hvordan et liv sentrert i Kristus og fylt av Ånden ser ut. Den første menigheten var begynnelsen på Åndens nye verk på jorden - et arbeid det var gitt løfter om til kommende generasjoner (Apg 3,37-40). Dette er en oppfyllelse av Jesu bønn om enhet (Joh 17,21 flg). Dette var førstefrukten av Guds kommende fremtid, en prototype av hva kirken kan bli andre steder hvor evangeliet forkynnes i nasjonene. Når hjertet er truffet, når livet blir revolusjonert, vil de som tror ivrig og full av glede slå seg sammen for å vise realitetene av Jesu forvandlende kraft i sin midte. De vil gjerne vise en enhet født av Ånden - en enhet av ett hjerte og ett sinn som eksploderer i et felles liv i radikal kjærlighet.

Billedtekst: Barn tilhørende en av kommunitetene til Bruderhof-bevegelsen som også artikkelforfatteren er en del av.

(fortsettes)