Beskrivelsen Lukas gir av urkirken beskriver hva Kristi ånd gjør på jorden når mennesker gir gjensvar på omvendelsen til evangeliet. Ånden fyller livene så mye at ingenting, selv ikke ens eiendeler, kommer i veien for å vise kjærligheten til nesten. De tilhørte én Herre, og på grunn av det overga de alt! Da er spørsmålet enkelt: Hvorfor ikke vi?
Vi har nå sett på den beretningen som Lukas gir oss av hvordan de første kristne delte alt og hadde alt felles. Deres eiendeler sto til menighetens disposisjon. Så hvordan kan vi forstå og forholde oss til Apostlenes gjerninger kapittel 2 og 4 i dag? Kreves det virkelig av kristne at de oppgir alt og deler alt?
Heldigvis - de bibelske forfatterne indikerer vanligvis eller gir i det minste ledetråder til hvordan vi skal forstå betydningen av det de beskriver. Ved hjelp av introduksjoner, konklusjoner, sammenligninger og kontraster med andre episoder kan man fange opp en bestemt hendelse som skjedde i fortiden og så vurdere den via det eksemplet den gir, eller gjennom den motsatte meningen, eller rett og slett nøytralt.
Det er klart at i beretningen til Lukas er det ingen som helst indikasjon verken eksegetisk eller historisk om at de første kristnes eiendomsfellesskap var uriktig eller noe mislykket eksperiment. Faktisk er det vi har en eksemplarisk beskrivelse av hva et åndsutrustet fellesskap av troende ser ut. I lys av hva vi vet om Jesu undervisning om eiendom, Hans eget eksempel og eksemplet fra disiplenes liv som viser at de hadde en felles kasse og forlot alt for å følge Ham, hva som skjedde på Pinsedag, så er ikke dette så vanskelig.
Det er ikke rart at Lukas krever vår oppmerksomhet når det gjelder den velsignelsen Gud øser over den tidlige menigheten og dens hverdagslige liv (Apg 2,47)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar