De hemmelige troende i Obersharpersdorf, del 1

I 1648 hadde landene i Europa sluttet å krige med hverandre. De var utmattet. I 30 år hadde de ødelagt hverandre for den saken de trodde på. Utallige unge menn og sivilister lå igjen på slagmarkene. Men nå, de som hadde overlevd begynte med et nytt håp å bygge opp igjen de ødelagte landsbyene, bryte ny mark, og plante åkrer med hvete og kål igjen.

30 år med krig hadde skapt et Europa delt inn i lutherske, reformerte og romersk-katolske land. For de fleste var dette en god løsning. De tilhørte ganske enkelt den kirken som prinsen deres tilhørte, og tilba Gud slik deres prinser sa de skulle gjøre. Men for de som elsket Kristus og ønsket å følge Ham, så var ikke dette noen god løsning i det hele tatt.

Familien Wiegners, fra Oberharpersdorf i Schlesien, elsket Kristus.

I 200 år hadde familien Wiegners tilhørt en liten hemmelig forsamling oppe i fjellene. På Herrens dag og på kveldene i uken, møttes de for å synge og be. Noen ganger leste de bare fra Skriften. Andre ganger leste de fra noen oppmuntrende brev og bøker. Og det var kvelder hvor de bare satt stille sammen og ventet på Herren.

Forsamlingen Wiegners familien tilhørte, var i likhet med små grupper, som var spredt rundt om i Europa, frie forsamlinger og hadde alltid nektet å tilhøre noen kirkesamfunn. Mens alle europeere hadde kjempet, truet og diskutert med hverandre over lærespørsmål, så hadde disse forblitt stille. De hadde nektet å ta stilling til ting som Kristus aldri hadde sagt noe om, og med all seriøsitet hadde de forsøkt å etterleve det Han faktisk hadde talt om. Det ledet dem inn i et hellig, ikke-konformt liv, ydmyke i tanke, tale og handling og de møtte ondskap med godhet. Som en av de tidlige lærerne blant dem - Kaspar Schwenkfeld von Ossig - trodde de at alle forsamlinger av troende tilhørte en verdensvid men menneskelig talt usynlig Kristi kropp. På grunn av dette anerkjente de andre grupper av troende (selv også de som tilhørte kirkesamfunn) som brødre og søstre, og de følte det ikke som noe tap om deres medlemmer sluttet seg til andre grupper.

Fordi Kaspar Schwenkfeld hadde undervist og skrevet mye ble disse små, frie forsamlingene kalt 'Schwenkfeld-menighetene'. Men det at de ønsket å være ubundne forsamlinger sparte dem så langt fra å bli forfulgt.

Etter 30 års krigen bestemte både lutheranerne, de reformere og de romersk-katolske seg for å bli kvitt 'Schwenkfeld-menighetene'. De ønsket ikke å ha dem i blant seg. Og spesielt ikke i Schleslien, hvor familien til Georg Wiegner levde.

I 1719 gav keiser Karl VI av Det tysk-romerske riket fullmakt til Jesuittene til å starte et misjonsarbeid i Schleslien i den ene hensikt å omvende medlemmene av 'Schwenfeld-menighetene'. Dette var begynnelsen på en svær prøvelsestid.

Jesuittene gjorde alt de kunne for å skremme de troende i Oberharpersdorf og i de andre landsbyene hvor de levde. De gjorde det ulovlig for dem å selge eller kjøpe ting. De nektet dem å finne seg arbeid, og bokstavelig talt tvang de dem til å sulte. Hva som var enda verre var at de tok fra dem barna deres, tvangsdøpte dem og tvang dem til å gå på katolske skoler.

(fortsettes)

Billedtekst: Et hus og en låve tilhørende anabaptister i Polen. Fra The Mennonite Heritage Village.