Myanmar: Mindre menneskehandel men fortsatt bruk av barnesoldater

USA har nedgradert Myanmar i sin årlige rapport om menneskehandel, men det er ingen tvil om at Myanmar har sviktet når det gjelder bruk av barnesoldater. Disse barnesoldatene settes inn særlig i konfliktområder og de plukkes ut til tjeneste fra særlig sårbare minoritetsgrupper.

Det er Radio Free Asia som omtaler rapporten i sin nettutgave.

Myanmar - tidligere Burma - har de siste tiårene brutt menneskerettighetene til både religiøse grupper og minoritetsgrupper. Og det har pågått en utstrakt menneskehandel. Mange kvinner har endt opp som sexslaver og sendt til en rekke land fra kyniske bakmenn som har forsynt prostitusjonsmarkedet i blant annet Europa med kvinner fra Myanmar.

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 1

Denne artikkelen er oversatt med vennlig tillatelse av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På grunn av lengden er den delt i flere deler.

Jonathan Wilson-Hartgrove, er en amerikansk forfatter, foredragsholder og baptistpastor. Han er en av foregangsmennene innen den nymonastiske bevegelsen og er kjent for sitt nære samarbeide med Shane Claiborne:

For flere år siden, mens jeg besøkte en kristen kommunitet, snakket jeg med en pastor som hadde holdt på siden denne gruppen hadde kommet sammen i forbindelse med Jesusvekkelsen på 1970-tallet. Fylt med en evangelisk iver, ga tusenvis som han opp den amerikanske drømmen, og henga sine liv til å leve i tråd med evangeliet sammen med nye brødre og søstre i små kommuniteter eller fellesskap. 40 år senere er flesteparten av disse kommunitetene borte. Med unntak av denne. Jeg ønsket å vite hvorfor.

"Vi møtte Jean Vanier," fortalte denne mannen meg. "Han introduserte oss for det monastiske livet."

Vanier, en katolikk fra Canada, var i Frankrike når en prest inviterte ham til å leve sammen med to menn som hadde blitt institusjonalisert på grunn av intellektuell funksjonshemming. Vanier's kommunitet, L'Arche (Arken), ble til ut av lydighet til en katolsk prest i skyggen til noen av Vestens store monastiske monumenter. For Vanier, var den monastiske visdommen en sang hvis ekko gjenlød gjennom århundrene, og var like virkelig som lyden av kirkeklokkene en søndag morgen. For meg, en ung baptist, lød det som en merkelig låt i en ukjent tonalitet.

Likevel - noe hadde jeg til felles med min venn fra Jesusvekkelsen. En generasjon senere, hadde min kone Leah og jeg hørt kallet fra Jesus om å leve et kommunitetsliv. Sammen med noen få venner hadde vi begynt å finne en vei sammen. Fra Minnesota, 150 år etter at en liten gruppe med tyske munker, hadde reist fra Europa for å etablere et kloster der, kom det et brev. Benediktinerne var oppmuntret over å høre at andre kristne utforsket kallet til å leve i en kommunitet. De strakk ut en hånd i gjestfrihet, og bygget en bro tvers over et kontinent, tvers over Atlanterhavet, tvers gjennom 1500 år. De lærte meg å lese Benedikts regel og introduserte oss for det monastiske livet.

10 år senere, takket være en generøs invitasjon fra "Kommuniteten til Jesus" kunne Leah og jeg fly til Florence, Italia, for å slå oss i lag med pilegrimer i fotsporene til hellige Benedikt. I det vi fløy mot den stigende solen, fikk vi ikke mye søvn og var vi ganske groggy da vi hilste på vår sjåfør fredag morgen. Han skulle ta oss gjennom Toscanas åser til byen Barga. En befestet by som kan dateres tilbake til det 9. århundre. Barga har utsikt til elven Arno, og ligger tvers overfor et fjell som er oppkalt etter Kristi kors.

Siden førkristen tid har denne elvedalen utgjort en nord/sør reiserute gjennom alpene. Og Berga har vært et hvilested. Byens forfedre dedikerte hovedkirken - Barga Dumo - til hellige Christopher - de reisendes skytshelgen. Et årtusen senere, får vi del i deres velsignelse når vi går gjennom byporten og blir møtt med klemmer idet våre gjester insisterer på å dra koffertene våre opp brosteinsgater og en svingete trapp opp til Villa Via Sacra, som ligger 40 fot over bymuren. Her setter vi oss ned for å nyte en lunsj bestående av stekt auberginer, asparges og svinekam, samtidig som vi lærer å kjenne legenden fra førkristen tid som sier at Barga er badet i evig lys.

(fortsettes)

SISTE: Åtte selvmordsbombere slo til mot kristen landsby i Libanon - media tause

Terrorangrepet på flyplassen i Ankara i Tyrkia er forferdelig og grusomt - men har du hørt om selvmordsangrepet på en kristen landsby i det nordøstlige Libanon for to dager siden?

Ikke? Kanskje ikke så rart. Så langt jeg har sett er det bare Aftenposten og NRK som har meldt om det. Terroren som har rammet Tyrkia dekkes med ekstrasendinger, minutt for minutt reportasjer i de store nettavisene og store oppslag i løssalgsavisene, mens angrepet mot den kristne landsbyen Al Qaa hvor åtte selvmordsbombere slo til i to angrepsbølger tidlig om morgenen mandag 26. juni, nesten ikke nevnes med et ord. Minst fem er drept og et ukjent antall er såret i dette angrepet. Antallet drepte i Tyrkia er mye høyere, men det er nå underlig at media ikke er opptatt av at kristne angripes i et land like i nærheten. Eller kanskje ikke? Er det fordi man ikke kan utelukke at det er nordmenn som er døde i Tyrkia, at man forskjellsbehandler så tydelig?

Ingen har foreløpig tatt på seg ansvaret for terrorangrepet på den kristne landsbyen Al Qaa, men det er ingen tvil om at dette er et anslag mot den kristne befolkningen i Libanon.

Fire selvmordbombere gikk til aksjon før morgengry mandag. I dette angrepet ble fem mennesker drept. Mange skadet. Neste bølge kom på kvelden og dette var rettet mot en familie som forberedte en begravelse som skulle finne sted tirsdag morgen. Minst 11 ble skadet i dette angrepet. Det er det statsdrevne nyhetsbyrået, National News Agency, som melder dette.

La oss be for våre forfulgte trossøsken i Libanon.

70.000 samles til gudstjeneste i en hule i et fjell hver uke

I en fjellhule utenfor Kairo møtes nærmere 70.000 kristne hver eneste uke for å tilbe Jesus!

Ja, du leste helt riktig. 70.000. Kirken inne i fjellet er kjent som Hellige Simons kloster, og er lokalisert på det såkalte 'søppelfjellet'.

Dette er en av de største kirkene kopterne har. Den ligger i det sørøstlige Kairo. Mer enn 90 prosent av de som bor i denne bydelen, Zabbeleen, er koptisk-ortdodokse kristne. De er omgitt av muslimer på alle kanter, men de lever ut sin tro svært frimodig. De er virkelig 'en by på fjellet' som skinner og lyser. Derfor blir det absurd å møte norske kristne som mener at kopterne ikke er kristne!

Her er et lite glimt fra en gudstjeneste i hulekirken:

https://www.youtube.com/watch?v=Zx8p7yXHOw8

Menneskets største frykt

"Ropet etter kjærlighet som strømmer fra hjertet til mennesker i nød er blandet med smerte, angst og noen ganger pine. 

De er så redd for ikke å være elskelige. Hvis dette kallet etter kjærlighet vekker medfølelse i hjertene til de rundt dem, kan deres frykt, angst og indre smerte også vekke frykt og indre smerte hos dem som hører ropene.

Det er derfor det er så vanskelig og skremmende å møte folk som er sønderknuste. Deres angst synes å vekke angst og smerte hos de rundt dem."

Jean Vanier (til venstre på bildet) i Community and Growth, side 98. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Til de som sprer muslimhat på Internett og Facebook

Verdensevangelisten Christopher Alam (bildet), født av muslimske foreldre, fant frelsen i Jesus i 1975, og ble fra dag en forfulgt for sin tro. Nå har han noe svært viktig å si om den frykten mange opplever i forhold til muslimer. Dette burde alle kristne lytte til. Christopher Alam er en mann med stor integritet:

"Til alle disse gode kristne jevnlig posterer rabiate anti-muslimske uttalelser på Facebook, og til alle deres venner som trykker 'liker' på deres kommentarer eller som poster kommentarer for å ildne dem opp - kan jeg foreslå at du leser enda en gang til Matteus kapittel 5-7?

Eller kanskje du hører med blant dem som ikke bruker noen særlig tid med å lese evangeliene, ditt verdensbilde hentes fra andre kilder på TV og Internett. 

Jeg finner disse innleggene dine svært støtende, og jeg skal fortelle deg hvorfor:

Ja det var muslimer som forfulgte meg når jeg ble en kristen, men det var også muslimer som risikerte sine egne liv og sin egen karriere for å hjelpe meg til å unnslippe døden. Ville du gjøre det for noen?

Jeg har mange muslimske slektninger og venner som har vist meg stor kjærlighet, medfølelse og vennlighet og har fortsatt med det.

Dette beviser for meg at de av dere som tror at 'alle muslimer er onde' eller 'det finnes ingen gode muslimer' er uvitende mennesker som ikke har noen peiling om hva dere snakker om. 

Sannheten er at Jesus døde for muslimene også, på nøyaktig samme måte som Han døde for deg og meg, og ved å huse og spre et slikt hat på Internett så diskvalifiserer du deg fra evangeliets gjerning. Når den siste store innhøstingen av sjeler i den muslimske verden kommer, vil ikke du være en del av den, fordi du selv har valgt å diskvalifisere deg. Tenk litt over det - vil du virkelig det? Skulle ikke du heller dele Kristus med muslimene og be for dem?

Så vær så snill å gå tilbake til Bergprekenen og les den og mediter på den!

---
Oversatt med vennlig tillatelse fra Christopher Alam til norsk av Bjørn Olav Hansen (C).

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 3

Her er tredje del av den ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni, andre del onsdag 22.juni:

Tidlig på 1800-tallet ledet Ludwig Konrath, et barnebarn av Johannes, som var selve pioneren i Kisker, sin unge familie over Danube elven inn i den kroatiske provinsen Syrmien. De slo seg ned i landsbyen Neu-Pasua hvor de bygget og drev en mølle (bildet). Møllen gikk godt og familien blomstret på slettene i Syrmien, og spredte seg til landsbyene Golubinci, Alt-Pasua og Alt-Banovci, langs breddene av Danube elven.

Etter å ha overlevd to verdenskriger, kommunisttiden og den forferdelige kroatisk-serbiske krigen på 1990-tallet står den der fremdeles i hovedgaten til Neu-Pasua, en bondelandsby som er blitt en ganske stor by.

Serbisk politiske slagord er i dag malt på veggen til lagerbygningen til den gamle Konrad-møllen i Neu-Pasua. Etter krigen på 1990-tallet, ble provinsen Syrmien delt i to, hvor den østlige delen av denne historiske delen av Kroatia ble serbisk - sammen med to tidligere ungarske provinser, Batschka og Banat, nord for Danube elven.

Bestemoren til Robert og Reinhold, Luise Weber Neider, sitter her til venstre på bildet. Kvinnen på hennes høyre side er hennes søster, Katherine Weber Parnitsky, med sine fire barn. Senere skulle noen av Parnitsky søsknene finne veien til Østerrike, Tyskland og så til Amerika, hvor de brukte sin mors navn Weber for å skjule sitt serbiske opphav.

Luise Weber Neider (Konrath's bestemor), vokste opp som lutheraner. Hun giftet seg med en emigrant fra Alsace, den tyske delen av Frankrike, som først hadde funnet seg arbeid i fabrikken Hofer-Schantz i Budapest, hovedstaden i Ungarn. Senere, da hun møtte ham i regionen Batschka, giftet de seg og slo seg

ned i landsbyen Tscherwenka. Her møtte Luise, selv om hun var tysktalende, ungarske omreisende evangelister og gjennom dem ble hun omvendt og døpt på bekjennelsen av sin tro inn i den sanne menigheten til Jesus Kristus. Hvem var så disse evangelistene? Hvilken gruppe representerte de? For mange slavere synes dette nesten mystisk. Disse troende brukte ikke noe annet ord om seg selv enn 'Nasareere', et begrep de hadde funnet i Det nye testamente. Men blant seg selv visste de hva som hadde hendt. To unge menn fra Ungarn, Jan Denkel og Jan Kropatschenk hadde reist til Zurich i Sveits for å finne seg arbeid. Der hadde de møtte en ivrig gruppe med anabaptister, ledet av en broder ved navn Samuel Fröhlich. Rett etter at de ble døpt hadde de vendt hjem til Ungarn (inkludert det som nå er den nordlige delen av Serbia), Romania, Bosnia, Kroatia og deler av det som nå er Ukraina. De skrev ned sin trosbekjennelse og forkynte evangeliet fra en hemmelig serbisk Bibel, oversatt av en gjetergutt ved navn Vuc Stefanovic, som senere skulle bli en meget lærd mann. Mannen til Luice sluttet seg aldri til 'Nasareer-troen' som de skulle komme til å kalle den, men den spredte seg gjennom alle statene på Balkan og vokste på mirakuløst vis. Snart skulle de telle 25.000 eller mer. Og dette til tross for den voldsomme forfølgelsen de ble utsatt for i årene 1848-1878 og senere igjen under verdenskrigene, kommunisttiden og helt opp til vår egen tid. Herren svarte på bønnene til Luise når hennes datter Maria giftet seg med Wilhelm Konrath i Syrmien området, og begge ydmyket seg for Herren og ble døpt.

(fortsettes)

Forkynn evangeliet! Del 1

I en uryddig og utydelig tid som vår er det et stort behov for å klargjøre hva evangeliet er og proklamere det frimodig. Jeg kan ikke se at det finnes noe som er viktigere enn dette. For det er kun evangeliet om Jesus Kristus som kan bringe frelse til en verden som ligger i mørke. Men det er lite evangelieforkynnelse i våre menigheter. I vår tid handler det mest om et populært budskap om selvrealisering og hvordan vi kan ha det godt. Men det er bare evangeliet om Jesus som kan sette mennesker fri.

I en preken Charles Haddon Spurgeon, holdt i Metropolian Tabernacle i London, søndag 18. juni 1886, sa han noe som er like aktuelt i dag som den gangen han holdt sin preken. Ja, det er kanskje enda mer tidsaktuelt. Her i min oversettelse:

"Hjertet i evangeliet er forsoningen, og essensen i forsoningen er det stedfortredende offeret til Kristus. De som forkynner denne sannheten forkynner evangeliet selv om de kan ta feil i alt annet, men de som ikke forkynner forsoningen, uansett hva de erklærer har mistet selve sjelen og substansen i det guddommelige budskapet. 

I disse dager føler jeg meg bundet til å gjennomgå evangeliets elementære sannheter på nytt. I fredelige tider kan vi gjerne gjøre utflukter til interessante områder av sannheten som ligger langt unna, men nå må vi være hjemme og vokte kirkens ildsteder og rom ved å forsvare de første prinsippene i troen. 

I denne tiden har det stått frem menn i kirken som taler perverse ting. Det er mange som forvirrer oss med sine filosofier og nye tolkninger, der de fornekter de læresetninger de har forpliktet seg på å undervise og undergraver troen de er satt til å holde seg til. 

Det er godt at noen av oss, som vet hva vi tror, og som ikke har noen skjulte meninger bak ordene våre, nå setter foten ned og opprettholder vår posisjon, vi holder frem Livets Ord, og erklærer tydelig de fundamentale sannhetene i Jesu Kristi evangelium." 

I sin preken sier Spurgeon at han ikke ønsker å bli kjent for noe annet enn for å forkynne evangeliet:

"Det finnes mange nok som kan spille opp med ny musikk. For min del vil jeg ikke spille noen annen musikk enn den som er hørt i himmelen."

Jeg har tenkt mye på dette den siste tiden: Når det gjelder liv og død, ja, evigheten, hva har jeg da å gi til menneskene? Strå og halm? Eller det eneste som holder når alt kommer til alt: evangeliet om synd og nåde, om fortapelse eller evig liv, om frelsen alene i Jesus.

(fortsettes)

En fattig sør-koreaners drøm om en fungerende menighet, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen hvor den sør-koreanske barnebokforfatteren, Kwon Jeong-saeng forteller om den kirken han drømte om. Første del ble publisert mandag 13.juni og andre del onsdag 15. juni:

"Du vil kjenne treet på grunn av dets frukter." Hvordan har den materialistiske, suksess-drevne kristenheten hjulpet vårt samfunn? Er alle korsene rødt neonlys som du ser i byene våre kirkens sanne lys? Vårt land er ledende i verden når det gjelder alkoholisme, seksuell trakassering, bilulykker og et akademisk press som kommer fra avgrunnen. Vår 'misjon' består i å skryte de høye inntektene våre. Imellomtiden har vi gravd ned våre fjell og elver med søppel og byene våre er innhyllet i smog. Nå trenger vi virkelig å våkne og slutte å prøve å lure Gud. Den kristne tro spres i dag som mat som selges på markedet, en mat som er stappende full av giftige kjemikalier, men som er pent pakket inn. Vi må slutte å bruke Jesu navn for å selge falsk kristendom. 

Jeg har nettopp beskrevet min kristne landsby oppe i fjellene, men ikke alt der var av det gode. Når den kristne tro kom til vår landsby, ble vår tradisjonelle kultur ødelagt. Den ble stemplet som overtro og avgudsdyrkelse. Vi kristne gav opp våre vakre tradisjoner og adopterte julen som som vår viktigste høytid. Vi gikk helt bananas med Julenissen, Rudolf, juletrær og julekort.

Jeg fornekter ikke at vår tradisjon hadde sine dårlige såvel som sine gode sider. Men er det rett å avvise alle aspekter av en kultur som har formet våre sjeler for tusenvis av år? Gud er nærværende selv uten den kristne tro; Han trenger ikke kirkegjengere for å kunne handle. Om et land er kristent eller ikke, så regjerer Gud uansett. Han har hersket over universet i utallige tider. Misjonærene tror at Gud er avhengig av dem og deres forkynnelse, at Han går etter deres stier, og blir værende bare der hvor de har vært. Men lenge før den kristne tro ble forkynt, våket Gud over hele verden. Det kan være et folk ikke har kjent Ham med sine sinn, men deres hjerter har kunnet føle Ham.

Jeg husker når mor til min venn Pan-son levde. Naboen hennes, en kvinne som akkurat hadde fått barn, sultet. Mor til Pan-son tok ris fra urnen i Tempelgudens helligdom og kokte den til henne. Risen i denne urnen var ikke bare for tempelguden, men reddet livene til døende mennesker - den var et mirakel. 

Det var også helt vanlig at når et familiemedlem skulle legge ut på en lang reise, ville familien fylle en bolle ris for dem til hvert måltid. Den risen ble servert til alle veifarende som for forbi; som dukket uventet opp. Selv i de fattigste hjem ble aldri noen besøkende sendt sulte bort; og de som var litt mer velstående hadde alltid et rom som sto klart for en som var på reise. Folk som arbeidet ute på markene og som skulle spise lunsj ville rope på en forbipasserende og invitere ham til å spise sammen med dem.

Å kalle disse tradisjonene for overtro eller avgudsdyrkelse gjør noe som er hellig vanhellig. Apostelen Paulus sa at selv en tro som kan flytte fjell er for ingenting å regne uten kjærlighet. Du kan reise over hele verden på evangeliseringskampanjer, bygge kirker med tusenvis av medlemmer, men det er for ingenting å regne om du ikke har kjærlighet. Selv om du kan memorere hele Bibelen, helbrede tusenvis av mennesker, eller skaffe deg en doktorgrad fra et førsteklasses seminar, er det for ingen ting å regne om du ikke kan vise kjærlighet overfor ordinære mennesker.

Kirkene i Korea må lære dette på nytt. Hvis vi gjenoppdager det sanne evangeliet om Jesus - ikke det vestlige evangeliet - vil vi finne Guds åndepust. Da vil vi få se at Han har arbeidet i landet vårt helt siden Han skapte verden. 

For mange år siden drømte jeg om å bygge en ny type kirke, men egentlig er det å gå glipp av poenget: hele universet er Guds menighet. Mitt eneste ønske er å leve rettskaffent innenfor det sammen med hele naturen - mennesker, dyr, planter - hvor vi alle tjener hverandre. Dette er hva Gud ønsker. Dette er årsaken til at Han sendte Jesus til jorden. Jesus lærte oss å elske ved å tjene hverandre, og Hans blod ble utøst og Han døde for dette. De virkelige avgudene og de ekte demonene i vårt land er imperialisme, atomvåpen, diktatur og vold.

---
Denne artikkelen ble første gang publisert i Uridului Haneunim, Seoul 2008. Jeg har oversatt den fra tidsskriftet The Plough, utgitt av Bruderhof-bevegelsen.

Kirkebyggene til to pinsemenigheter i India er ødelagt

To pinsekirker er ødelagt i Hyderabad i den indiske delstaten Telangana (bildet). Den første ble ødelagt av indiske myndigheter under påskudd av en veiutbygging, den andre bygningen ble satt i brann av ukjente ildspåsettere. Det er trange kår for religionsfriheten i India etter at det nasjonalistiske hindupartiet kom til makten, og verst går det ut over kristne. Kristne blir i økende grad forfulgt for sin tro.

Kirkebygget som ble revet ble revet uten noen form for forvarsel fra myndighetenes side. Dette kirkebygget tilhørte pinsemenigheten Hosil, og ble ødelagt 17. juni. Det andre kirkebygget ble satt i brann lørdag i forrige uke.

Sajan K. George, som er president for Det globale rådet for Indiske kristne, fordømmer angrepene på disse to kirkene.

La oss be for våre forfulgte trossøsken i India.

En livslang reise

Reisen hjem er livslang. Det finnes alltid sjikt i oss som smuldrer bort eller som fester seg i bitterhet. Før vi rekker å tenke etter har vi havnet i dagdrømmer fulle av lyst eller i bitterhet som knar og elter oss. Nattens drømmer og dagens fantasier minner oss ofte på vår bortkomne vi er.

Åndelige øvelser som bønn, faste og gode gjerninger hjelper oss alltid med å vende oss hjemover. Når vi vender om oppdager vi hvor lang veien er. 

Men la oss ikke miste motet. 

Jesus vandrer med oss og taler med oss på veien. Om vi lytter nøye etter oppdager vi at vi allerede er hjemme mens vi ennå er underveis."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Synger vi bare høyere?

"I en av sine bøker forteller den tyske pastoren og teologen, Dietrich Bonhoeffer, en historie som har sjokkert meg djupt fordi den også er et sant bilde på vår tids kirke.

Bonhoeffer var pastor under Den andre verdenskrig, på en tid da det nazistiske holocaust tok livet av seks millioner jøder. Historien viser oss at flesteparten av de tyske pastorene og prestene tolererte eller forsøkte å ignorere den nazistiske galskapen og de rasistisk motiverte myrderiene som til slutt førte til folkemordet.

Kirken våknet først når det var for sent. Pastor Bonhoeffer sto opp mot Det tredje rikets regime, ble kastet i fengsel og til sist henrettet for sitt mot og overbevisning.

Bonhoeffer skrev om en samtale han hadde med en medpastor rett før han selv ble arrestert.

Pastoren betrodde at "det hele var grusomt. Kirken vår lå rett ved siden av jernbanesporet. Vi kunne høre togene kom med jøder som skulle til konsentrasjonsleirene. Til å begynne med var de sjeldne, men nå kom de flere ganger om dagen. En søndag for flere uker siden, skjedde det noe forferdelig pinlig. Vi var kommet halvveis i en gudstjeneste og støyen fra togene var øredøvende. Da, akkurat når vi sang en lovsang, hørte vi folk rope ut: Hjelp oss! Hjelp oss!"

Bonhoeffer, som var helt rystet, spurte så sin pastorkollega:

"Hva gjorde dere da?"

Pastoren svarte: "Et øyeblikk visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Men så sa jeg til forsamlingen: "Brødre og søsrte: La oss synge høyere!"

Synger vi også høyere, slik at vi ikke hører ropene fra de rundt oss?

Claude Houde. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Mot

"Fatt mot", sier vi til hverandre. Mot er en åndelig dyd. Det engelske ordet 'courage' kommer fra det latinske ordet "cor" som betyr "hjerte". En modig handling er en handling som kommer fra hjertet. Et modig ord er et ord som kommer fra hjertet. Men hjertet er ikke bare det stedet der vi har følelsene våre. Hjertet er vårt vesens kjerne, sentrum for tanker, ord, følelser, lengsler og beslutninger.

Et modig liv er altså et liv som leves utifra sentrum.

Det er et djupt rotfestet liv, motsetningen til et overfladisk liv. 

"Fatt mot" betyr altså "la ditt sentrum tale."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hold fast på Guds ord

"Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen når dere holder fast på livets ord ..."

Apostelen Paulus i Fil 2,15-16

66 årig pastor og hans kone slått helseløs av illsinte hinduer i India

En kirke i det nordlige India er fremdeles stengt mer enn en måned etter at fire maskerte hindu-ekstremister stormet inn i en gudstjeneste og slo en 66 år gammel pastor bevisstløs.

Det er Morningsstar News som melder dette.

Etter at menigheten i Naupur i Janunpur distriktet i staten Uttar Pradesh, hadde sunget og bedt i forbindelse med gudstjenesten 22. mai, stilte Lalta Ram seg frem for å preke. Da er det at fire maskerte menn med store bambusstokker i hendene river opp døren til kirken og stormer inn. De roper ut anklager om at han tvinger folk til å omvende seg til den kristne tro, før de går til angrep på ham og mishandler ham med stokkene.

Vijay Bahadur, som er assisterende pastor i menigheten, forteller til Morningstar News at 'pastor Ram ble slått med harde slag mot både hode, legger og hender og at han fikk en djup flenge i hodet. Kona til pastor Rem, Sushila Devi, forsøkte å komme sin mann til unnsetning men ble også angrepet av de fire mennene og banket opp. Det samme ble fire andre kvinner som forsøkte å stanse de illsinte hinduene.

Sushila Devi brakk armen i forbindelse med mishandlingen og har fått sår i ansiktet.

Menighetens medlemmer våger ikke lenger å komme til kirken for å feire gudstjeneste.

La oss huske våre lidende trossøsken i India i våre forbønner.

Ord som blir liv

"Ord er viktige. Uten dem mister handlingene sin mening. Og uten mening kan vi ikke leve.               

Ord kan gi perspektiv, innsikt, forståelse og visjoner. Ord kan gi trøst, oppmuntring og håp. Og ord kan løfte bort redsel, isolering, skam og skyld.

Ord kan forsone, forene, forlate og lege. Ord kan formidle fred og glede, indre frihet og djup takknemlighet. Ord kan kort sagt bære kjærligheten på sine vinger.

Et ord av kjærlighet kan være en av kjærlighetens største gjerninger. Det avhenger av at når ordene får liv i oss og andre, kan vi forandre verden.

Jesus er ordet som ble liv. Hos Ham var ord og handling ett."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Mitt sommerønske

Dette bildet gir uttrykk for mitt sommerønske! Tenk å få vandre side om side med Jesus, få være Hans venn! Lytte til Hans drømmer, Hans lengsler. Hans smerte.

Dette er også en side av bønnen. Den lyttende. Hvor jeg er den lyttende parten. Han den som deler liv med meg. Et liv i fortrolighet.

Apostelen Paulus avlegger følgende sterke vitnesbyrd til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus ..." (Fil 1,21)

Jeg smaker på de ordene denne sommeren. Det er radikale ord. Jeg ber om at jeg må kunne si det samme, med tyngde, med hele meg. Et slikt vitnesbyrd tror jeg ikke kan avlegges før man har ervervet en viss modenhet. Jovisst, det kan sies som et følelsesutbrudd, men det stikker ikke nødvendigvis særlig djupt.

Men gradvis kan en slik erkjennelse som dette modnes fram. At Kristus mer og mer blir ens liv. Skal det bli en realitet, må en gradvis slippe tak og la meg bli elsket.

Jeg drømmer om sommerdager vandrende langs en sjø eller et hav. Kjenne føttene synke ned i våt sand som setter fotspor etter seg, med Jesus vandrende ved siden av meg. Side om side. Som to gamle venner. Som deler liv - levd liv. Det ekte. Ikke en innbilning.

Om å søke ut i ødemarken for å finne livet

Historien om døperen Johannes, hvis minnedag vi feirer i dag, er beviset på at om du virkelig har noe fra Gud å gi andre kommer folk til deg. Da slipper du å løpe etter dem.

Evangelisten Matteus forteller oss at "folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Judea og landet omkring Jordan..." (Matt 3,5)

Den kamelhårkledde mannen med lærbelte om livet, hvis ernæring bestod av gresshopper og villhonning, med det radikale budskapet: "Vend om, for himmelriket er nær", hadde en forunderlig dragningskraft på mennesker. Han var den siste av profetene i den gamle pakt. Fra profeten Malaki's dager og frem til døperen sto frem i Judeas ødemarker, hadde himmelen vært taus i flere hundre år. Nå sto det frem en mann - som hadde avlagt nasireerløftet, en beder og en Guds venn, som oppfylte en annen profets forutsigelser: "han skal vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene ..." (Mal 4,6)

Døperen var forløperen for Kristus, og senere skulle Han peke på Kristus og si: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)

Det er mye vi kan lære av Johannes.

Men på denne St.Hans aften vil jeg stanse ved det jeg begynte med, nemlig det som handler om troverdigheten av levd liv. Ordene kan være en hindring for oss når det gjelder det budskapet vi ønsker å formidle. Hvis livet vi lever blir slått ihjel av det liv vi lever er vårt vitnesbyrd ikke verdt mye.

Men om livet vårt blir et vitnesbyrd i seg selv, ja, da behøver vi ikke si så mye. Lever vi med Kristus, i et nært vennskap og samfunn med Ham, vil våre omgivelser merke det. De som lever med Herren i Hans nærhet har en egen dragningskraft på andre. De vil oppdage - slik døperen Johannes - at folk kommer til dem. Slik var det de opplevde det de som søkte ut i Egypts og Syrias ødemarker og ørken. De søkte stillheten for å be. Og dro med seg andre som ville møte disse bederne for å lære av dem.

Dette vil jeg minnes i år når vi feirer St.Hans aften i Kristi himmelfartskapellet i kveld.

SISTE: Hjertesyke Maryam Zargaran tvinges av iranske myndigheter til å fortsette soningen

Sent i går kveld kom det svært alarmerende og sjokkerende nyheter fra Iran: Iranske myndigheter har avvist en forespørsel om å utvide tiden Maryam Zargaran (bildet) har fått for å få medisinsk behandling for sin svært alvorlige hjertelidelse, og de tvinger henne nå tilbake til soning i det beryktede Evin fengselet.

Det er Mohabat News som melder dette.

Jeg har skrevet flere ganger om Maryam Zargaran her på bloggen. Hun er en tidligere muslim som er blitt en kristen, og for denne 'ugjerningen' er hun dømt til fire års fengsel. Tre år av denne straffen er sonet. Maryam Zargaran lider av flere sykdommer, men er blitt nektet behandling i fengselet for blant annet sin livstruende hjertesykdom. Nylig fikk hun myndighetenes tillatelse til å bli behandlet utenfor fengslet, men ingen sykehus i Tehran ville behandle henne til å begynne med! Hennes søster, som er lege, påtok seg da ansvaret med å behandle Maryam hjemme, men med svært liten tilgang til nødvendige medisiner. Senere fikk hun behandling på et sykehus.

Hennes lege har på det sterkeste frarådet myndighetene til å avslutte behandlingen nå. Det kan forverre den svært alvorlige helsesituasjonen til Maryam Zargaran ytterligere, men iranske myndigheter nekter å ta hensyn til dette. Dette er alvorlige brudd på elementære menneskerettigheter.

La oss fortsette å be for Maryam Zargaran, ikke minst for hennes helse.

Hold livet ditt åpent for Gud - ta en pause fra alt annet

"Jeg føler at dette ordet er til noen i dag: Mitt største ønske er at du skal bli fullstendig åpen og ærlig for Meg slik at Jeg kan få rense deg, slik at ditt liv kan bli et speil i hvilket andre kan se Meg. Når Ånden fyller deg, blir du forvandlet, og du blir et gjenskinn av Min herlighet - Min karakter. Kan du ikke se når andre har vært i Min nærhet, i det de beskuer Guds herlighet, gjenkjenner du ikke i din ånd min natur i dem?

Hold livet ditt åpent for Meg. Ta en pause fra alt annet. Travelheten din forsinker og forhindrer vår tid sammen. 

Skal du leve på denne måten må du ha fokus rettet mot Meg, være forenet med Meg. Slipp tak i alt annet; la andre mennesker kritisere deg om de vil; men du må aldri tillate noe å avlede oppmerksomheten fra det livet som er 'skjult med Meg i Gud'. Hold aldri opp med å bli værende i Meg, for dette er kilden til din kraft. Det er ikke lett å ha et så nært fokus på Meg, men det er mulig og Jeg vil gjøre det mulig når du på nytt tenner lidenskapen i deg for det som hører Gud til.

Lær hvordan du kan fortsette å 'se Herrens herlighet som i et speil' og sett Meg først slik at alt annet blekner i sammenligning."

Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Formidabel menighetsvekst på Cuba

Anabaptistene er i vekst på Cuba. Veksten kommer i kjølvannet av at forholdet til USA er i ferd med å normaliseres, og de cubanske myndighetene fjerner enkelte restriksjoner.

Veksten er egentlig formidabel. Hør bare:

I 2009 hadde Sociedad Misionera Cubana Hermanos en Cristo (Det cubanske misjonsselskapet) 3.400-4.000 døpte medlemmer i 82 menigheter. Nye tall viser at i dag teller dette kirkesamfunnet 8.426 døpte medlemmer i nesten 200 menigheter.

Constain Carillo, som er regional koordinator for dette kirkesamfunnet i Karibien forteller at Soviedad Misionera Cubana Hermanos en Christo ikke har hatt lov til å skaffe seg noen eiendommer i det hele tatt. Ingen kirkebygg eller forsamlingslokaler.

"Disse restriksjonene og forfølgelsen vi har vært utsatt for har vært viktige faktorer for den veksten vi nå opplever. Våre forsamlinger samles i hjemmene og det er ikke uvanlig at så mange som 100 personer samles i hjemmene. Det er egentlig normalen. Vi samles både i huset og i hagene som omgir dem", forteller Constain Carillo til Mennonite World News.

Soviedad Misionera Cubana Hermanos en Cristo ble grunnlagt tidlig på 1950-tallet og begynte med det samme misjonsarbeid på Cuba. Howard og Pearl Wolgemuth fra Lancaster i Pennsylvania var de første misjonærene som kom. De ble etterfulgt av andre. Etter omlag 10 år måtte de reise fra Cuba på grunn av de antiamerikanske holdningene i landet. De kom som en følge av den cubanske revolusjonen. Lenge var det ukjent hva som skjedde med de unge troende cubanerne. Men deres tro besto prøven og menighetene som var grunnlagt vokste.

Og flere anabaptister begynte misjonsarbeid på Cuba. I dag finnes det foruten Soviedad Misionera Cubana Hermanos en Cristo - som er det cubanske navnet for Brethren in Christ, også Mennonite Church in Cuba med 100 døpte medlemmer i 10 forsamlinger. Anabaptist-Mennonite Missionary Church in Cuba har 120 døpte medlemmer i åtte forsamlinger, mens Mennonite Christian Fellowship teller 14 døpte medlemmer i en forsamling mens en anabaptistisk forsmaling uten noen tilslutning til noe kirkesamfunn eller gruppering har fire døpte medlemmer.

Ukjent vekkesleshistorie fra Kroatia, del 2

Her er andre del av den ukjente vekkelseshistorien fra Kroatia. Første del ble publisert mandag 20.juni:

Den første verdenskrigen startet i Bosnia, et av landene på Balkan som ble en del av Jugoslavia i 1918. Ville attentatet mot kongen rive alt i stykker? Eller enda verre: ville drapet førte verden ut i en enda verre og mer omfattende krig enn den første?

Alle de som tilhørte Nazarene-bevegelsen stilte seg det vanskelige spørsmålet i disse urolige tidene. De som tilhørte Nazarene-bevegelsen var alle overbeviste pasifister. Men de satte alle sin lit til Gud. Lett hadde de det ikke. De var foraktet av to grunner: For det første fordi de var anabaptister - 'gjendøpere'. Men verre enn det: noen av dem var også 'Donauschwaben', som var en hatet tysk minoritet i den slaviske verden.

Hvem var så disse 'Donauschwaben'?

På tysk kalles elven Danube for Donau. Schwaben er sør-tyskere som, historisk, har talt en schwabisk dialekt. En dialekt som fremdeles tales blant anabaptister i Nord-Amerika. Så 'Donauschwaben' er tyske nybyggere som hadde funnet sin vei, ned langs Danube helt ned til det sør-østlige Europa på slutten av 1700-tallet. Blant dem var familien til Johannes Konrath.

Maria Thersa, keiserinnen av 'Det Hellige Romerske Imperiet', ønsket intet mindre enn at disse hardtarbeidende tyske bøndene skulle danne et menneskelig skjold mellom det muslimske Tyrkia (inkludert Bulgaria og Serbia) og det 'kristne' Europa.

Johannes Konrath, sammen med sin unge kone og deres to barn, forlot sitt hjem i landsbyen Webenheim i den tyske provinsen Zweibrücken, på slutten av 1700-tallet. Sammen med mange andre emigranter gikk de ombord i båter som førte dem gjennom Ungarn helt ned til festningsbyen Peterwardein. Derfra dro de til treløse ødemarker til byen Kisker i det nordlige Serbia.

Her, ved hjelp av mye mot og godvilje, forsøkte disse emigrantene å gjenskape et nytt Tyskland selv om det var langt hjemmefra. De bygget en landsby, som du kan se bildet av her:

Og de brøt ny jord ute på det de kalte prærien:

De drenerte landskapet ved hjelp av lange dreneringsgrøfter. Og de laget veier, akkurat slik anabaptistene ville gjøre det senere på steppene i Russland og på præriene i det vestlige Canada.

Alle familiene i Kisker var lutheranere. De kjente stor glede og tilfredshet ved å kunne bygge sin egen kirke i landsbyen sin. Men Herren hadde mer i vente for dem.

(fortsettes)

Dypere liv

"Jo mer du kjenner deg kalt til å tale om Guds kjærlighet, jo mer vil du kjenne behovet for å fordjupe kunnskapen om denne kjærligheten i ditt eget hjerte.

Jo lenger din utvendige reise tar deg, jo djupere må den indre reisen være.

Bare når dine røtter stikker djupt vil du være rik frukt."

Henri Nouwen (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Og den rest som har sluppet unna av Judas hus, skal skyte dypere rot nedentil og bære frukt oventil." (Jes 37,31)

Sveitsisk nonne kidnappet i Mali for tredje gang

Den sveitsiske nonnen, Beatrice Stockly (bildet) er nok en gang kidnappet i Mali. Hun skal fremdeles være i live i følge en video som nylig er blitt vist.

Hun ble kidnappet av Al Qaeda både i 2012 og i januar i år. Man antar at også denne gangen står denne islamistiske terrorgruppen bak kidnappingen. Kravet for å slippe henne fri er at myndighetene slipper fri Al Qaeda fanger som sitter fengslet i Mali.

Den sveitsiske nonnen skal være ved god helse, og skal i følge videoen bli behandlet godt. Sveitsiske myndigheter har på sin side krevd at Beatrice Stockly løslates umiddelbart. La oss huske henne i våre bønner.

Røtter

"Uten røtter kan vi verken oppdage hvor vi hører hjemme, ei heller kan vi vokse.

Uten stabilitet kan vi ikke konfrontere de viktige spørsmålene i livet. Uten stabilitet kan vi ikke kjenne vårt egentlige jeg. 

Det er bare når vi slår rot i jorden at vi kan begynne å se frukt. Å slå rot handler om å bli levende med en ny følelse av hensikt. 

En ny kapasitet til å gi videre liv er påbegynt, ikke ut fra meg selv, men som del av en kropp, et fellesskap."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 82. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Mitt bønnested i skogen

Dette er et av mine bønnesteder. Om jeg er sånn noenlunde bra forsøker jeg å ta meg hit en gang om dagen. Jeg bruker gå-staver, slik at jeg har noe å støtte meg på. Det blir mange, mange pauser underveis. Jeg går sakte.  Svært sakte. Både fordi jeg verken har pust eller styrke til å gå fort, men også fordi jeg bruker selve vandringen med stavene til bønn og gående meditasjon.

Det er ikke et mål å komme hit fort. Selve vandringen hit er et mål i seg selv. Skritt for skritt. Da hender det jeg ber 'vandrerbønnen' av Martin Lönnebo, i takt med skrittene mine: "Alle mine ord og tanker Jesus, la dem glede deg." Eller jeg ber Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder." Eller: "Kyrie eleison" på inn- og utpust. Eller jeg er bare stille og lytter til Guds stemme.

Jeg går ikke langt. Det har jeg ikke krefter til. Den gamle skogsarbeiderkoia ligger inne på et frilfuftsmuseum i byen vår. Et fantastisk sted. Her er det så vakkert - og så stille. Og det er aldeles helt gratis å komme inn. En stor honnør til Gjøvik kommune som har åpnet opp stedet for allmennheten.

Når jeg er kommet frem setter jeg meg inntil veggen og hviler. Lenge. Lytter til fuglesangen. Og lytter for å høre Guds stemme.

Så tar jeg meg tid til å be. Fritt fra hjertet.  For meg selv og for andre jeg blir minnet om å be for. Og jeg ber skrevne bønner.

Jeg har nemlig samlet på bønner gjennom flere år. De har jeg skrevet ned i en liten gul bok. Den har jeg med meg i sekken min hele tiden. Der finner jeg bønner for ulike anledninger. Jeg har bedt dem i så mange år nå at selv om de er skrevet av andre, så er de blitt mine. Jeg hviler i de slitesterke ordene.

Når bønnestunden er over leser jeg gjerne litt. I ryggsekken jeg alltid har med meg er det gjerne en bok, ganske ofte en oppbyggelsesbok, gjerne en som er riktig gammel. Når jeg er her på bønnestedet mitt leser jeg ikke for å bli underholdt, men for å bli oppbygget. Da følger gjerne Isak Syreren fra 600-tallet med meg. Den lille boken med sitater fra Isak har fulgt med meg i flere år. Hos ham finner jeg så mye godt - og oppbyggelig - og utfordrende. Noe å strekke seg etter.

Turen tilbake til bilen er alltid en gående meditasjon. Jeg skal skrive litt mer om det senere, hvordan det fungerer.

Ukjent vekkelseshistorie fra Kroatia, del 1

Det er ukjent vekkelseshistorie jeg skal dele med deg i denne artikkelserien.

Historien begynner med Robert og Reinhold Konrath, to tysktalende brødre, tilhørende Nazarene-bevegelsen, fra Syrmien, en kroatisk provins på den sørlige siden av elva Danube. Bildet er tatt i 1947. Det er siste gang de er sammen.

Deres mor, hadde gråtende gjort ferdig litt mat for Robert, som hadde bestemt seg for å flykte, i ly av mørket, ut av kommunist Jugoslavia i det han håpet å finne en vei ut av det krigsherjede Europa og til friheten.

Mange år tidligere, mens Reinhold bare var fire år gammel, opplevde han en livsforvandlende begivenhet som han aldri kunne glemme. Det skjedde en tirsdag kveld, den niende oktober, 1934. Hans far hadde kommet hjem fra arbeide i familiens mølle, med skremmende nyheter. Han hadde nettopp hørt at en ung mann, Vlado Cernozemski, hadde skutt kongen, kong Alexander I av Jugoslavia, som Syrmien var en del av.

Hvem sto bak planen for å styrte kongen? Hva ville skje nå?

Det var ikke så vanskelig å gjette. I lang tid hadde det fryktede kroatiske sikkerhetspolitiet - Ustasja - lagt planer om et komplott mot kongen. Kongen var en ortodoks serber. Det kroatiske sikkerhetspolitiet var på sin side katolikker, og tvers over Danube-elven hvor kroatene levde en stor mengde muslimske bosniere, greske makedonere, albanere, montegrinere, og kosovere - alle disse levde innenfor Jugoslavia. Alle med sine egne ambisjoner, sin egen frykt og en iboende bitterhet.

"Det ser ikke særlig bra ut", fra Reinholds far til familien. "Spesielt ikke for troende som er pasifister." De kalte alle som hørte til familien sammen, knelte ned og ba Gud om nåde. Selv om Reinhold bare var fire år gammel, på denne tiden, husker han dette godt når han forteller om det i dag.

"Ustasja var over alt", forteller han til Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Fellowship i Australia, som har skrevet ned denne historien, og som jeg har oversatt til norsk.

"De overvåket folk gjennom vinduer og vegger. De torturerte og drepte. Tusener av mennesker rett og slett forsvant."

(fortsettes)

Et brød som brytes og gis til andre

Denne bønnen av fader Lev Gilett (bildet), bedre kjent under pseudonymet "En munk fra Østkirken", betyr mer og mer for meg. Jeg ber den så ofte jeg kan, og helst hver dag:

"Gjør meg til et brød som brytes av Dine hender,
som Dine hender holder i,
som Dine hender gir ut."

Måtte livene våre vitne om Herren, ikke bare ordene. Det er det levde liv, i all sin skrøpelighet, med alle sine sprekker, som blir til liv for andre. Om ikke det vi sier stemmer overens med hvem vi er, blir vitnesbyrdet vårt til intet. Da bærer det ingen frukt. Det er bare de sårede helbredere som helbreder.

Å tale i tunger

Den lutherske presten Paul Anderson (bildet) er en av hovedtalerne på årets Oase stevne i Fredrikstad. Han er en av forgrunnsskikkelsene i den karismatiske fornyelsen i den lutherske kirken. I går publiserte han en artikkel om tungetalens betydning som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den til norsk. I det siste året har jeg opplevd at Herren har talt mye til meg om nettopp tungetalens betydning. Det er en tid for å våge å tale om den på nytt.

... mektig og praktisk. Kanskje du har skrudd på tenninga i bilen din de siste seks månedene og bilen har ikke startet? Har du skrudd på tenninga i hjertet ditt de siste seks månedene og ikke klart å starte motoren?

Hvis du taler i tunger gjør det nå i 30 sekunder. Hva var det du akkurat gjorde? Du ba en perfekt bønn til Far gjennom Den Hellige Ånds gjerning som hjelper deg til å be. Og du bygger deg selv opp i selve prosessen. Hvor ofte skulle du tale i tunger? Hvor mye oppbyggelse trenger du? Trenger du en overdose av oppmuntring? Skriften sier:

"den som taler i tunger oppbygger seg selv" (1.Kor 14,4) De som bygger seg opp er forberedt til å bygge opp andre. De som ikke bygger seg selv opp forventer gjerne at andre gjør det. Går du til kirken for å styrke andre eller for å bli styrket? 1.Kor 14,26 gir deg det passende svaret på det spørsmålet. 

Denne ene gaven fokuserer på Giveren. Den er for deg. Det finnes så mye mismot, depresjon og fortvilelse der ute. Vi trenger mega-doser av oppmuntring. Ber du i tunger regelmessig så hjelper det til å helbrede depresjon, mentale lidelser og mismot. Hvordan vet jeg dette? Fordi du føler deg bedre når du taler i tunger? Nei. Men fordi Guds ord sier at du oppbygger deg.

Les Apg 2,1-4. Alle gavene fantes i Den gamle pakt bortsett fra tungetalen. Gud sparte den gaven til det nye pakts-folket. "... og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,4. Norsk Bibel 88/97) Den eneste gaven som er gitt for å bygge oss opp er tilgjengelig for alle. Det gir mening. Gud ville ikke si: "Denne gaven oppbygger deg, men den er bare gitt til noen få."

Det skjer igjen i Apg 10 og 19. Når vi taler i tunger sammen gis kroppen kraft, åpenbaringen øker og bønnen styrkes. Vi har privatisert denne gaven. På pinsedagen var de alle sammen. Gratulerer med fødselsdagen, menighet!

"Jeg takker Gud: Jeg taler mer i tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) 

Paulus skrøt ikke. Han oppfordret sine venner til å bruke en gave han fant å ha en utrolig verdi. Så hva lærte du om dette, Paulus? Økt åpenbaring, oppmuntring, råd, hjelp i bønnen, helbredelse, enhet. Han ville også ha lagt til:

"Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger ..." (1.Kor 14,5a)  Hvorfor er dette i Skriften? For at ikke folk skal kunne si: "Jeg ba, men det skjedde ikke noe." For det gjorde det! Du mottok. Passivitet og vantro paralyserer folk. De tenker feil: "Kanskje det ikke er meningen at jeg skal ha det?" Paulus ville ikke ha sagt: "Jeg vil at dere alle taler i tunger, men, selvsagt, ikke alle vil få det." Be om det, tro at du har det, så tal eller syng det ut!

Hva da med Paulus og det spørsmålet han stiller: "Taler vel alle med tunger?" (1.Kor 12,30) Leter han etter et negativt svar? Konteksten viser oss at Paulus taler om tunger som en tjeneste, ikke bare som en gave. Alle kan profetere, men det betyr ikke at alle er profeter. Alle kan tale i tunger, men ikke alle har gaven til å bringe budskap i tunger.

La oss be:

"Far, tilgi oss at vi har nedvurdert denne gaven ved ikke å utøve den trofast, både alene og sammen med andre. Tilgi vår likegyldighet. Vi ber Deg, Hellige Ånd, fjern tvil og motløshet. Løft av oss en vansmektet ånd, og gi oss lovprisningens drakt. Gjennom Kristus, vår Herre. Amen."

Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 2

Her er historien om Northumbria Community, kanskje den sammenhengen jeg kjenner mest slektskap til. Det er flere årsaker til det. Jeg nevner to: røttene i den keltiske spiritualiteten og at flere av de som har utgjort og utgjør dette fellesskapet i dag har bakgrunn fra samme frikirkelige tradisjon som min egen. Det viser at det er mulig å kombinere de lange historiske linjene med de korte som reformasjonen innebærer, og at vi ikke trenger å være forlegne fordi vi ikke tilhører noen av de såkalte 'historiske kirkene'. Det hele starter jo i Jerusalem, ikke i Rom eller Konstantinopel.

"Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. Så lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal fortelle om det til dine barn og barnebarn..." (5.Mos 4,9)

Vi er en kristen kommunitet som lever spredt ut over hele verden, men som er forenet i en regel og i en bønnens rytme hver eneste dag. I regelen vår heter det at vi sier ja til å være tilgjengelige for Gud og for vår neste og vi sier ja til en bevisst sårbarhet overfor Gud og mennesker. Vi er formet på en kulturell ambolt hvor vi har flere spørsmål enn svar.

Kommunitetens opprinnelse kan spores tilbake til vennskapet mellom Andy Raine (bildet) fra Northumberland og John og Linda Skinner på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

I hjertene deres plantet Gud frøene til en visjon og et kall som har båret frukt i form av ideer, bilder, metaforer og begreper som var grunnleggende for det etos og den spiritualitet som skulle bli Northumbria fellesskapet.

Ideen til denne kommuniteten hvor man så bandt seg til en livsregel ble født og vokste videre i en sammenheng med et årlig påskeverksted hvor relasjonsbygging og undervisning gikk hånd i hånd. Disse 'verkstedene' skulle være 'små skoler for kreativitet', et sted hvor man kunne dele visjoner, og et sted hvor man kunne 'bli ett'. Denne måten å komme sammen på (som begynte i 1980) har fortsatt og hvert år fornyer vi våre løfter i forbindelse med en samling på Den Hellige øya 1.påskedag.

På midten av 1980 tallet ble 'Nether Springs Trust' dannet. Hensikten var å gjøre det mulig for John å kunne ha en tjeneste med åndelig veiledning for en som hadde et kontemplativt kall. I 1989 møtte en apostolisk gruppe under navnet 'Northumbria Ministries', ledet av Ron Searle, gruppen som representerte 'Nether Springs Trust'. De snakket om muligheten til å slå seg sammen.

Det ble klart ganske tidlig at det å slå disse to gruppene sammen var en del av Guds plan. En fusjon mellom disse to gruppene fant sted i 1990 og fikk navnet: "The Nether Springs Trust. Home og Northumbria Ministries." Det var dette som senere skulle få navnet "Northumbria Community".

I det disse grunnleggerne tok fatt på et pionerarbeid vokste en kommunitet frem. Den var ikke planlagt, men fremkom som noe spontant. Fundamentale spørsmål ble stilt:

"Hvem er den du søker?" "Hvordan skal vi da leve?" og "Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?"

Disse spørsmålene formet deres tenkning og forståelse av Guds kall til den enkelte og til fellesskapet.

(fortsettes)

Ømhet og trofasthet

"Det hebraiske ordet 'hesed' uttrykker to ting: troskap og ømhet. 

Vi som lever i vår verden kan være ømme, men også utro, vi kan være trofaste, men uten ømhet.

Vår verden venter på fellesskap som viser både ømhet og trofasthet.

De kommer."

Jean Vanier i Community and Growth, side 63. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Sverige: Færre frimenigheter men sterk vekst i storbyene

Det skjer noe interessant i vårt naboland. Frimenighetene i Sverige blir færre, mens menighetene i storbyene opplever sterk vekst.

De siste 10 årene er det blitt lagt ned 668 menigheter. Det er bedrøvelige tall. Sagt med andre ord betyr det at mer enn seks forsamlinger blir lagt ned hver måned. Det innebærer at 24,7 prosent av alle forsamlinger, eller nesten hver fjerde forsamling som fantes i 2005, var lagt ned 10 år senere.

Dette skjer samtidig som antallet nye forsamlinger økes. I løpet av de siste fem årene har det skjedd nesten en fordobling. Totalt har det blitt plantet 263 nye menigheter de siste 10 årene.

Det mest positive av alt: Nedgangen i antall medlemmer tilhørende frimenigheter i Sverige har nesten stanset opp! Fra 2000-2004 var nedgangen på 4,7 prosent, i årene 2005-2010 var den på 2,8 prosent, mens den har minsket med kun 0,1 prosent de siste fem årene.

I Stockholm har frimenighetens medlemstall hatt en vekst på hele 14,4 prosent fra 2010-2015.

Tallene ble presentert av Øyvind Tholvsen i Evangeliska Frikyrkan denne uken for flere kirkesamfunnsledere i Sverige.

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 3

Her følger tredje del i serien om forholdet mellom stat og kirke og de problemer denne alliansen førte til i den tidlige kirkens historie. Første del ble publisert torsdag 2. juni, andre del fredag 3. juni:

Mente virkelig Jesus det Han sa? Kan en kristen bli en etterfølger av Kristus uten å etterfølge Kristus?

Spørsmålene er radikale - om vi våger oss på dem. Svaret vi gir får nemlig følger for en hel rekke ting. Som det fikk det for de første kristne.

Urkirken var pasifistisk. Det viser kirkehistorien og all forskning rundt dette. Det er først når kirke og stat inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin at det å bære våpen blir uproblematisk for kirkens ledelse. At kristne nå kan bære våpen og bruke dem viser hvilke radikale endringer som skjedde etter at keiseren ble kirkens overhode.

En ledende presbyter i menigheten i Rom ved begynnelsen av det tredje århundre, Hippolytos, som selv ble gjenstand for forfølgelse fra keiseren, og som døde som martyr i år 235, skriver i sin 'Apostoliske tradisjon': "Hvis en dåpskandidat eller en troende ønsker å bli en soldat, må han avvises, for han har foraktet Gud." (15)

Jeg har tidligere redegjort for kildematerialet som finnes rundt dette spørsmålet i en annen artikkelserie her på bloggen, men tar for sammenhengens skyld med meg noen sitater fra toneangivende røster fra den tidlige kirkens historie. Her i min oversettelse.

Tertullian, en frittalende og modig kristen fra Nord-Afrika, skrev dette omlag år 195:

"Den gamle tidens menn var vant til å kreve et 'øye for et øye, en tann for en tann' og til å gjengjelde det onde med det onde ... Men etter at Kristus har grepet inn og har forent nåden og troen med tålmodighet, er det ikke lenger tillatt å angripe andre, selv ikke med ord, eller til bare å si 'din idiot', uten fare for dommen. Kristus sa: elsk dine fiender og velsign dem som forbanner deg, og be for de som forfølger dere."

En annen, Justin Martyr, skrev dette:

"Vi pleide å fylle oss med krig, med gjensidig nedslakting, og all annen slags ondskap. Men nå har vi alle, over alt i denne verden, forandret våre krigslignende våpen. Vi har omgjort våre sverd til plogskjær ..."

Senere skrev den samme Justin Martyr til keiseren, for å forklare hva den kristne tro betydde for ham:

"Vi som tidligere drepte hverandre avstår nå fra å gå til krig selv mot våre fiender."

Og la oss heller ikke glemme Irenaeus, som i en egen bok forsvarte den overleverte apostoliske troen mot heretikerne. Han skriver:

"Den nye pakt som gir oss friheten tilbake og loven som gir liv har gått ut over den vide jord, som profeten sier: 'For lov skal utgå fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.' Disse folkene (d.e kristne) omformet sine sverd og krigslanser til plogskjær - det betyr redskaper brukt i fredelige hensikter. Når de blir angrepet, vender de det andre kinnet til." (17)

Urkirken var en martyrkirke, også fordi den valgte å ta den undervisningen Jesus gir i Bergprekenen på ramme alvor. Det førte til at de ikke under noen omstendighet kunne bøye kne for den romerske keiseren, da dette ble ansett for å være avgudsdyrkelse. Jesus var krystallklar i sin undervisning:

"Dere har hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for den er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være et ja og et nei være et nei! Alt som er mer enn dette, er av det onde." (18)

Og ved samme anledning sa Jesus:

"Ingen kan tjene to herrer: Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." (19)

Urkirken hadde kun en herre, Herren Jesus Kristus. Oldkirken fikk to herrer: Kristus og Keiseren. Og mens urkirken var våpenløs og led martyrdøden, ble oldkirken eller keiserkirken iført våpen og ble selv en kirke som forfulgte andre kristne.

(fortsettes)

Noter:
16) J.Daryl Charles, Timothy J. Demny: War, peace and Christianity, Crossway 2010.
17) Sitatene av Tertullian, Justin Martyr og Ireaneus er hentet fra et foredrag av Dean Taylor som han holdt på en fredskonferanse nylig. Foredraget, som også er en samtale med hans kone, kan lastes ned her: https://www.youtube.com/watch?v=H7y0mqqJwFg Både Dean Taylor og hans kone har bakgrunn som soldater i det amerikanske forsvaret. Deres liv ble snudd opp ned når de begynte å ta Jesus på ramme alvor mht til Hans undervisning i Bergprekenen.
18) Matt 5,33-37. 2011-oversettelsen.
19) Matt 6,24

Frykter at kristne barn i Pakistan vil bli tvunget til å studere Koranen

Kristne i Pakistan frykter en ny lovbestemmelse som vil føre til at barn av kristne foreldre vil bli tvunget til å studere Koranen på skolen.

Forslaget kommer fra Departementet for profesjonell og teknisk trening og går ut på at studier av Koranen skal være lovpålagt ved alle offentlige skoler. Departementet sier i en uttalelse at de ikke vil tvinge kristne skoleelver til å følge denne undervisningen, men flere kristne foreldre har uttalt at de frykter for at de kristne elevene vil bli utsatt for mobbing om de ikke deltar i undervisningen. Kristne i Pakistan utsettes som kjent for forfølgelse og grov trakassering, så frykten er ikke ubegrunnet. Det er ikke uvanlig at kristne elever utsettes for sjikane fra både medelever og lærere på grunn av sin kristne tro.

Studiene av Koranen skal gjelde elever fra 1. til 10. klasse.

La oss be for de kristne barna i Pakistan som forfølges og trakasseres for sin kristne tro.

Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 1

Av en eller annen merkelig grunn har jeg blitt minnet om Patmos, den forrevne klippeøya i Middelhavet, flere ganger denne uka. I ulike sammenhenger har et eller annet knyttet til denne øya dukket opp. Det var til Patmos apostelen Johannes ble forvist under keiser Domitians regjeringstid (81-96 e.Kr).

Som i går.

Da satt jeg ved skrivebordet mitt for å jobbe med en tekst jeg skriver om Northumbria Community, en kommunitet jeg har kjent slektskap til i mange år nå på grunn av dens tilknytning til den keltiske spiritualiteten og fordi sentrale personer i denne kommuniteten står i samme kirkelige sammenheng som meg selv, nemlig den baptistiske.

Mens jeg lette etter røttene til Northumbria Community kom jeg over navnet Roland Charles Walls (bildet), eller fader Roland, som er mest kjent under: teolog og eneboer (bildet). Jeg har hørt navnet før, men jeg forbandt ikke hans navn med Northumbria Community. Men hans navn er faktisk uløselig knyttet til denne kommuniteten.

Grunnleggerne av Northumbria Community hentet nemlig mye inspirasjon fra denne bederen. Og Roland Walls er igjen knyttet til Patmos! Det var nemlig her han traff på en annen eneboer, en munk som holdt til i en grotte på øya. Roland Wells, opprinnelig en anglikansk prest som søkte stillheten og ensomheten for å be, forsøkte å komme i kontakt med ham. På stranda kom han først i kontakt med noen kvinner som hadde snakket med munken, men de fikk ikke noe utav ham. De synes bare han var en merkelig fyr.

Så satte Roland Wells seg ned på stranda og munken satte seg ved hans side. Ingen av dem sa noe. Slik satt de lenge. Wells trodde ikke han heller skulle få noe ut av denne munken, så han ga opp. Når Roland Wells ville reise seg la denne munken hånden sin på hans skulder og sa:

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene, Guds hjerteslag."

Den setningen forandret livet til Roland Wells fullstendig.

Som i en åpenbaring oppdaget han hele hemmeligheten til et liv levd i Guds nærvær. Et slikt liv leves sammen med Jesus stadig lyttende til Jesu stemme.

Fader Roland ble en gammel mann. Hele 92 år. Han ble født 7. juni i 1917 i Bembridge på Isle of Wight, og døde 7.april i 2011 i Edinburgh. Hans død etterlot et stort gap i Skottlands åndelige og økumeniske liv. Han var en mann med en stor innflytelse, men også et menneske som skydde rampelyset. Han likte å trekke seg tilbake. For å leve i bønn. Da ville han helst ikke bli forstyrret.

Det hele begynte i et stille hjørne av landsbyen Roslin. Men mer om det i neste artikkel.

Men før jeg setter punktum for denne: en avsluttende bemerkning om Patmos. Kanskje har Herren noe spesielt i vente for meg når det gjelder øya Patmos? Kanskje det dreier seg om et spesielt bønneoppdrag i en tid som denne? Øya er jo knyttet til Bibelens siste bok - Åpenbaringen og 'tiden heretter'. Det skal bli spennende å finne ut av dette.

(fortsettes)

Fengslet kinesisk pastor trues på livet

Den kinesiske pastoren, Yang Hua (bildet) trues nå på livet av kinesiske myndigheter.

Pastor Hua ble arrestert 27. januar i år i det han forsøkte å forhindre at politiet fikk tak i harddisken tilhørende Huoshi-kirken. Siden han ble fengslet har både pastor Hua og hans familie mottatt trusler fra ikke mindre enn fire offentlige tjenestemenn.

Pastor Hua skal også ha blitt torturert for å få ham til å vedstå seg at han har forsøkt 'å skjule statshemmeligheter'! Politiet sikter her til at pastor Hua forsøkte å forhindre at myndighetene fikk tilgang til opplysninger om menigheten han er pastor for.

La oss huske pastor Hua i våre forbønner.

Foto: ChinaAid

Når du ser din bror synder

"En bror spurte sin åndelige veileder: Hvis jeg ser min bror falle i synd, er da det beste jeg kan gjøre å skjule det?

Den eldste svarte: Når du, ut fra kjærlighet, skjuler vår brors synder, vil også Gud skjule dine; men når vi avslører vår brors synder for andre, så vil også Gud gjøre våre synder kjent for menneskene." (Fra Ancient Patericon)

"Hvis du ser en mann som har syndet og du ikke har medlidenhet med ham, vil Guds nåde forlate deg. Den som forbanner dårlige mennesker, og ikke ber for dem, vil aldri komme til å kjenne Guds nåde." (Hl.Silouan av Athos i hans skrifter.)

"Hvis du ser din neste synde, se ikke bare på dette, men tenk også på alt det gode han har gjort... så vil du finne at han er bedre enn deg." (Hl.Basileios den store)

Oversatt til norsk (C) Bjørn Olav Hansen

En fattig sør-koreaners drøm om en fungerende menighet, del 2

Her er andre del av artikkelen hvor den sør-koreanske barnebokforfatteren, Kwon Jeong-saeng (bildet) forteller om den kirken han drømte om. Første del ble publisert mandag 13.juni:

Dette skjedde i en avsidesliggende landsby hvor det bodde omlag 50 familier. Her var det plantet en menighet omlag hundre år tidligere. Landsbyen bestod bare av noen få stråhytter og med kirken hadde bølgeblikktak. Men det føltes omtrent som himmel på jord. Her var ingen tyver, ingen som drakk eller røykte, ingen som skrek eller forbannet. I motsetning til andre steder i Korea, har vi aldri lidd av noen mangel på bygg, de ukene på våren før den første innhøstingen av bygg, hvor folk pleide å sulte, siden hver husstand hadde sin åkerlapp som forsynte dem med mat.

Denne livsstilen endte brått i 1970. Da bukket kirken under for autoritære krefter, materialisme og religiøst føleri. I stedet for å be stille i sine hjerter, skrek folk og bablet som galninger. Det var ikke lenger spørsmål om kall og plikt til å tjene som eldste eller diakon. I stedet ble dette en posisjon som handlet om makt og status. Pastorer i store byer diskriminerte pastorene i de små byene, og møtebesøkende diskriminerte andre møtebesøkende. De ble kalde og fjerne dem imellom. Folk fortsatte å smile og hilste på hverandre, men de snakket ikke lenger ærlig og oppriktig med hverandre. Deres kristne tro endret seg fra å være en tro som var avhengig av Gud til en religion som tar sikte på å oppnå makt, penger og suksess - ved å bruke Gud som et praktisk instrument. Hvis du ikke ble rik iløpet av tre år etter at du hadde tatt imot Jesus, trodde folk at det var noe galt med din tro.

De store predikantene forvrengte til og med det koreanske språket. De brukte ord som 'tro', 'ta imot Jesus' og 'kjærlighet' på en slik utydelig måte at man knapt kunne forstå dem. Var det en Åndens gave som gjorde at de snakket på en slik måte, eller var det bare en grenseløs arroganse? Selv svindlere som selger falske medisiner snakker ikke så slurvete. Snakket ikke apostelen Paulus om kjærligheten, at den ikke er arrogant eller stolt? Jesus sa at vi skulle be i det skjulte, og at vi skulle gre håret og ikke vise deg for mennesker når du faster? At din høyre hånd ikke skal vite hva den venstre gjør? Han advarer mot å bable på markedsplassen.

Men hva gjør mange kirker? De beveger seg over den vide jord og roper og skriker for deretter å kalle det et misjonsarbeid. Vanærer de egentlig ikke Gud? Kirken står i fare for å bare bli en annen, forurensende søppelspreder i stedet for å være salt og lys. 

Men alt for mange kristne tar seg ikke tid til å stanse opp og spørre: De holder på uten å erkjenne hvordan det egentlig står til, som i eventyret om keiseren uten klær.

(fortsettes)

Forbønnen øverst på agendaen

"Profetene i Det gamle testamente var forbederne i sin samtid.

Hvis kirken skal bli profetisk, så må den effektive, utholdende forbønnen settes først og øverst på agendaen igjen."

Pastor Colin Dye i Kensingston Temple, London. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Våre fiender

"Fiendene våre skremmer oss. Vi er ikke i stand til å høre deres rop, og respondere på deres behov. Deres aggresjon eller dominans kveler oss. Vi flykter fra dem eller skulle ønske de ville forsvinne.

Men i det samfunnet som omgir oss er vi kalt til å oppdage at 'fienden' er en person i smerte og gjennom denne 'fienden' blir vi bedt om å bli klar over vår egen svakhet, mangel på modenhet og indre fattigdom."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 34. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Norske kirkeledere på økumenisk pilegrimsvandring til Nidaros gir håp for fremtiden!

Norske kirkeledere på pilegrimsvandring til Nidaros! Det er virkelig oppløftende og gir håp både for Norge og for enhetsarbeidet.

Når dette bildet ble tatt utenfor Oppdal kristne senter i går kveld var det dag 20 av etappen mot Nidarosdomen. Side om side har norske kirkeledere - alle representert i Norges kristne råd - gått ulike etapper. Det har gitt dem en unik anledning til å snakke med hverandre, be, oppleve stillheten, nyte det vakre landskapet.

Relativt spesielt, spør du meg. Jeg kjenner ikke til at noen andre land har gjort noe lignende. Forbilledlig, vil jeg si, for de økumeniske bestrebelsene, at ledere gjør noe slikt sammen, fra ulike kirkelige tradisjoner, men også for alle oss andre som tilhører ulike konfesjoner! Det gir håp om at vi kan finne inn til hverandre på lignende måter. Hvorfor ikke ta lokale initiativ til å gå deler av Pilegrimsleden til Nidaros? Eller kortere lokale vandringer? Eller samlinger rundt et leirbål? Eller rett og slett en grillfest? Både lokale ledere og lekfolk.

Norske kirkesamfunnsledere har ryddet plass i fulle avtalebøker. De har lagt ut på en vandring sammen. De har med sin handling sagt at dette er viktig. Det bør gi ettertanke!

De har vist oss betydningen av langsomheten - langsomhetens gode rytme! Ting tar tid. Ting må modnes frem. Det gjelder å lytte til hverandre. Og ikke bare gjennom brev og resolusjoner, telefoner, eller sosiale media. Men ved å møtes. Gjennom vennskap.

Tilbake til langsomheten.

I den gode langsomhetens rytme, rekker vi å tenke tankene ferdig og reise sammen med vår sjel. I den gode langsomhetens rytme, kan vi ta steg etter steg uten den travelheten som i lengden spiser opp vår fred. I den gode langsomhetens rytme, finner vi rom for bønn, vi får gå i takt med hjertets slag og lungenes åndepust - og vi finner oss selv - og Gud.

Takk til våre ledere som viser vei!

Billedtekst: Gårsdagens vandring gikk ned Vinstradalen mot Oppdal. I fantastisk vær. Kvelden ble avsluttet med dialogmøte i Oppdal Kristne Senter der biskop Tor Singsaas, Den norske kirke, Terje Aadne, Det Norske Baptistsamfunn, Øyvind Haraldseid, Misjonsforbundet, Heidi Carlson, KrF, Geir Morten Rogstad, Oppdal Kristne Senter og Arne Aspeland, Den norske kirke deltok i en dialog om kirkenes respons på flyktningsituasjonen. (Foto velvillig utlånt av Knut Refsdal/Norges Kristne Råd)