En fattig sør-koreaner's drøm om en fungerende menighet, del 1

I dag vil jeg introdusere bloggens lesere for en mann som gikk mot strømmen, og som bar på en djup lengsel etter å se en menighet lik den vi leser om i Apostlenes gjerninger i sin egen samtid. Jeg snakker om den koreanske barnebokforfatteren Kwon Jeong-saeng (bildet), født i 1937 og død i 2007 i Daegu i Sør-Korea.

Jeg deler hans djupe lengsel, selv om jeg ikke deler alle hans synspunkter. Jeg vil tro flere enn meg vil reagere på enkelte ting han skriver om, men la oss ikke trekke for raske slutninger, men heller lytte til denne mannens hjerte. Her er Kwon Jeong-saeng i min oversettelse:

"For mange år siden fortalte jeg en venn av meg at jeg ønsket å starte en menighet. Den skulle ikke ha et stort spir med et kors på toppen. Jeg ville bygge et hus i tradisjonell koreansk paviljong-stil akkurat stort nok til å huse femti til hundre mennesker. Ingen prekestol, bare et tregulv hvor vi kunne sitte i en sirkel. Vi ville heller ikke ha noe reklameskilt utenfor med 'den-eller-den kirken'. Vi ville kalle huset for 'Huset til skjæren' eller navnet på en karakterskikkelse fra et eventyr. 

I forbindelse med våre gudstjenester skulle vi bare lese fra Bibelen og dele livene våre med hverandre. På forsommeren - når det var risplantingsfestival, skulle vi steke en gris, dele hjemmebrygget ris-vin, danse og spille spill. Når vanskelige tider kom, ville vi hjelpe hverandre. Det er den slags kirke jeg drømmer om.

Denne ideen fylte meg med entusiasme, og jeg ba over dette. Men årene gikk, og kirken ble aldri bygget.

Jeg har vært en døpt kristen i tretti år nå, og har tjent som diakon mesteparten av denne tiden, men jeg har aldri deltatt på en gudstjeneste som fullt ut har svart til min lengsel. Ofte synes ritualene tømt for liv. Likevel tror jeg at jeg møtte Gud da jeg bodde i et lite rom ved kirkedøren og ringte i klokkene da morgenen grydde. Jeg savner fortsatt den fred jeg følte på kalde vintermorgener når jeg trakk i klokkereipet og så opp på det stjernestrødde himmelhvelvet.

På den tiden - på 1960-tallet - var den tidlige morgenbønnen i kirken enkel og vakker. Minnet om knelende mennesker i bønn på det kalde tregulvet i lyset fra en oljelampe - det var ingen strøm - synes hellig. Kirkens medlemmer var fattige. De hadde alle strevd seg gjennom vanskelige tider. De talte dempet og ærlig. En av de kvinnelige diakonene hadde mistet mannen sin i krigen, og bodde sammen med sin eneste datter. Jeg følte den nesten som noen skulle rive hjertet ut av meg når hun sang sin favoritt-salme: "Jeg følger Guds vilje gjennom denne verdens gleder og smerter, og når kroppen min svikter, gir det meg stor tro."

Så ville hun bryte ut i stille gråt og vi andre ble stille. Etter at gudstjenesten var over og alle dro hjem, skinte solen gjennom kirkevinduene og du kunne se de frosne merkene etter gråten i tregulvet.

Vi var alle fattige, men kirken var full av kjærlighet. Om du bladde gjennom kirkens regnskapsbøker fra denne tiden, vil du finne at vi lånte bort noen penger fra kirkefondet til et fattig sognebarn i nød. 

På denne tiden var prestenes lønninger så lave at det knapt var til å leve av. Noen ganger var det bare en skjerpe hirse og noen kurver med ris. Skulle man reparere falleferdige kirkebygg, måtte en gå opp i fjellene og felle trær og for å få vann måtte man grave sin egen brønn. Men dette førte til at presten kom nær sine sognebarn. 

På kveldene, ville de unge komme sammen i foajeen i kirken for å veve kurver og lese sammen. De jobbet til sent på kvelden og deretter stekte de søtpoteter og neper. De fleste hadde ikke penger til å legge i kollektkurven, men de kunne donere sitt arbeid og sin kjærlighet. På denne måten ble den kristne troen rett og slett en del av folks hverdagsliv.

(fortsettes)