Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 2

Hamar biskopen, Christen Brun (1846-1917), skrev en rekke kirkehistoriske bøker. I en av dem beskriver han det som skjedde med kirken etter at den verdslige makt fikk overtaket over den:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige løsning. Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførselen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp fra staten." (7)

Hvilke praktiske konsekvenser får så statens innflytelse over den frie kristne forsamlingen? De er mange og tildels også katastrofale. La meg peke på noen få:

I år 382 innfører keiser Theodosios en lov som innebærer dødsstraff for det Storkirken og keiseren omtaler som "sekteriske retninger". Keiseren og hans kirke sitter med definisjonsmakten over sekterisme-begrepet. Dette er i praksis alle som mener noe annet enn Storkirken eller Keiserkirken. Den kirke som ble så kraftig forfulgt av de romerske keiserne, ble nå plutselig selv en kirke som forfølger andre trossøsken. I forbindelse med kirkemøtet i Konstantinopel i 536 blir statskirkemakten konsolidert under ledelse av keiser Justitian (482-565). Han sier det slik:

"I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling!" (8)

Keiseren var dermed i praksis blitt kirkens øverste leder eller overhode. I aposteltiden var det helt annerledes. Urkirken hadde Jesus Kristus som sin Herre og hodet for Kristi kropp var verken en apostel eller en biskop, men Herren Jesus Kristus selv. Det var nettopp forkynnelsen av Kristi herrevelde som skapte problemer for urkirken. Kirkens første historiker, evangelisten Lukas, forteller om dette i Apostlenes gjerninger kapittel 17. Der leser vi om et opprør i Tessalonika i forbindelse med forkynnelsen av de gode nyhetene om Guds rike:

"Jason har tatt dem inn hos seg, og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (9)

Den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

"Og Han er hodet for kroppen, menigheten, Han som er begynnelsen, Den førstefødte av de døde, for at Han skal ha overhøyhet i alle ting." (10)

Keiserens makt over kirken var en direkte konsekvens av at kirken takket ja til keiserens invitasjon om å møtes. Den frie forsamlingen var blitt kneblet av den samme makt som hadde vært dens forfølger. Riktignok fikk kirken mange privilegier både økonomisk og i form av kirkebygg som ble reist. Og kirken ble etter hvert også en maktfaktor som sørget for at dens meningsmotstandere ble kneblet, kastet i fengsel og henrettet.

I et edikt fra år 380 sier keiser Theodosios det slik:

"... Vi befaler at alle mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet." (11)

Tilbake til Hamarbiskopen. Til biskop i en statskirkelig sammenheng som Den norske kirke er det kanskje overraskende det han skriver her:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å kunne finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet." (12)

Men det er ikke vanskelig å dele hans standpunkt. I overgangen mellom urkirken og oldkirken var det som nå i praksis var blitt keiserkirken et undertrykkende trossamfunn.

Donatistene utgjorde det første frikirkesamfunn vi kjenner til ved siden av keiserkirken. Jeg har skrevet om dem i boken min: Er din tro verd å dø for, Frihet forlag, men skal kort nevne dette om dem i denne sammenheng:

Donatistene var på mange måter en vekkelsesbevegelse. Slett ikke feilfri. Men den bar på en inderlig lengsel om å vende tilbake til urkirkens idealer. Denne vekkelsesbevegelsen, som brøt frem i Nord-Afrika og som bredte seg raskt og fikk stor innflytelse, hadde følgende motto:

"Det er ikke mengden det kommer an på. Heller en liten flokk av ekte, avgjorte kristne, enn en stor lunken masse." (13)

Keiser Konstantin på sin side anså donatistene for ikke bare å være heretikere - altså vranglærere - men også som fiender av den romerske staten, og som sådanne skulle de også behandles. Keiseren sammenkaller til to synoder, og vi ser nå i praksis hvordan keisermakten styrer kirken. Den ene holdes i Rom i år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike år 314. Begge holdes i den hensikt å knuse donatistene.

Donatistene hadde dette å si om keiser Konstantin:

"Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hugger hodet av noen med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte Ham, og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned." (14)

Donatistene skulle senere bli utsatt for tvang og vold for å drives tilbake til storkirken. Augustin sto i bresjen for dette. Til dette svarte donatistene:

"Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud, ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt menneskene fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot Ham at Han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen." (15)

Noter:
7) Christen Brun: Religionsfrihetens historie i sine grunntrekk, 1918, side 27.
8) Fridtjof O. Valton: Kristendommens verdenshistorie, Oslo, 1938, side 54.
9) Apg 17,7. Bibelen Guds Ord, 1997.
10) Kol1,18. Bibelen Guds Ord, 1997.
11) J. Stevenson: Creeds, Councils and Controversies. SPCK London, 1989, side 150.
12) Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 39.
13) Fenger: Fortælinger af den gamle kirkes historie, København 1908, side 221.
14) Fr. Hammerich: Kirkehistorisk foredrag. Iversens forlag, Køøbenhavn, side 61
15) Hammerich, side 59.

(fortsettes)