Pilegrimsferd med Benedikt, del 5

Her er femte del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli og femte del onsdag 6. juli:

Vi har to primærkilder for Benedikts liv: Pave Gregor's Vita, som ble skrevet et halvt århundre etter Benedikts død og som holder ham opp som en helgen, og Regelen selv. Ifølge Gregor, oppga den adelige Nursia's sønn, skolegangen i Roma og omfavnet det monastiske livet som en handling av omvendelse. Kanskje var klassekameratene hans typiske studenter? Kanskje var det forfall i den store byen? Kanskje var det ideen om å investere all sin energi idet å bli rik og mektig som fikk ham til å rømme byen?

Uansett årsak - Gregor kjente vitaen til Hl.Antonios som forlot byen til fordel for ørkenen, idet han fulgte veien som Maria Magdalena gikk før ham. For Gregor, var disse historiene en støpeform. Benedikt finner en hule, og begynner et liv som eremit og blir oppdaget av en annen munk som holder til i dette området, en viss Romanus. Han gir ham en munkedrakt. En enkel tunika som dekket kroppen forfra og bakfra, med en hette som dekket skuldre og hode.

På en enkel måte proklamerer plasseringen av statuen av Maria Magdalena foran korset med styrke: et liv i bot finner sin mening i Kristi kors.

Hvis vi tar Benedikts regel som en målestokk på hans eget liv, vet vi at han startet hver dag med å be Salme 51 - botssalmen David ber etter at Natan har konfrontert ham med hans synd: "Gud, skap i meg t rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!" Å leve regelen er å be denne bønnen, ikke bare ordene ved begynnelsen av en ny dag, men også med hele ens liv.

Siden det 10 århundre har munkene i Badia Fiorentina (bildet) levd slik Benedikt gjorde. Vi deltok på middagsbønnen. Dante, som vokste opp rett over gaten her, skrev i sin Guddommelige komedie: "hvorfra det ringte for Non og Ters (tidspunkter i tidebønnen, overs. anmerkn, henholdvis ved den niende time, som er klokken 15.00 og ved den tredje time, kl.09.00) til alle i byen."

Vi slutter oss til brødre og søstre tilhørende Jerusalem-fraterniteten som har arvet dette stedet etter Benediktinerne. Mens vi sitter i benkeradene, merker jeg meg at de er på gulvet, knelende på enkle benker laget i stil med de som de bruker i Taize.

(fortsettes)