Vår korttidshukommelse

Jeg har brukt deler av helgen til å lese et stort intervju med forfatteren Dag Solstad (bildet), i forbindelse med hans 75 års dag. Det er Klassekampen som har gjort intervjuet, hvor Solstad snakker om "Gud, skriving og Telemark."  Ingressen lyder slik: "Dag Solstad har tenkt på Gud hele sitt liv, men har ikke vært kristen siden faren døde."

Om du skulle få muligheten til å lese det, anbefaler jeg deg det på det varmeste. Det er Alf van der Hagen som har intervjuet Solstad.

Nå er det ikke det Solstad forteller om Gud, som først og fremst fanget min interesse, selv om det i seg selv er interessant nok. Jeg vet av egen erfaring hva det vil si å miste sin far. Jeg var 12 da det skjedde, Solstad var 11. Solstad tror ikke på Gud, har heller ingen som helst planer om det.

Men det var noe annet jeg beit meg merke i. Det Solstad forteller om vår erindring,

"Vi kjenner våre besteforeldre, men ikke våre oldeforeldre. Vi vet ingenting om dem. Og det er typisk for vår tid. Det dreier seg om utilstrekkeligheten ved vår menneskelige væremåte. Vi har tross alt greid å komme til månen, vi har til og med greid å få en ny regjering. Men vi kjenner ikke fortida lenger enn to generasjoner tilbake. Før det er det bare et stort mørke."

Og før han sier dette forteller han følgende:

"I våre dager forsvinner man veldig fort. Mine besteforeldre er nå borte fra Tønsberg kirkegård. De lå ved siden av mine foreldres gravsteder. Sist jeg var der, var de fjernet. Når du er borte fra kirkegården, er du helt borte, altså."

Der fikk jeg noe å tenke på.

Hvor godt kjenner jeg min historie?

Men kortidsminnet vårt gjelder ikke bare vår egen slekt. Slik er det jo med så mye i vårt samfunn. Vi har ikke djupe røtter. Ikke troen vår en gang. Vi bor sannelig i skrinn jord.

De som ikke vet hvor de kommer fra, vet heller ikke hvor de skal. Og i dette ligger også mange av våre problemer og utfordringer på en rekke av livets områder - også når det gjelder vår tro.

Vi som lever i dag lever på en måte hvor vi har skåret av livslinjene til fortiden og lever nærmest i et vakuum. Vi lever nå, og det er viktig og riktig å være tilstede i eget levd liv. Hvis ikke lever vi på en illusjon. Men likevel - når vi skjærer oss vekk fra vår egen historie - mister vi samtidig noe og dette noe er en viktig del av vår identitet.

Slik også med troens historie. Jeg tilhører en kirkelig tradisjon med røtter tilbake til reformasjonens tredje gren - den radikale. Jeg ble en del av den grenen ved eget personlig valg år tilbake. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg hatt interesse av å studere dens historie, bli kjent med mennene og kvinnene som utgjorde denne grenen. Deres liv, deres utfordringer, deres kamper og deres martyrium. Det har vært berikende. Jeg har også skrevet en bok om dette: En tro verd å dø for.

Men jeg har forundret meg over at det er så få som er interessert i det samme. Mange av de som tilhører den sammenhengen jeg selv er en del av kjenner ikke dens historie. Selv ikke mange av de som er betydelig eldre enn meg.

Selv finner jeg det berikende å kjenne denne historien. Det handler om vår identitet. Som mennesker. Og som troende.  La oss ta vare på fortiden, slik at vi bedre kan forstå nåtiden og forberede oss på fremtiden. Og troens historie strekker seg djupere enn den jeg koblet meg på, så jeg søker tilbake til dens djupere røtter.

Billedtekst: Forfatteren Dag Solstad. Foto: Bjarne Thue/Wikipedia.