Om å bli åndelig stabil

"I den første tiden jeg var kristen, hendte det at jeg ble åndelig oppglødd og ga løfter til Herren om alt mulig. Jeg følte at jeg hadde mottatt åndelig ledelse, visste hva hensikten var og tenkte: 'endelig, nå er jeg på vei!' Det neste jeg erfarte, var at alt hadde gått i stykker, og at all åndelig visjon og inspirasjon var forsvunnet. Så tok jeg meg sammen, rystet støvet av meg, returnerte til startstreken og begynte på nytt igjen. Dette gjentok seg mange ganger.

Dette mønsteret kan også være en del av din åndelige erfaring, eller det kan være et problem du sliter med å overkomme nå. Livet er aldri lett. Vi har alle våre opp- og nedturer. Det har vært tider da jeg sa til Herren: 'Jeg vil aldri tvile på deg igjen!' Men ganske snart sa jeg: 'Herre, hvor er du?'

Det er på tide for oss å vokse ut av disse mønstrene, og begynne å bevege oss oppover og framover uten vakling. Det er svært viktig at det grunnlaget som vi står på er 'KLIPPEN', vår Herre Jesus Kristus, og at våre liv er skjult 'i Kristus'. Hvis våre åndelige erfaringer hviler på sand, det vil si at vi stoler på våre egne evner, vil vi mislykkes når prøvelsene i livet øker på.

Når problemene påvirker oss og vi begynner å miste vår åndelige retning, hvis vi da blir stille og ser hen til Herren, vil vi innse at under vår vakling ligger det lag av åndelig styrke og håp som er blitt lagret der gjennom vår identifisering med Jesus i Hans død og oppstandelse - som ble bekreftet i den fred som kom da Han tok bolig i oss.

Vi trenger å innse at vi er en ny skapning - det gamle er borte, og våre liv er skjult i Jesus, og at vår styrke kommer fra Ham. Med David, bør vi være i stand til å si: 'Herren er mitt lys og min frelse.' Hvis vi dveler litt ved våre siste seire som vi har oppnådd ved å plassere våre liv i Hans hender, vil dette bli virkelig for oss personlig.

Paulus sa: "...jager fram mot målet." (Fil 3,14) Dette 'mål' er det fullbrakte verket på korset på våre vegne. Herren ser tvers gjennom vår vakling og ser om det er en djup indre vilje til å presse igjennom til det sted hvor vår respons ikke lenger kommer fra vår adamittiske natur, men fra den nye skapelsen som vi er blitt.

Mange av oss har en avgjort 'kunnskap' - at vi har erfart for mye med Herren til å vende tilbake, og det til enhver pris, vi har ikke noe annet valg enn å presse oppover og framover. Når vi innser dette - at det ikke er noen vei tilbake - kan vi bare si: 'Om det skulle bli bedre eller verre - mitt liv er Ditt." Herren er fornøyd med dette, for Han sier: 'Salige er de fattige i ånden ...' Det si si: 'Salige er de som er kommet til slutten av seg selv, og sine egne evner.'

Vi er kalt til å være 'overvinnere'. Men vi kan ikke overvinne om vi ikke har noe å overvinne. Så, når disse 'åndelige lover' treffer oss, har vi et valg, en anledning til å fornekte våre følelser, nekte å synes synd på oss selv, og heve oss over våre omstendigheter, som en overvinner.

Å være en 'overvinner' handler ikke om beseire fienden i vår egen styrke, men snarere å erkjenne at vår adamittiske natur er død og begravet, og at vi en ny skapning, styrket av Den Hellige Ånd. Da trer vi inn i livet til Kristus, og overvinner i Hans styrke.

De varierte kampene som hver enkelt av oss står overfor er svært reelle. Det er imidlertid ikke 'kampen' som er viktig, men heller måten vi ser på den og svarer på den. Vi lever i et verdslig miljø hvor alle slags kriger raser mot oss, og mange ganger virker det som om det er mer mot oss, enn for oss. Dette gir oss gode muligheter til enten å synes synd på oss selv og falle i fortvilelse, eller å reise oss over disse tingene og møte vår Herre, som seirer.

I Herrens hjerte er det et ønske for de som vil stå på forsoningens grunnfjell som Han tilveiebrakte på deres vegne, at de stoler på Hans trofasthet alene. Dette krever av oss at vi bryter oss ut av vår egen usikkerhet, og trer inn i den sikkerheten som består i at vi sitter med Ham på Hans trone, på høyre side av all makt og myndighet.

Her, idet vi hviler i Hans seier, vil Den Hellige Ånd som førte Jesus ut fra det som synes å være et totalt nederlag, også løfte oss ut fra vårt sted av motløshet og vakling til et seirende sted i Hans nærvær.

Har du noen gang ført, når noen blir velsignet, at dette er for 'alle', men ikke for meg? Hver av oss ønsker å være ønsket, verdsatt, og forstått, da dette er bygget inn i hele vårt vesen.

Siden vi er skapt i 'Herrens likhet', er dette ønsket også i Ham som skapte oss. Dermed ønsker Herren at vi kommer til Ham i full tillit og verdsetter Hans forløsning. Når vi vakler i troen så kan det ta fra oss gleden av å ha vår tilfredsstillelse i Herren.

'Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.' (Matt 18,3)

I forhold til vår nye skapelse - hvis vi vil holde det potensialet som ligger i oss for Herren i en enkel, barnlig tillit, vil vi være i stand til å heve oss over de begrensningene som ligger i oss selv, og gå inn i alt det Han har gjort for oss.

Nå kan vi vandre i den stabilitet og tillit som finnes i Ham."

Wade Taylor (bildet)/Parousia Ministries. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen