torsdag, september 29, 2016

Hva skjedde når Moses bønnfalt Gud? Et jødisk perspektiv

"Kanskje det laveste punktet i det jødiske folkets historie oppstod rett etter åpenbaringen av Torahen på Sinai-fjellet. Uten lederskapet og veiledningen til Moses, vendte folket seg til avgudsdyrkelse, idet de tilba Gullkalven. Guddommelig rettferd krevde at dette grusomme forræderiet ble straffet hardt, men Moses 'bønnfalt Gud', på vegne av Gud. (2.Mos 32,11)

Ordet for 'bønnfalt' - 'va'yechal' - er ikke det vanligste uttrykket for bønn. De religiøse lærerne tilbyr flere forklaringer på hvorfor Torahen bruker dette spesielle ordet for å beskrive den bønnen Moses ba. 

Rabbineren Elazar bemerket at 'va'yechal' deler samme rotord som choleh (syk). Moses ba på vegne av Israel så intenst at han ble syk av det. 

I følge rabbineren Eliezer den store forteller ordet 'va'yechal' oss om den spesielle sykdommen som rammet Moses. Moses led av 'achilu', en feber i benene (knoklene). 

Hvorfor skulle bestrebelsene til Moses på vegne av folket gjøre ham syk? Hva er betydningen av en feber i knoklene?

Alvoret i den synden som dansen rundt gullkalven representerer må ikke undervurderes. Det var ikke gitt at Gud ville tilgi israelittene. Guddommelig rettferdighet innebar at den jødiske nasjonen fortjente å bli ødelagt på grunn av denne katastrofale mangelen på tro. Moses kunne ikke akkurat be en hvilken som helst bønn i sitt forsvar. Deres synd var ut over det normale som denne lederen kunne gjøre opp. For å kunne gjenopprette, til en viss grad, den åndelige tilstand de oppnådd ved Sinai, trengte Moses å be med en intensitet som overgikk hans naturlige krefter. Denne kraftanstrengelsen førte til at Moses ble syk. Det er hva ordet 'va'yechal' innebærer: en bønn så intens at den forstyrret kroppens normale funksjoner.

Rabbineren Eliezer den store har gitt oss ekstra innsikt i den ekstraordinære bønnen Moses ba. Selv om knoklene våre ikke er spesielt sensitive inneholder de likevel en kondensert essens av livet. (Ordet 'etzem' på hebraisk betyr både 'bein' og 'essens'). Når livskraften har forlatt alle andre deler av kroppen, forblir den fortsatt i skjelettet. En utsultet person, som bare så vidt er i live, vil fremstå som et vandrende skjelett. 

Dermed er beinene - knoklene - en metafor for livsmargen, lagret djupt inne i kroppen. Denne livskraften er normalt ikke noe vi føler, med mindre den er vekket av en svært mektig kraft. Esekiel beskriver i en visjon den nasjonale gjenreisningen av det jødiske folk som tørre ben som blir levende igjen.

Moses var ikke i stand til å prosedere saken for det jødiske folk bare ved å bruke sine naturlige krefter. Han trengte å vekke alle sine krefter, også de som var gjemt djupt der inne. Hans ekstraordinære innsats sto i forhold til folkets katastrofale åndelige sammenbrudd. Landets nedstigning i avgudsdyrkelse kunne ikke korrigert ved en regelmessig påvirkning av etisk liv alene. Det var nødvendig å hente krefter fra selve sjelens essens - fra folkets indre godhet og hellighet, skjult djupt i deres ben. Den måtte vekkes.

Siden disse sidene ved livet vanligvis er skjult, er deres oppvåkning for unaturlige å regne. Moses' bønn for Israels skyld på denne kritiske tiden er derfor basert på en spesiell brann - en brann av hellighet, ulmende i hans knokler."

Oversatt fra Ein Eyah, årgang 1, side 144-146. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar