Jeg besøker mange menigheter i løpet av et år, men det er ikke så ofte jeg finner nattverdbordet så vakkert dekket som i Brumunddal baptistkirke. Det er duket til fest, en liten forsmak på Lammets bryllupsmåltid i himmelen.
Den som duker nattverdbordet i Brumunddal baptistkirke i dag følger en tradisjon fra den som gjorde dette før henne.
Menigheten har et gjennomtenkt forhold til det å feire Herrens måltid. Det er det dessverre ikke alle frimenigheter som har. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg har vært med på mange stusselige nattverdfeiringer, med liten bevissthet om hva som foregår når vi bryter brødet.
En av de som var opptatt av at det skulle dukes til fest når Herrens måltid skulle feires var Edin Løvås. "Nattverdbordet skal være vakkert," sa Edin og mente at vi burde ha med en kalk og et brød som skal brytes. Løvås var av den mening, at vi burde ha med oss de symbolske elementene fra de første kristnes nattverdbord, og ikke frarøve de som deltar symbolikken.
For hva sier apostelen Paulus i 1.Kor 10,16?
"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi blod? Fordi vi er ett brød, er vi alle en kropp. For vi har alle del i det ene brød."
Dette er en viktig tekst når det gjelder Herrens måltid.
Og vi burde gjøre som det står: Ha et beger som vi velsigner, slik de første kristne gjorde det. Og et brød som vi bryter.
Jeg har aldri likt oblater. Ikke smaker det godt, og det er ikke i nærheten av det bibelske måltidet som er selve utgangspunktet for det vi gjør. Det bibelske er at vi bryter et brød.
Edin Løvås var opptatt av at vi ikke fratar de som deltar i Herrens måltid den djupere meningen i det som skjer. Det er jeg enig med ham i.
Billedtekst: Det vakre nattverdbordet i Brumunddal baptistkirke dekket til søndagens nattverdgudstjeneste. Jeg var så heldig å få forrette. (Foto: May Sissel Hansen)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar