Mange er i ferd med å gjenoppdage skriftemålets velsignelser. Skriftemålet er nemlig god sjelehygiene. Det å bekjenne sin synd for et annet menneske, og oppleve å få tilsagt sine synders nådige forlatelse i den Herre Jesu navn, er noe av det største et menneske kan få del i. Det er virkelig en gave.
Vi skulle alle ha en skriftefar. En person som kan ta imot et skrifte og tie stille ned ens betroelser. Så slapp en å gå rundt og bære på så mange ting som tynger ens liv. En lege jeg kjenner sa det slik ved en anledning: "Jeg skulle ønske dere prester kunne gjenoppta praksisen med skriftemålet. Mange av de pasientene jeg har kunne ha sluppet å komme til meg, for de kommer jo for å betro meg sine synder og skrøpeligheter."
Legen mente å kunne gjøre bedre nytte for seg som lege enn som sjelesørger, men siden det er så få som går til presten eller pastoren for å betro seg, så tar denne legen også imot et skrifte.
Min venn, munken, skriver om sin skriftefar. Hans åndelige far.
Det er gripende å lese om hvordan han skyndte seg for å skrive ned noe av det hans åndelige far lærte ham. Med det samme samtalen var over skyndte min venn, munken, seg å finne et papirark og så skrev han ned rådene han fikk. Og alle disse bekjennelsene, skriver han, forble hos hans åndelige far, hans mentor og medvandrer. Tilbake fikk han under, kjærlighet, tålmodighet og det viktigste av alt - tilsagt seg sine synders nådige forlatelse.
Jeg skulle ønske mange flere fikk oppleve dette.
Å reise seg etter å ha fått syndernes forlatelse tilsagt seg og gå ut døra er som å møte morgengryet og den nye dagens velkomst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar