Seeren Johannes og seeren Daniel

Som jeg har fortalt i et tidligere blogginnlegg publisert for noen uker siden, er det en gammel kirkelig tradisjon at man leser Åpenbaringsboken mot slutten av kirkeåret. Jeg har ligget litt etter så jeg ble ikke helt ferdig før i dag, et par dager inn i det nye kirkeåret.

Det har vært veldig interessant å lese denne boken igjen. Det er jo den eneste boken hvor leseren prises salig for å lese den! Selvsagt er det alltid interessant å lese Guds inspirerte ord, som hele Bibelen er, men om Åpenbaringsboken heter det: "Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og holder fast på det som står skrevet. For tiden er nær." (Åp 1,3)

Vel, det gjelder jo ikke bare Åpenbaringen, men 'det profetiske ord', og Bibelen er full av profetier som ennå ikke har gått i oppfyllelse. Så selve studiet av 'det profetiske ord' er salig! Derfor har jeg også lest profeten Daniel parallelt med Åpenbaringen. En har sagt at profeten Daniel er 'grunnlaget og nøkkelen til Åpenbaringen." Det tror jeg er sant.

Jeg skal ikke påstå at jeg forstår alt eller har den hele og fulle oversikten, men likevel er det spennende å lese disse to apokalyptiske bøkene. Med sine syner og visjoner, sitt rike billedspråk, sine historiske realiteter. Jesus selv satte sitt godkjentstempel på profeten Daniel, selv om mange liberale teologer har forsøkt å diskvalifisere den, og noen ville sågar ikke ha med Åpenbaringen i Bibelen.

En luthersk prest, George N.H. Peters (1907), var en ivrig student av nettopp det profetiske ord. Han har sagt følgende, her i min oversettelse:

"Jo lenger det andre advent er utsatt, jo nærmere er vi at det skjer, og derfor skulle vi være djupt interessert i hver uttalelse i Skriften som handler om dette. Jo mer vi ser tegnene som er forutsagt om de siste tider skje i vår egen samtid, jo mer observante og våkende skulle vi være."