Et sted for bønnens gode rytme

I går var en gruppe med pinsevenner, lutheranere, baptister og katolikker tilstede i Kristi himmelfartskapellet for å feire gudstjeneste. Det er ikke uvanlig. Hos oss spørres det ikke om hvor du kommer fra. Vi som kommer sammen hver torsdag har en ting felles: en lengsel etter Jesus.

De som kommer forteller at de setter pris på stillheten, lesningene fra Skriften, salmene som synges, bønnene som bes, feiringen av Herrens måltid og den personlige forbønnen og velsignelsen til slutt, med korstegnet. Flere snakker også om freden her inne i skogen, om Gudsnærværet som av og til er så følbart i kapellet.

Jeg kjenner selv på en djup takknemlighet over å få være en del av dette enkle fellesskapet, uke etter uke, år etter år. Vi er nå inne i det femte året etter at vi startet opp med faste gudstjenester hver torsdag. Opplegget er alltid det samme. Vi tror på de lange linjene, på kontinuitet, at Herren også kan møte oss i de faste formene, at det er en hvile i liturgien. Vi trenger ikke hele tiden å finne på noe nytt eller ha noe spesielt å tilby. Om ikke det å søke Herren, be, synge salmer, lese Guds ord og feire Herrens måltid er attraktivt i seg selv, hva da? Hva har vi da å tilby?

Her bes det alltid for den forfulgte kirke, for de syke, lidende, for bønnebegjær som deles med oss, og hit kan folk komme for personlig samtale og forbønn. Alle er hjertelig velkommen. Dette er ingen menighet i vanlig forstand. Vi anbefaler de som kommer til oss om å være tro mot sine egne lokale forsamlinger. Dette er kun en møteplass - en rasteplass - et pusterom i hverdagen - hvor vi sammen hjelper hverandre til å søke inn mot sentrum - Jesus Kristus selv.

Billedtekst: I Kristi himmelfartskapellet er korset og nattverdbordet sentrum. Foto: Kurt Urholt