2017 er et meget spesielt år for alle kristne som er interessert i Israel og det profetiske ord. Den protestantiske reformasjonen som vi i år feirer 500 års jubileet til gjorde det mulig for alle kristne å kunne lese Bibelen og gjenoppdage sannheten om at Gud fremdeles hadde planer for det jødiske folk i deres eget eldgamle hjemland. Men i år kan vi også feire to andre milepæler: Det er i år 100 år siden Balfour erklæringen som førte til at Storbritannia etablerte et jødisk nasjonalt hjemland i det de kalte Palestina. Mens den protestantiske reformasjonen hadde sin begynnelse i oktober 1517, ble Balfour erklæringen undertegnet i november 1917. Som om ikke dette var nok: I år er det også 50 år siden byen Jerusalem ble gjenforenet under israelsk styre. Det skjedde i forbindelse med seks-dagers-krigen i juni 1967.
I denne artikkelserien skal vi se nærmere på det som skjedde i forbindelse med Balfour-erklæringen og det som skjedde under seks-dagers-krigen. Men vi starter mye før: med begynnelsen! Det er alltid interessant å se på hva som er opprinnelsen til noe, og spesielt for de som er interessert i det profetiske ord.
Derfor startet jeg med ordene fra profeten Sakarja for å understreke at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har et helt spesielt forhold til Israel, til Jerusalem, til Sion. Det understrekes med ordene: "Jeg brenner for Sion med stor lidenskap..."
Temaet: jødenes tilbakevending til Løftets land, er da så sentralt at det berøres i selve sentrum av enhver troende jødes liv: gudstjenesten. I kvedsbønnen, Tefilah, som faktisk er gudstjenestens hovedbønn og som blir bedt stående med retning mot Jerusalem, er det en bønn for landet, og spesielt for Jerusalem, og om en tilbakevending dit:
"La den store basun lyde til vår befrielse, og løft banneret til samling for de landflyktige, og før oss sammen fra jordens fire hjørner. Velsignet være Du, Herre, som samler Ditt folk, Israels forfulgte..."
Ikke minst kommer denne djupe lengselen etter å vende tilbake til Israels land frem i feiringen av Pesach, påsken, for alle de som var spredt omkring blant folkeslagene etter Jerusalems fall i år 70 etter Kristus. Da skuet man ikke bare tilbake i jødenes historie, om den store befrielsen fra slaveriet i Egypt, men man så samtidig fremover og dette uttrykkes ved ønsket: Neste år i Jerusalem!
På den store fastedagen til minne om Jerusalems og ikke minst Tempelets ødeleggelse i henholdsvis år 586 før Kristus og år 70 etter Kristus leses Klagesangene i synagogene. Innimellom lesningen skyter man inn bønner som gir uttrykk for lengselen etter å få vende hjem, til Jerusalem, til Sion.
En av de mest kjente av disse bønnene er skrevet av rabbineren Jehuda Halevi. Han var utvilsomt Middelalderens største jødiske dikter. I denne bønnen får vi del i lengselen etter Det lovede land, og da særlig etter Jerusalem, men vi får også del i sorgen og lidelsene i eksilet og sist men ikke minst et sterkt håp om å få vende tilbake:
"Når jeg gråter over din lidelse, er det som sjakalers klage. Men ser jeg i drømme dine adspredte vende tilbake, da er jeg som en harpe, beredt til sang for deg."
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar