Kontemplasjon: Omvendelsen stanser ikke opp

"En vedvarende praktisering av kontemplativ bønn er avgjørende for gjenoppbyggingen av den kristne tro fra bunnen av. Over tid vil en gjentagende, trofast praksis, få oss til å bli sittende på et nytt fundament.

Objektivt sett var dette fundamentet alltid der, men vi er ikke våkne nok til å se det og aktivt trekke veksler på det. Kontemplasjon hjelper oss til på en naturlig måte komme i berøring av "Kristi sinn": "en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (1.Kor 2,16). Dette nye perspektivet og fundamentet tillater oss å se ting for hva de egentlig er - og for hva de ikke er. Det er faktisk en radikal endring av sinnet, metanonia, eller omvendelse.  For de fleste av oss er omvendelsen ikke noen engangshendelse; den skjer igjen og igjen gjennom hele livet på stadig nye nivåer - etter hvert som vi får innsikt. Jeg er snart 74 år, og fortsatt er dette en daglig hendelse.

Kontemplasjon hjelper meg til å nyte alle tingene i seg selv i stedet for i form av sin nytteverdi, betydning eller trussel mot meg. "Jeg" slutter å være det betydelige referansepunktet for alt - eller for noe som helst. Denne bevisstheten utdjupes gradvis på cellenivå, påvirker min pust og alle mine sanser. Tankevirksomheten min vil normalt være den siste skansen som "faller" fordi den overdriver sin egen betydning og undertrykker de andre kunnskapskildene. Det er derfor den sterkeste motstanden mot Gud, den mest ideologiske agnostisisme og ateisme, kommer til uttrykk i et veldig sterkt og svært teoretisk språk.

Fra denne modne og brede bevisstheten, kan jeg senere gjøre hva som må gjøres, men min tilfredshet er ikke avhengig av mine handlinger eller deres utfall. Det er mindre og mindre rom for tvang, fanatisme, oppdiktet spenning eller håpløshet. Hvis jeg personlig identifiserer meg med min egen utkikksplattform, har hver hendelse makt til å bli en snublestein for meg, som kan gripe og kontrollere meg. Dette kunne kalles ubevissthet eller blindhet. Gjennom ettertanke, stopper jeg å sette merkelapper, rangere og kategorisere mennesker og ting og bare se dem uten å la dem eie meg.

Dette er nærvær eller tilstedeværelse, eller hva Simone Weil (1909-1943) ville kalle "helt ublandet oppmerksomhet." Et slikt enkelt syn bringer stille glede og tilfredshet. Likevekt er selve sjelens natur. Jesus kalte det å ha en fred i verden som ingen kan ta fra oss: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." (Joh 14,27)

Jeg befinner meg nå på en solid plattform, over det lave selvets nivå av begeistring - positiv eller negativ. Nå kan jeg begynne å se ting i sin uendelige karakter. Dette er begynnelsen på en ikke-dualistisk tenkning - Kristi sinn. Som Paulus sier: "Bli fornyet av en åndelig revolusjon, slik at du kan ta på seg ditt nye selv som er skapt på Guds måte i godhet og sannhetens hellighet." (Ef 4,24. Jerusalem Bible)

Heretter er jeg et levende paradoks; på en og samme tid helt koblet til andre, på en medfølende, omsorgsfull måte og helt fri til å være meg selv. Min identitet kommer innenfra. 

Jeg ønsker å elske og tjene andre, men jeg kan ikke bruke dem eller trenge dem for å definere meg selv, enten positivt eller negativt. Dette er virkelig friheten til et Guds barn.

"...for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten." (Rom 8,21)

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." (Gal 5,1)

- Richard Rohr. Daily Meditation for 10.feb 2017. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen