Med Gud må du forvente det uventede

Hellige Caedmon, som vi feiret sammen med våre venner fra Northumbria Community i går, var en god lytter! Det er en egenskap vi trenger alle og en hver.

Og musikk begeistret ham. Det og fortellinger. Han elsket å høre andre fortelle historier. Men han kunne ikke spille på harpen sin, ikke en eneste note, og han husket aldri noen ord. Han klarte ikke engang å fortelle en vits og få med seg poenget. Derfor gruet han seg når noen spurte ham om å fortelle en historie eller synge en sang. Da hendte det at han løp sin vei. Noen som kjenner seg igjen?

Ikke minst var det pinlig når noe slikt inntraff i Whitby kloster. Ved en anledning stormet han ut av klosteret og la seg til å sove sammen med buskapen. Da begynte han å drømme, og i drømmen spurte en mann om han ikke kunne synge for ham. Caedmon protesterte. Han unnskyldte seg med at han befant seg i et fjøs og at han ikke kunne synge, men mannen i drømmen insisterte på at han skulle synge, og oppmuntret ham. Caedmon spurte hva han skulle synge om, og mannen foreslo at han skulle synge om skaperverket. I drømmen sang Caedmon en sang som var så vakker at han nesten begynte å gråte.

Når han våknet var sangen fremdeles hos ham, og han sang den for Gud og han sang den for seg selv. Han sang den for tjeneren som hadde ansvaret for klosterets jord og når denne tjeneren fortalte abbedissen, Hilda av Whitby, om dette ba hun Caedmon om å synge sangen for henne. Hun overtalte ham også til å synge sangen for alle i klosteret, og for alle innbyggerne i Whitby og alle i området omkring.

Nå hadde Caedmon fått et nytt kall, og andre måtte ta seg av buskapen som han hadde hatt ansvaret for.

De som skulle lese oversatte nå Skriften for ham og hver kveld sang han høyt det han hadde lært. Dermed var en ny sang forberedt, som forklarte bibelteksten på deres eget språk. Og for resten av hans liv talte hans munn sannheter som fylte hans hjerte. Disse sangene frydet ikke bare folk, men de var også nyttig for deres sjeler.

Det synes som om han visste når han skulle dø. Ved begynnelsen av hans sykdomsperiode ba han om en seng i sykehusavdelingen som var forbeholdt de døende. En dag, kom hans medhjelper og de andre brødrene, for å snakke sammen. De lo og fortalte gode historier til midnatt. Da ba Caedmon om nattverden, og idet han fikk brødet i sine hender spurte han om de hjertene som var tilstede hadde fred med ham. Alle svarte ja til det, ingen av dem bar noe nag til ham. De spurte da om han hadde fred med dem. Da svarte Caedmon:

"Mitt hjerte har fred, med alle Guds tjenere!"

I det han tok imot brød og vin spurte han hvor lenge det var til Matutin, tidebønnen som bes når det gryr av dag. Når de fortalte ham det, sa han: "Bra, la oss vente på den timen!"

Han tegnet seg med korsets tegn, la hodet på puten og sov en liten stund. Så døde han når de første stålene av daggryet viste seg. Full av fred og i stillhet.

Bønn: Vår Far, vis oss hvordan vi kan bruke de talentene Du har gitt oss for å åpenbare Din pris og Din kjærlighet. Vis oss de talentene vi har som vi ennå ikke har oppdaget. Lær oss også, hvordan vi kan leve i fred med alle mennesker og med skaperverket, slik at når timen kommer da vi skal tre inn i Ditt nærvær, kan vi gjøre det lykkelige og i fred. Amen.