På randen av krig, del 28

Emmy Arnold (bildet), enken etter Eberhard Arnold, som grunnla det tyske Bruderhof tidlig på 1920-tallet, hadde en stor og god innflytelse i den tidlige fasen av denne anabaptistiske bevegelsen. Med respekt ble hun ofte kalt "Emma Basel".

13. september ble det holdt et møte i brødrefellesskapet klokken 10 om formiddagen. Årsaken var ordinasjonen av to Ordets tjenere. Alle var enige om at vi imorgen, med Guds hjelp, vil det guddommelige arbeidet bli fullført.

Om morgenen når vi var samlet til møtet, reiste Hardy Arnold seg og sa at han følte at Hans Zumpe ikke var fornøyd, derfor ba han møtet vurdere dette og spørre Hans om hans mening. Også Adolf Braun, sa at heller ikke trodde Hans Zumpe var fornøyd, og at Hans mente at de to brødrene skulle velges til tjenesten nå men at selve ordinasjonen skulle finne sted til vinteren. Vi presiserte at det ikke fungerte slik. Hvis de to brødrene kunne velges, skal de også ordineres.

Adolf Braun foreslo videre at brødrene fra Amerika skulle forlate møtet og at de skulle fortsette møtet uten oss. Før vi forlot møtet sa David til dem: "Du burde kjenne til at om dere ønsker å holde møtet uten oss vil ikke de to tjenerne bli valgt og heller ikke ordinert."

Vi var misfornøyd og skuffet over det som skjedde. Etter mye snakk som vi ikke skal gå inn på her forlot vi møtet. De fortsatte da møtet uten oss, og diskuterte i omlag en time.

Emma Basel kjempet ivrig for få en bekreftelse, og at det bør skje nå mens vi er her fortsatt. Til slutt vant Emma Basel, etter en god og hard kamp. Halv to på ettermiddagen kom de tre brødrene på rommet - de to som skulle velges og et vitne. De presenterte seg på en ydmyk måte og Hans holdt armen rundt skuldrene til David, kysset ham og sa at han skulle vise barmhjertighet og bekrefte de to brødrene.

David motsatte seg dette og sa: "Nei, dere har spolert dette og har ikke handlet rett." Etter at de hadde bedt oss inderlig ble David rørt og han hadde medlidenhet med deres urettferdighet, frekkhet og dårskap og sa: "Spør Michael, hva han har å si om deres dårskap." De ba oss da inderlig om at vi ikke måtte reise hjem før dette var løst.

Svaret vårt var dette: "Nei, dere har spolert det hele og ikke handlet rett. Dere er ikke verdige. På toppen av det hele har dere bedrøvet Davids sjel og ånd. Så på grunn av det som har skjedd kan ikke og bør ikke dette skje nå." Men de fortsette å be oss innstendig, og jeg sa til slutt: "Hvis David ønsker å gå videre, og er i stand til å gjøre det, bør han gjøre det."

Denne uretten og frekkheten ville ha seiret i denne saken om ikke Emma Basel hadde kjempet og kjempet så sterkt og ustanselig for det som er rett. Det ville ha vært veldig trist om hun ikke hadde lykkes. Men til slutt ble vi i det minste enige om å gå videre, og med Guds hjelp bekrefte de to brødrene.

Klokken tre om ettermiddagen ble det kalt inn til undervisning. David tok ansvaret for denne. Den varte fra 15.00 til 19.00 og han talte kraftig og alvorlig. Vi sang fra Väterlieder (en samling med tidlige Huterite-salmer og martyrhistorier, som kan sammenlignes med Ausbund). Når vi hadde sunget den andre salmen begynte Emma Basel å gråte og så begynte hun å rope høyt høyere og høyere, hun bar på en stor sorg over det som hadde skjedd. Etter salmen ville vi trøste henne, men hun lot seg ikke trøste, så knust var hun i sitt hjerte og ånd. Hele fellesskapet gledet seg og var fornøyd med at Kristus med sin Ånd hadde kommet seirende ut av dette.

Fra 20.00-23.00 ble det holdt et møte i brorskapet. Alle var fornøyd med den beslutningen som var blitt tatt, og noen gav uttrykk for sin store glede over å se hvordan Herren hadde arbeidet. Det er umulig å beskrive alt som skjedde. Mange snakket om den frie og trygge måten ledelsen og veiledningen Gud hadde gitt oss.

Ved midnatt sto de utenfor rommet vårt og sang triste farvel-sanger, i sorg over at vi skulle reise. Ikke bare en sang, men mange sanger. Neste morgen sto brødrene og søstrene utenfor vinduet vårt og sang i sorg over at vi skulle reise tilbake.

(fortsettes)
----
Dette er del 28 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar , del 25 mandag 16. januar, del 26 lørdag 4. februar og del 27 fredag 10. februar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.