Våren har vasket vinterens dystre ansikt rent som fra muld. Den skinner med solens klare stråler og skjenker atter fjell og dal, skog og eng en ny skjønnhet. Som en ung pike fletter den seg en krans av friske blomster. Hyrden gleder seg og blåser en vakker melodi på sin fløyte og med skjønne toner fører han hjorden til saftige enger. Hyrden lar den lille kalven som bykser rundt sin mor, finne nytte beite. Vinstokken skyter allerede nye skudd, som slynger seg rundt staurene og sprenger seg fram gjennom tett kratt. Det ligger jo i deres natur å trenge seg opp, for at druenes funklende skjønnhet en gang skal bli synlig.
Men det ville bare være tomhet, mener jeg, hvis vi ville prise våren bare av denne grunn. Det som gjør den enda mer prisverdig enn andre årstider er dette: Sammen med de levendes verden fornyes nå også menneskenaturen, mennesket som er satt til å herske over jorden. Våren bringer oss vår Frelsers oppstandelse, hvori alle forvandles til nytt liv.
Han har i seg forvandlet hele den menneskelige natur til et nytt liv og derved gitt den dens opprinnelige skjønnhet tilbake, ettersom Han er Gud. Han gav oss en åndelig vår.
- Kyrill av Alexandria (ca 315-386). Biskop i Jerusalem som fornyet liturgien og fremholdt kirkeårets betydning. Fra boken: Kysse spor av Peter Halldorf, Luther forlag, side 105.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar