Jeg vil få takke for all forbønn, alle meldinger på Facebook, telefoner og til hun som kom på døren med blomster. Dette varmer, og betyr mye mer enn dere aner. Alle meldinger er lest og jeg takker Gud for hver og en av dere. Takk til alle dere som fortsetter å be. Jeg trenger deres forbønn så sårt. Det er den som holder meg oppe. Be også for May Sissel og familien min. Det er tøffe dager for dem også.
Det er underlig hvordan enkelte bibelord blir levende. Her om dagen leste jeg fra Apostlenes gjerninger, fra Peters pinsepreken. Da likesom "hoppet" to setninger ut av teksten og ble Guds spesielle hilsen til meg i denne fasen av livet:
"... og selv kroppen skal slå seg til ro med håp..." (Apg 2,26)
og:
"... du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (v.28)
Gud kan gjøre forunderlige ting midt i vår trengsel og våre prøvelser. Jeg ber om å få bevare Guds fred midt oppe i det hele, og gleden i Herren. Jeg tar med meg disse to versene som Guds løfter til meg i min svakhet.
Jeg er lei meg for at jeg måtte melde avbud til Vikna baptistmenighet. May Sissel og jeg skulle ha vært der 22.-23. april med seminaret om hva som skjer med vårt åndelige liv etter fylte 50 år. Det ble i lengste laget, og dagen før vi skulle reise skjedde det noe med bilen vår som gjorde at den ikke ville starte.
Nå ser jeg frem til å tale i Den frie evangeliske forsamling i Møllergaten 40 i Oslo. Det skjer førstkommende søndag kl.11.00.
Og neste helg. 6.-7. mai er May Sissel og jeg i Bamble i Telemark etter invitasjon fra Bamble frikirke og pinsemenigheten Livets Vann. Her skal jeg ha seminaret: Å vandre med hvilepuls.
Og så, i forbindelse med sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen 18-23. juli, har jeg den store gleden av å lede samlinger med Tidebønn. Også i år er May Sissel og jeg ansvarlig for bønnearbeidet som Baptistenes landsmøte og sommerstevne i Stavern.
Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud for fortsatt å kunne stå i tjenesten, og til alle de menighetene og kirkesamfunnene som fortsatt vi bruke meg til seminarholder, taler og forbeder. Om kroppen er svak, så er ånden sterk!
Men før alt dette, skal jeg til MR tirsdag 2.mai. Jeg gruer meg litt for den dagen. Jeg liker ikke å ligge inni det røret, og med Tinnitus så blir den høye lyden fra maskinen så smertefull, selv med øreklokker. Be gjerne for meg da. Det er ikke så godt å ligge stille heller med skjelvinger i kroppen.
Ronald Fangens sterke dikt: Pasjon, som jeg har delt så mange ganger her på bloggen, og i taler jeg har hatt i ulike menigheter, betyr mer for meg nå enn noen sinne. Han skrev det mens han satt i nazistenes fengsel og opplevde sin Getsemane-time. Jeg kjenner meg igjen i så mye av det Ronald Fangen setter ord på. Jeg deler det med deg på nytt:
Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred, kjøpt i din død.
Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.
Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.
Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.
Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.
Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?
Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.
Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.
(Skrevet desember 1940)
Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.
Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.
Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.
Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.
Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?
Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.
Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.
(Skrevet desember 1940)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar