Forræder - ikke jeg! Jovisst!

Jeg våkner med disse ordene denne Skjærtorsdagens moren: "I den natt da Herren Jesus ble forrådt..." (1.Kor 11,23)

Forrådt. Et grusomt ord.            

Brutt tillit. Svik. Etter tre år med Jesus.

Er det mulig? Etter alt Judas hadde sett, hørt, vært med på. Ja.

Kunne jeg være i stand til noe slikt? Etter alt hva vi har opplevd med Jesus? Jeg tror det. Den som ikke tror at han eller henne kan bli forført, er allerede forført. Under gitte omstendigheter er alle mennesker i stand til de mest grusomme ting - selv gjenfødte mennesker. Historien har dessverre mange eksempler. Peter fornektet sin Herre, rundt varmen fra kullilden i borggården til øverstepresten. Det var nok ikke tilfeldig at det skjedde rundt et varmt bål. Det ble for ukomfortabelt å bekjenne navnet Jesus. Har vi vært i situasjoner hvor vi har tidd stille, fordi det krevde for mye av oss å bekjenne oss som en av Jesu etterfølgere? Jeg har.

Hva er det som gjør dette mulig? Vår iboende evne til å synde. Vi er svikefulle.

Det finnes de som sier at de ikke lenger har synder å bekjenne. Da har de liten selvinnsikt og selverkjennelse. Da er de snublende nær ved å bli forført - om de ikke allerede er det. Jeg har hørt så mange si: utroskap er utenkelig for meg, det skjer ikke. Så skjer det likevel. Eller: jeg er ikke i stand til å lyve, så lyver de likevel. Jeg kommer ikke til å svikte Jesus, så svikter de likevel når det gjelder.

Jeg har til gode å møte et menneske som ikke synder eller er i stand til å synde. Derfor trenger jeg daglig syndernes forlatelse. Jeg er nemlig i stand til det meste. Så godt kjenner jeg meg selv etter 58 levde år.