Et spadetak djupere

Et spadetak djupere.

Det er tittelen på den første artikkelen Emil Gustafson (1862-1900) skrev for Trons segrar Helgelsesförbundets tidsskrift.

Jeg tenker at det er et veldig godt motto for ens liv med Gud. Så mye er overfladisk i dag, nettopp fordi alt skal gå så fort. Man skulle helst ha opplevd alt i går. Men det fungerer ikke slik om man vil leve med Herren, for sannheten er at "den som tror, haster ikke". I Guds rike avdekkes ting sakte - gjennom åpenbaring! Mer og mer åpner Gud våre øyne, så vi ser. Ikke alt på en gang, men gradvis. Og noe av det som kjennetegner Den Hellige Ånd, er dette:

"Det intet øye så og intet øre hørt, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for den som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,9-10)

5. mai 1900 dør en av Sveriges mest markante åndelige skikkelser: hellighetsforkynneren Emil Gustafson, bare 38 år gammel. En mann vel kjent med sykdom og lidelse, men også en mann som gravde djupt for å finne de skattene Gud har skjult på hemmelige steder. En gang ble Emil Gustafson spurt om han med en setning kan beskrive Gud. Hva tror du han svarte?

Emil Gustafson drøyde med sitt svar. Så sa han: Han heter Underlig.

Ikke under. Men: underlig.

Slik taler bare et menneske som har lært Gud å kjenne, ikke overfladisk, men på djupet.

Emil Gustafson er en av de personene, eller kanskje rettere sagt, den personen, som har formet mitt åndelige liv mest. Jeg leste tidlig hans samlede verker, utgitt på Filadelfiaforlaget, i Ankerserien. Fremdeles hører de to bindene med til min kjæreste eiendom. Jeg tar dem stadig frem igjen. Med dem blir man aldri ferdig. Skulle jeg forvises noen gang til en øde øy, og fikk med meg bare to bøker ved siden av Bibelen min, måtte det bli Emil Gustafsons samlede verker. Det han har skrevet er til stor sjelesørgrisk hjelp i min egen sykdomstid.

Emil Gustafson er alt annet enn overfladisk. Hans egne vanskeligheter gjorde at han vendte seg til Gud med fornyet styrke. Alvorlig sykdom gjør at man blir virkelig avhengig av Herren. Selv kunne han skrive:

"Sorgens natt fordunkler verdens småting, men åpenbarer løftenes stjernehimmel."

Selv så han det som sin oppgave å tale til de lidende og gi dem trøst og håp. Alle disse som følte seg misforstått og glemt av Gud. "Motgang", sa Emil Gustafson, "innebar alltid et kall til fordjupning". Og. "Sammen med ham er ørkenen et land fylt av bare lys."

Her er et bilde av Emil Gustafson. Vi feiret hans minne under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går.