Maisnø, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10.mai, andre del torsdag 11.mai, tredje del lørdag 13 mai og fjerde del mandag 15.mai:

I oppstandelsens verden.

En sjømann tenker ikke på sine opplevelser på havet, når han etter etter endt seilas kan sette seg ned i familiekretsen. Og når vi går under Edens palmer sammen med Johannes eller sitter til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelens rike, skal vi prise Gud for våre prøvelser. Herrens hensikt er å berede oss til en kongelig mottagelse i Jerusalem, våre høytidsstevners by. Han skal føre Josef til målet, om det enn skal koste ham ti tusen verdener. Guds vogner skrider sakte, men sikkert fremover, og den stille musikken av forsynets vognhjul er som en konges glade seiersang, når han ferdes i de herlige fjellene. Når vi fra evighetens verden skuer ut over livet, skal alle med en munn bryte ut: Velsignet være minnet om våre feilslåtte forhåpninger!

Det er et fint syn å se skipet etter en rolig og stille ferd gli inn i havnen. Men et skip med knekket mast og revne seil hilses med entusiastisk begeistring. Hele byen går ned for å hilse det skipet velkommen som har kjempet i dødens brenninger. Søsken! "For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss." "For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig herlighet i overmål på overmål, så som vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige." Lasarus lever. Han er oppstanden fra de døde. Og Guds Sønn er æret.

Hør, du lille Guds bar som gråter, hell ditt hode til Jesu hjerte! Se Ham inn i øynene, Maria! Han elsker deg til tross for at Lasarus måtte dø. Ja, visst gjør Han det!