Men Herren er så trofast midt oppe i det hele. Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at Han fremdeles finner å kunne bruke et skrøpelig kar som kroppen min er blitt. Han svikter ikke, selv ikke i de bratteste bakkene. Gud er god, alltid, og raus og full av nåde og barmhjertighet.
Men jeg kjenner meg veldig sårbar. Derfor er det så godt å møte gode mennesker, som kommer med oppmuntringer i denne tiden. Som takker for en preken eller noe jeg har skrevet. Slike oppmuntringer gir meg mot til å fortsette, selv om jeg er begrenset i forhold til det å gå og stå. Men får jeg holde meg fast i en prekestol og fortsatt få lov til å tale Guds ord, så er det lykke. Jeg gav mitt liv til Jesus i 1972 og har aldri angret på det. Jeg gir Ham også årene som kommer, for at Han kan bruke dem på sin måte. Det er mange møteavtaler allerede for høsten 2017, og noen for våren 2018. Det holder meg oppe. Jeg kan ikke sette meg nå, da blir jeg sittende. Så takk til alle dere som ber meg om å preke, eller undervise. Det hjelper meg til å holde meg oppe. Og jeg vet at som dagen er, skal min styrke være.
Jeg har en bønn, som jeg stadig ber og som er blitt viktigere nå enn noensinne:
"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)
Måtte de som er rundt meg se Jesus også i min skrøpelige kropp.
Så ber jeg om tålmodighet for at jeg ikke er like rask til å svare på telefoner, meldinger, eposter osv. Svarene kommer etter hvert. Om dere trenger raske svar, er det lettere om dere kontakter May Sissel. Hun er min gode og trofaste "støttekontakt" og jeg er mer avhengig av hennes hjelp mer enn noensinne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar