Hvorfor jeg tenker på akkurat Focas vet jeg ikke, men det har sammenheng med noen forunderlige ord fra 1.Mosebok: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (3,8) Er det ikke nydelig?
Noe av det første vi kan lese om Gud er dette: "Så plantet Gud en hage i Eden, i Østen." (2,8) Med andre ord: Vår Gud er en gartner! Tenk det.
Og det var også Focas. Om jeg fikk leve livet om igjen, så ville jeg ha blitt gartner. Absolutt. Tenk noe så flott. Grave i jorden, plante, vanne, se det gror og vokser. En frodig, grønn jord.
Focas gledet menneskene med sin avling og sin frukt. Bønn og arbeid var ett og det samme for ham, og blant blomstene og frukten i sin hage, mediterte han over Guds storhet. Han delte frukten med de fattige, og forbipasserende, og vitnet enkelt om sin tro på Jesus.
Focas skulle ende sitt liv som martyr, i år 303, under en av de store kristenforfølgelsene. Keiser Decius sendte soldater for å arrestere ham. Også soldatene fikk smake den gode frukten til Focas. Han viste dem stor gjestfrihet. Til slutt ble han halshugget.
Rundt Kristi himmelfartskapellet har vi en bønnehage. Det hender jeg av og til ser Focas der. Da setter jeg meg ned på en av benkene og kjenner på djup takknemlighet for at jeg kjenner noen av de hellige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar