Om å leve saligprisningene, del 3

Hun er den største personen jeg har møtt. Ikke rart hennes foreldre beundrer henne.

Første gang jeg snakket med Heather Meyerend (bildet) arbeidet hun som søster på et hjem for døende i Brooklyn, New York. Hennes stemme var så øm, ulik noen annens jeg hadde hørt. Fordi jeg selv var involvert i et lokalt hospice, hadde en venn av meg sendt meg en artikkel som hadde stått på trykk i The New Yorker, og som fikk min udelte oppmerksomhet med det samme.

Av Rebekah Domer

Artikkelen hadde tittelen "A tender hand in the Presence of Death" (en øm berøring i dødens nærvær).

Artikkelen fremhever Heathers mangesidige tilnærming til omsorg mot slutten av livet, og konkluderer med at Heather tror på å ta vare på hele personen, kroppen og sinnet.

Fascinert av det jeg leste, svarte jeg på artikkelen, og ba om å bli satt i kontakt med Heather. Noen uker senere møtte jeg henne helt uformelt. Det var en varm sommerdag. Vi satt i skyggen, mens Heather fortalte om sin reise fra Jamaica hvor hun er født til Brooklyn, hvor moren hennes begynte å jobbe som barnevakt mens Heather gikk på videregående skole.

"Jeg ble ledet til sykepleien gjennom et skriftsted som sier: 'Men vi var milde blant dere, på samme måte som en mor nærer sine egne barn.' (1.Tess 2,7)," forteller hun. På denne tiden forberedte hun seg på en fremtid innen undervisning, men følte at Gud ledet henne til å bli sykepleier. "Min opplevelse av å bli ledet av Herren var som å bli båret av en strøm. Og når Herren leder deg inn i noe, blir det en tjeneste."

Desillusjonert av begrensningene innen sykepleien ble Heather snart trukket mot en lindrende enhet for døende. Det fant hun djupt meningsfylt. "Hospice-tanken følte jeg utgjorde en stor forskjell", sier hun: "Mennesker omfavner din tilstedeværelse i deres liv fordi de står overfor slutten og de er ivrige etter å finne noen som kan gå det siste veistykket sammen med dem. Istedet for å gå fra pasient til pasient som jeg gjorde på sykehuset, kunne jeg nå slå lag med pasienten på hans eller hennes siste reise."

Fordi hun er en kvinne med en djup tro ser hun sitt arbeid som et uttrykk for Guds nåde til pasienter som er betrodd hennes omsorg. Til tider vises barmhjertighet gjennom lindring av kroppslig lidelse. Hos andre handler det mer om åndelige ting. Under samtalen delte Heather historier som berørte begge deler.

For flere måneder siden ble Heather sendt hjem til en mann for å vurdere hans situasjon. Mannen henvendte seg til henne og sa: "Sykepleier, mer enn noe annet ønsker jeg meg et bad. Jeg trenger å bli vasket." Dette er jo vanligvis noe hjemmesykepleien tar seg av. "Jeg kunne lett ha sagt at den hjelpen kommer i morgen, men jeg svarte: Ikke noe problem! Jeg skal gjøre det for deg." Heather vasket ham der i sengen. "Jeg vasket ham fra hode til tærne. Hans kone sa: 'Noe slikt har jeg aldri sett før.' Pasienten var så takknemlig. Det var som om jeg hadde gitt ham en million dollar. Og vil du tro det, han døde neste dag. Noen ganger er du der bare for å oppfylle et enkelt ønske. Han ville bare være ren. Det gjorde noe med meg også. Da jeg var ferdig sa jeg: Wow, han ser jammen bra ut! Jeg byttet klærne hans, kammet håret, gav ham rene lakener og fikk ham til å se fin ut. Jeg ga ham den siste, endelige utsendelsen."

I det hun ble minnet på en pasient fra Queens, husket Heather følgende: "På et av mine hjemmebesøk, begynte pasienten å snakke om begravelsen. Hun gjorde det klart at hun ikke ville da datteren sin der. Jeg sa: 'Hva mener du, skal du ikke ha datteren din der? Hun er jo din datter!' Damen svarte: 'Jeg har ikke snakket med datteren min i år.' Jeg utfordret henne: 'Du skal dø, og du bærer på utilgivelse i ditt hjerte.' Siden jeg visste at pasienten min var katolikk sa jeg til henne: 'Lytt til Bibelen.' Jeg åpnet den der vi finner Fadervår og sa: 'La oss se på dette sammen.' Vi kom til det stedet hvor det står: 'og tilgi oss vår skyld slik også vi tilgir våre skyldnere.' 'Forstår du hva det betyr? Hvis vi har mottatt en slik tilgivelse fra Gud, hvordan kan vi da holde tilgivelsen tilbake tilgivelsen fra andre?' Pasienten min lyttet, og takk Gud, hun tilgav datteren sin.

Når Heather kom på besøk til denne damen neste gang kunne hun opprømt fortelle at hun hadde ringt datteren sin for å be om unnskyldning, og de to hadde blitt forsonet med hverandre. Heather fortsetter: "Noen ganger må vi risikere å hoppe inn i andres liv og si: 'Det er visse ting du må gi slipp. Disse tingene er som en lenke som holder oss fast.' Å hjelpe en person til å gi slipp på ting som har gjort så vondt, bringer fred." Heather ser på dette som en barmhjertighetshandling.

Jeg kom til å tenke på et skriftsted når jeg lyttet til Heather som forteller om den endelige dommen. Der blir vi fortalt at Jesus velsigne de som kledde ham og gav ham mat - de som ønsket folk velkommen, og besøkte ham når han var syk og satt i fengsel. Perplekse vil de rettferdige svare at de aldri så Herren sulten, naken eller i fengsel. Jesus vil da svare: "Alt dere gjorde mot en av de minste av disse Mine brødre, det gjorde dere mot Meg." (Matt 25,40)

Hver og en av oss trenger Guds tilgivelse. Vi er alle falne skapninger som har rotet til livene våre på en eller annen måte - med vilje, kanskje i uvitenhet. Jeg har også kjent på tider med djup sorg over synd. Jeg har kjempet med fortvilelse. Men jeg er blitt tilgitt mye.

Tilgivelse gir fødsel til kjærligheten. Vi fortjener ikke Guds nåde, men vi aksepterer ydmykt Hans tilgivelse. Vi står der med gjeld vi aldri kan gjøre opp, men vi overlater våre hjerter til Ham i kjærlighet og med takk. I Evangeliet etter Lukas blir vi fortalt en historie som på en kraftfull måte skildrer den djupe forbindelse mellom nåde og kjærlighet. Det er fortellingen om Jesus som blir invitert hjem til en fariseer. Dit kommer også en syndig kvinne som salver Ham med sine tårer og heller en dyrebar salve over Ham. Disiplene blir indignerte over at denne kostbare salven brukes på denne måten. Jesus derimot sier til dem: "Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite."

(fortsettes)

Lidelsen og det som venter - Guds herlighet

Jeg leste noe i dag som ble til stor hjelp for meg:

"De hardeste prøvelsene i livet ditt vil bli den mest meningsfulle tjenesten overfor andre."

Det er sant! Den erfaringen har jeg gjort meg. Våger vi å være sårbare og gjennomsiktige, skaper det troverdighet. Å være en kristen er ikke å vise frem noe som er perfekt, men som er full av skår etter livets slag - og som likevel holder, fordi man har lagt sitt liv i Guds hender. Holder vi ut skal vi en dag få del i Guds herlighet i enda større grad enn vi opplever den her på jorden.

Apostelen Paulus skriver:

"Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn, og hvis vi er barn er vi også arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort med Ham. For jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende verden er for ingenting å regne sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss." (Rom 8,16-18)

Når nazistene marsjerer i våre gater er det på tide å ta stilling!

En utilslørt hyllest av Adolf Hitler. Et utbredt jødehat, konspirasjonsretorikk, fremmedfrykt, rasisme og hat mot homofile preger den bevegelsen som politiet slapp til midt i Kristiansand sentrum lørdag. Demonstrasjonen var ulovlig, men fikk likevel tillatelse og til og med politibeskyttelse. Fedrelandvennens nettutgave kan fortelle at en person ved navn Ole Tellefsen, som sto midt i Markens gate, og som nektet å flytte seg når nazistene ulovlig marsjerte opp gågaten, ble fjernet ved at politiet satte håndjern på ham og bortvist fra byen! Utrolig. En fredelig mann som viser sitt mot ved en stillferdig markering blir arrestert, mens nazistene får fritt leide!

Det er skremmende å se hvordan Nordisk motstandsbevegelse, med en slik hatretorikk har fått økt oppslutning de senere årene. Fredag stanset politiet en bil som var på vei inn i Norge. I bilen satt medlemmer av denne nazistiske bevegelsen, og politiet beslagla slagvåpen og pepperspray og utviste svenskene. Ifølge politiet var de på vei til Kristiansand.

Går man til bevegelsens nettsider finner man en utilslørt hyllest av Hitler, og stifteren av den rumenske Jerngarden.

Det er grunn til å stå opp mot dette. Ta tydelig stilling. Som kristne, som kirke, må vi nå være veldig tydelig. La oss be for landet vårt. Det er ille når disse kreftene får slippe til i våre gater.

Bildet er hentet fra nettsiden til Nordisk motstandsbevegelse i forbindelse med hyllesten av Hitler.

Om å leve saligprisningene, del 2

Denne artikkelserien skulle jeg ønske mange tok seg tid til å lese:

Det er mye snakk om Gud i vår verden disse dager og det er ingen mangel på nominelle kristne. Politiske kandidater siterer skriftsteder i den hensikt å vinne tilhengere og svære plakater over hele landet viser kristne slagord. Men hvor mange av oss griper den virkelige betydningen av Jesu liv og lære og faktisk lever i henhold til dem?

Av Rebekah Domer

Jesu undervisning revolusjonerte de religiøse og politiske ideologiene i Hans samtid og fortsetter å gjøre det i vår egen tid. Idet Han avviste egoismen, underviste Jesus om selvfornektelse til andres beste. I sterk kontrast til de forventningene som fantes om at Messias skulle beseire og regjere, ble Jesus født i fattigdom. Han vokste opp ubemerket og døde som en kriminell. Og hva mer er, Han forventer det samme av oss, Hans disipler.

Sann kristendom er en farlig virksomhet og har krevd livene til tusenvis av martyrer gjennom århundrene. I dagens bekvemmelighetskultur er jeg redd at mange av oss har valgt en pseudo-kristendom hvor man går glipp av hele poenget.

Saligprisningene, som rammer inn evangeliet, foreskriver dyder de fleste av oss helst vil unngå. Det er det som gjør dem så radikale. Hvorfor fremmer Jesus tomhet, fattigdom og ydmykhet?

I sitt essay, 'Salig er de barmhjertige', foreslår John Piper at tomhets-tilstanden skaper et vakuum i oss som lengter etter å bli fylt med rettferdighet. 'Derfor kommer tre beskrivelser av hvordan rettferdighet florerer i hjertene til de som sulter: nåde, renhet og en lengsel etter å skape fred.'

Ikke alle av oss er født med en iboende barmhjertighet, rene eller fredelige. Faktisk har få av oss disse dydene naturlig. Men i følge Kristi lære er det disse egenskapene vi må ha hvis vi ønsker å komme inn i Guds rike.

Gjennom historien har folk kjempet for å forene eksistensen av en kjærlig Gud med lidelsene som plager vår verden. Jeg har selv stått overfor denne tilsynelatende inkonsekvensen. Ifølge Piper kan Gud imidlertid bruke fattigdom, sykdom og smerte til å rense oss for stolthet og selvtillit, og skape rom i oss for varme, kjærlighet og ømhet.

Ta for eksempel den dyd av nåde som Jesus applauderer i den femte saligprisningen. For å vise en annen barmhjertighet, må man føle medlidenhet overfor denne personen. Min erfaring er at empati ikke kan dyrkes fram av viljestyrke alene. Den blir født i oss gjennom de gjentatte slag som livet gir, slik kløfter og fjell er hugget ut av uberørt stein.

'Barmhjertighet kommer fra et hjerte som først har følt sin åndelige konkurs, den kommer fra sorgen over synden, fra å lære hva det vil si å vente ydmykt på Herrens tid, og ved å gråte av sult etter å se Hans barmhjertighet tilfredsstille oss med den rettferdigheten vi trenger,' sier Piper.

En tidlig kristen lignelse sammenligner Guds rike med byggingen av et marmortårn. Skal tårnet bli perfekt kreves det at hver stein blir meislet og tilpasset hverandre av den som er kyndig til slikt arbeid. Akkurat på samme måte som disse steinene må vi også underordne oss og bli sønderbrutt av Guds hånd.

Kelvin Burke, som er kapellan på Isle of Wight, opplevde dette ganske så dramatisk når han i en alder av 23 år, fant seg selv med makt flyttet fra det å være funksjonsfrisk til det å bli funksjonshemmet:

'23 år gammel synes det som om alt gikk min vei. Jeg har sporty, livsglad og hadde en god jobb som revisor. Jeg spilte hockey i Premier League og hadde en viss sjanse for å bli valgt til å spille for Storbritannia under OL i 1980. Jeg eide en fireroms-leilighet og var en bekjennende kristen. Hva mer kunne jeg ønske meg? Men så, den 30. mai 1972, sprakk bobla.

Jeg var på en menighetsleir. Vi vandret i det vakre landskapet i det britiske Lake Distrikt. Jeg og noen venner av meg hadde nettopp klatret Buttermere Fell med sin spektakulære utsikt over Lake Burremere, Honister Pass og de berømte Honister Slate Mines. Vi kjørte tilbake via Derwent Fell, og der tok vi en pause for å tenke, be og tilbe idet vi nøt utsikten over fjell og daler. Når vi kom tilbake til stedet hvor vi hadde slått leir var vi i nærheten av toppen på Honister Pass. Vi sang salmer og åndelige viser. Plutselig for bilen framover, krasjet inn i fjellet, og i krasjet falt bilen ned i en fjellkløft. Jeg ble kastet ut av bilen og landet i en bekk med ansiktet ned. Ryggmargen ble skadet, lungene mine gjennomboret og jeg var lam fra livet og ned.

Da jeg lå der og ventet på ambulansen, hørte jeg Herrens ord tydelig i mitt hjerte: Jeg er alltid med deg. Dette verset gikk mange ganger gjennom tankene mine mens jeg svevde mellom liv og død på intensivavdelingen.

Etter ti måneder på sykehus var jeg ikke lenger den unge gutten som bare var opptatt med seg selv, og som dro avgårde til Lake Distrikt året før. Jeg fortsatte å arbeide som revisor. Men det var en endring. Jeg begynte å se menneskene rundt meg. Jeg så behovene deres. En var alkoholiker, en annen hadde kreft. Den neste var rik, men ensom. Idet jeg ba og leste i Bibelen, følte jeg meg utfordret til å si opp jobben min og bli pastor på fulltid. Ikke bare hadde ulykken gjort meg lam for livet; den forandret meg også åndelig.

Kelvin fungerer nå som ledende kapellan for NHS-Trust på Isle of Wight, og hjelper pasienter både på sykehuset og i hjemmet for døende. Det å gi pastoral og åndelig veiledning i helsevesenet er ganske så intenst:

'Jeg støter på mennesker som etter traumer søker mening og hensikt i livet. Det å være uavhengig, mobil, ha god helse - blir tatt fra oss. Da ser livet annerledes ut for mange pasienter med sykdom og traumer. Så kommer presten plutselig i rullestol! Jeg har tatt med meg erfaringene etter ulykken og kan dele dem.'

Kelvin er blitt djupt påvirket av boken til Henri Nouwen: Wounded Healer (Sårede helbredere) der han skildrer Kristi sønderknuselse som vår vei til et nytt liv. En såret helbreder har empati med den ødelagte personen, og tilbyr ikke en ideologi, men seg selv.

Det er en djup sammenkobling mellom de kvalitetene Jesus fremhever i Saligprisningene - åndelig fattigdom - enten iboende ved fødsel eller ervervet gjennom de slagene livet gir oss - og de som forvandler oss til instrumenter for nåden. Med ordene til moder Teresa blir vi 'små blyanter i hånden til en Guds som skriver, en Gud som sender kjærlighetsbrev til verden.'

(fortsettes)

Om å leve saligprisningene, del 1

Noen dager fremover skal vi følge Rebekah Domer (bildet), som i mange år har vært bosatt i den anabaptistiske kommuniteten, Darvell Bruderhof i England, men som ganske nylig flyttet til Fox Hill Bruderhof i Walden, New York, USA. Ved siden av å være billedkunstner tar hun seg av en søster med Downs syndrome og en far som har Alzheimer.

Rebekah Domer har lest Saligprisningene i Bergprekenen på nytt. Hun er av den oppfatning at de fleste problemer vi står overfor i dag, enten det er relasjonelle, har med barneoppdragelse å gjøre, utdannelse eller helsestell, så finnes det svar i Jesu enkle velsignelser - om vi bare ser etter.

Med sin store erfaring fra å arbeide med lindrende behandling for døende, både i Storbritannia og USA, fra omsorgen for sin funksjonshemmede søster, så vel som to aldrende foreldre, har Rebekah Domer de aller beste forutsetningene for å se Jesu velsignelser i de som er blitt avvist av samfunnet: de saktmodige, de ydmyke, den ringe. På bakgrunn av sin egen livsreise og historiene til dem hun møter underveis, er artikkelserien til Rebekah full av gode råd, oppmuntringer, dybde og humor.

Rebekah sier det slik:

"Jeg håper at leserne av mine posteringer av Saligprisningene vil bli med på denne reisen, stille spørsmål og gi innsikt erfaringer og forståelse av evangeliet. Jeg forsøker å lodde noen av djupene i Saligprisningene, og gjennom dem bli en person som tilhører det Riket som Jesus talte om for lenge siden på en gresskledd bakketopp i Galilea.

Her er Saligprisningene slik vi finner dem i vår Bibel:

"Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: Salige er som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." (Matt 5,1-12)

(fortsettes)

Autoritet

"Mange mennesker (i kommuniteter og fellesskap) er redd for autoritet og for å ta på seg et slikt lederansvar. For dem synes de som innehar autoritet å mangle ømhet og at de har vanskeligheter med å forholde seg til andre. De ser på det bare som noe dårlig og som mobbing. Kanskje dette er en av vår tids onder: Tendensen synes over alt å skille autoritet fra kjærlighet og gjøre den legalistisk.

Å utøve autoritet er virkelig å føle seg ansvarlig for andre og deres vekst. Men den største faren for noen er å utøve autoritet er å manipulere mennesker og kontrollere dem for sine egne mål og behov for makt."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 207. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Laos: Ung mann nesten slått ihjel da familien oppdaget at han var blitt kristen

Tidligere denne uken ble en ung mann i Laos brutalt rundjult av sin bror og onkel etter at det ble kjent at han var blitt en kristen. Cheu, som er i 20 årene, ble nesten slått til døde.

Det er Open Doors International som melder dette.

Når familien til Cheu, som er buddhister, fikk høre at han var blitt en kristen, ble de rasende. Cheu ble mishandlet så forferdelig at han til slutt frasa seg sin tro. Neste morgen møtte han sin kone, og de har nå klart å flykte og oppholder seg på hemmelig sted. Der forsøker han å komme seg igjen. La oss be for denne unge mannen og hans kone.

"Kristen" by i Libanon ber om beskyttelse mot terrorangrep

Libanon kjemper med nebb og klør for å forbli nøytral i forhold til borgerkrigen som raser i Syria. Men landet har et stort problem: Den muslimske terrororganisasjonen Hezbollah, som har sin base i nettopp Libanon, fortsetter å kjempe og støtte de gruppene som kjemper for Assad-regimet. Til tross for Libanons forsøk på å holde seg utenfor konflikten, fortsetter landet å være et mål for terrorangrep.

Den 'kristne' byen, Qaa (bildet), som ble utsatt for bombeangrep i fjor, ber nå om at det blir iverksatt sikkerhetstiltak etter at det ble kjent at væpnede menn har tatt seg inn i byen. Det er uklart hvorfor akkurat Qaa er blitt et terrormål siden de kristne i Libanon ikke har spilt noen rolle i borgerkrigen i Syria.

En rekke 'kristne' landsbyer i Libanon har vært utsatt for terrorangrep i form av selvmordsbombere de siste årene. Flere er drept, og mange er blitt skadet. Qaa er en grenseby til Syria.

La oss huske våre trossøsken i Libanon i våre forbønner.

Jakt ikke på profetier - les Bibelen!

"Jakt ikke på profetier. Jeg kjenner kristne som reiser fra den ene enden av USA til den andre for å delta på en konferanse for å få et ord fra Gud, men de har ikke lest i Bibelen på flere måneder eller sittet stille lenge nok til å høre fra Gud på egen hånd. Behandle aldri profetier som om du skulle få spådd deg.

Når Gud ønsker å tale til oss på uvanlige måter har Han troende sendebud, som vi gi oss det vi trenger. I mens kan du dykke ned i Skriften. Sett aldri en personlig profeti over Guds ord."

- Lee Grady (bildet), mangeårig redaktør for tidsskriftet Charisma Magazine. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Indiske myndigheter arresterte nylig 6 kristne i delstaten Uttar Pradesh

Politiet i den indiske staten Uttar Pradesh arresterte nylig seks kristne for å ha deltatt på en gudstjeneste. Politiet beskrev etter arrestasjonen denne gudstjenesten som "ulovlig", og det til tross for at indiske domstoler har uttalt at kristne har sett til å holde gudstjenester i sine egne hjem. De seks ble løslatt etter en tid i fengsel, men trakasseringen de opplevde begynner etter hvert å bli mer normalt i India. Angrep på kristne og de stedene hvor de holder gudstjenester fortsetter å øke i dette landet som har en sterk hindunasjonalistisk regjering.

Det er avisen Gospel Herald som skriver dette.

Kristne i India i dag utsettes for trakassering, vold, arrestasjoner og får sine gudstjenestelokaler raidet av politiet. Arrestasjonene av de seks kristne i Uttar Pradesh skjedde i forrige måned, men er først blitt kjent nå. Pastoren for denne husmenigheten ble banket opp fordi han leste Bibelen, ikke hinduistiske skrifter. Husmenigheten holder til i landsbyen Etah, og de seks kristne ble ført til byen Pujaripurah, hvor de satt fengslet i ni dager. De ble løslatt etter at det ble kausjonert for dem.

La oss huske våre lidende trossøsken i India i våre forbønner.

Åndelig nøysomhet er en god åndelig øvelse

Det er lett å gape over for mye og bli for ambisiøs også på det åndelige området. I lengden klarer man ikke å holde tritt med de mål man har satt seg, enten det nå dreier seg om vårt bønneliv eller vår bibellesning. Man blir skuffet og man blir frustrert. Så begynner man på nytt med like store ambisjoner om at nå skal man få dreis på det hele, og det eneste man oppnår er en ny følelse av nederlag.

En av årsakene til at det ender slik er at vi har det altfor travelt. Vi skal rekke så mye på så kort tid. Det åndelige livet blir som en sprint. I stedet burde vi tenke livet som et langdistanseløp hvor vi ikke tar ut alt i de første rundene, men sparer på kreftene for å kunne komme i mål.

Tålmodighet og utholdenhet er noe man må lære seg. Det tar tid.

I stedet for å avsette en time til å be, hold deg til fem minutter og hold fast ved de fem minuttene hver dag i en lang stund. Så kan du øke til 10, så 20, så 30. Når tiden er inne. Når du har fått trent "bønnemusklene" dine. Da holder du ut hele løpet du er kalt til å løpe.

Åndelig nøysomhet er en god åndelig øvelse.

"En idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen." (2.Tim 2,5)

Tyrkiske myndigheter forsøker å gjenoppta saken mot de som drepte tre misjonærer

I 2007 ble en tysk misjonær og to konvertitter drept i forbindelse med et attentat mot et kristent forlag i Tyrkia. Det tok mange år før tyrkiske myndigheter gjorde noe i sakens anledning. I 2016 ble fire menn dømt til fengsel på livstid for de bestialske drapene. Nå arbeides det for at dommen skal oppheves på grunn av juridiske feil. Tyrkiske kristne ber om forbønn.

Det var i april 2007 at de fire drapsmennene slo til mot den kristne bokhandelen i Malatya i det østlige Tyrkia. Den tyske misjonæren Tilman Geske (til høyre på bildet), og to tyrkiske menn, som begge hadde kommet til tro på Jesus, Necati Aydin og Ugur Yuksel, ble stukket ned med kniv og fikk halsen skåret over av de fire mennene.

En domstol i Gazianstep opprettholdt dommen mot de fire mennene i forrige uke, men det ble samtidig reist tvil om det er blitt brukt riktige lovanvendelser og om bevisene mot dem holder. Under domstolens behandling i forrige uke ble det krevd at saken ble gjenopptatt. Om de fire mennene skulle bli satt fri vil det føre til en svært farlig situasjon for våre allerede hardt prøvede trossøsken i Tyrkia. Da vil det kunne bli lett å komme unna med drap på kristne. Våre tyrkiske trossøsken ber nå om forbønn.

Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 3

Her forsetter historien om Vance Havner. Første del ble publisert tirsdag 18.juli, andre del onsdag 19.juli:

"I flere år preket jeg på søndager i forsamlinger både i byer og ute på landet som 'guttepredikanten'. Mange kom for å høre av ren nysgjerrighet. Så begynte jeg på en kostskole drevet av baptister. Den het South Fork Institute," forteller Vance Havner.

Han legger til: "Jeg var slett ingen ener. Ofte satt jeg å lyttet til fuglesangen utenfor i stedet for å høre på professoren som foredro innendørs."

Kursen videre gikk til Gardner Webb College. Dette var under 1.verdenskrig. Vance Havner forteller hvordan jentene gråt når guttene dro til Frankrike for å kjempe. Vance var ikke aktuell for militærtjeneste, og rektor ved skolen anbefalte han å gå sine egne veier. Videre utdannelse førte han til ulike skoler, men hele tiden lengtet han etter å komme ut for å preke. En dag orket han ikke mer skole, og pakket sakene sine for å dra. En professor ved den siste skolen han var på oppdaget Vance på jernbanestasjonen, og sa til ham at han kom til å angre på sin beslutning.

"Men jeg har ikke angret på det enda," forteller Vance Havner mange år etter.

Han startet opp igjen med å forkynne Guds ord, og gjorde mange feil, men han lærte underveis. Han ble pastor i en landsens baptistmenighet i den østlige delen av North Carolina.

"Jeg ble litt betatt av den liberale tilnærmingen til Skriften som begynte å få innpass. Men det hadde ingen skadelig virkning i mitt tilfelle, men jeg hadde fått noe av viruset i systemet mitt. Ingen av mine populære prekener førte til at noen ble overbevist om sine synder. Ikke-kristne likte mine prekener, og det kom riktig mange for å høre på meg, men mange av dem døde uten å ha kommet til tro."

Vance Havner sa opp som pastor for denne menigheten etter ett år, og han dro hjem til sin far. Faren døde den vinteren og etterlot ektefellen og Vance en butikk som ble ranet og brent ned en natt.

"Herren gjorde det helt klart i mitt hjerte at Han ville jeg skulle vende tilbake til det gamle budskapet jeg hadde forkynt som en liten gutt. Han ville legge til rette for meg. Jeg husker jeg leste en bok: J. Gresham Machen: Christianity and Liberalismen, mens jeg oppholdt meg ute i skogene. Den hadde jeg svært god nytte av. Jeg vendte tilbake til det gamle budskapet, og det første jeg måtte gjøre var å gå tilbake til menigheten jeg hadde vært pastor for og jeg preket der i tre år.  Jeg studerte min Bibel, og jeg travet rundt på støvete landeveier og la et godt grunnlag for årene som lå foran. Ingen forkynner er virkelig forberedt for tjenesten om han ikke har vært pastor for en landsens menighet. Forkynnere i vår forrykte moderne tid har mistet evnen til å grunne på Guds ord, men det er fremdeles håp!"

(fortsettes)

Endelig - en norsk tidebønnsbok

Endelig er den her! Prøveutgaven av "Tidebønner gjennom året", for alle som er glad i å be Guds ord! Første del er tidebønnene for en uke, tre ganger om dagen. Den endelige utgaven, som vil bestå av fire deler, arbeides det med, men det vil nok ta en god stund før den er ferdig. I mellomtiden kan vi glede oss over denne!

Bakgrunnen for tidebønnene finner vi i den jødiske tradisjonen. Jesus ba tidebønner. Vi leser om bønnens time, som var en tid for å be, først og fremst Salmene. Den tidlige kirken videreførte den gamle jødiske tradisjonen. De ba til faste tider hver dag. Og slik har det fortsatt gjennom kirkens historie. Nå er det mange som gjenoppdager denne skatten. Det skjer noe med oss når vi ber Guds ord! I forordet til denne tidebønnsboken skriver Peter Halldorf: "I lengden er det ikke mange som klarer å holde liv i bønnen på egen hånd. Det skal ikke mye til før man begynner å kretse omkring seg selv på en måte som gjør bønnelivet introvert. Gjennom tidebønnene vokser vi inn i en bønn der vårt forhold til Gud næres av Skriften og bæres av kirkens bønn til alle tider."

Når vi ber tidebønner ber vi sammen med hele den kristne kirke verden over. "Tidebønner gjennom året" er fylt av Guds ord fra både Det gamle og Det nye testamente fra perm til perm, gjengitt i den nye oversettelsen fra 2011, sammen med norske salmer. Den er utgitt av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Den koster 150 kroner. Med porto fra Sverige koster den 250 kroner. Den bestilles her: www.ekibs.se

Å overvinne sitt humør

"Er vi dømt til å være passive offer for våre humørsvingninger? Må vi si: 'Jeg har det kjempebra i dag' eller 'Jeg har det elendig i dag' og kreve at andre skal holde ut med humøret vårt?

Selv om det er svært vanskelig å styre sitt humør, kan man så smått beseire det ved å leve et disiplinert åndelig liv. Det kan hindre oss fra å agere ut fra det humøret vi måtte ha. Vi har kanskje ikke lyst til å stå opp om morgenen etter som vi ikke kjenner for at livet er verd å leve, for ingen elsker oss og jobben vår er bare trist. Men om vi står opp på tross av dette og tar oss tid til å lese Bibelen, be med Salmene og takke Gud for den nye dagen, slipper kanskje humøret taket på oss."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Markion og den nye nådelæren - intet nytt under solen

"Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen," leser vi i Forkynneren.

Når man studerer mye av det som den nye nådelæren forfekter, er det til forveksling likt de strømninger som de første kristne sto overfor, og som de måtte ta en helt nødvendig og livsviktig oppgjør med. Den kristne forsamlingen er nemlig kalt til "å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Den apostoliske tro er klart og tydelig definert, så når det dukker opp retninger som klart bryter med den, så må vi være på vakt. Selv om det har sin pris å advare.

Markion het en mann som skapte store problemer for urkirken. Han kom til Rom fra Lille-Asia rundt år 140. Kort fortalt mente denne mannen at det fantes motsetninger mellom det han kalte "Skaperguden" og "Frelserguden". "Skaperguden" var kjent gjennom skaperverket og åpenbart i Det gamle testamente. "Frelserguden" derimot var ukjent frem til Jesu komme. For Markion bestod da frelsen i både å frelses fra "Skaperguden" og djevelen, og han skapte også en kunstig motsetning mellom Loven og Evangeliet. Markion endte opp med bare anerkjenne brevene til Paulus og et amputert Lukasevangelium.

Markion, som var under sterk innflytelse fra gnostikeren Cerdo, utviklet sin egen teologi. I følge ham var det nok å tro på "kjærlighetens Gud", for å bli frelst.

De første kristne forsamlingene måtte ta et tydelig oppgjør med Markon's vranglære.

En av representantene for denne nye nådelæren, en bibellærer, skrev nylig følgende:

"Vi mennesker reflekterer den guden vi tror på ...Gå ifra å reflektere Gud slik (det meste av) GT beskriver Han, til å reflektere Gud slik Jesus beskriver Han. Dette er sann omvendelse."

Uttalelsen er karakteristisk for denne mannens lære, og den ligner umiskjennelig på læren til Markion. Salomo hadde helt rett: Det er intet nytt under solen. Den apostoliske troen setter ikke noe skille mellom den Gud som åpenbarer seg i Det gamle testamente, og Han som er Jesu Kristi Far. Det samme egenskapene vi finner hos Gud i Den nye pakt, finner vi hos Gud i Den gamle pakt. Både Det gamle- og Det nye testamente presenterer et sant Gudsbilde. Og Guds vrede er omtalt begge steder. Akkurat det begrepet er stort sett fraværende i den nye nådelæren.

Situasjonen for iranske kristne særdeles bekymringsfull

Situasjonen for kristne i Iran er nå særdeles bekymringsfull. På mindre enn to måneder har 11 kristne konvertitter blitt arrestert og dømt til lange fengselsstraffer. En av de arresterte er den tidligere lederen for Den assyriske pinsekirken.

Reaksjonene fra iranske myndigheter kommer som et resultat at den kristne vekkelsen i Iran fosser fram! De forsøker å stanse den med alle midler.

Det er Senter for menneskerettigheter i Iran som melder dette. De mener situasjonen for kristne i landet er blitt forverret den siste tiden, og den var vanskelig fra før av. Kristne er anerkjent som en religiøs minoritet i Irans grunnlov, men staten forfølger de kristne og særlig muslimer som kommer til tro på Jesus.

La oss fortsette å be for våre hardt prøvede iranske trossøsken!

Det vi kjenner er ikke det vi er

"Følelsesmessig går det opp og ned for oss hele tiden. Iblant kastes vi fra lykke til depresjon, fra glede til sorg, fra indre harmoni til indre kaos. En filleting, et ord fra noen, en skuffelse på arbeidsplassen - mange ulike detaljer kan forårsake humørsvingninger. For det meste har vi vanskeligheter med å beherske dem. Det synes som om de rammer oss mer enn de rammer fremmede.

Det er altså viktig å forstå at følelseslivet ikke er det samme som det åndelige livet. Det siste er Guds Ånds liv i oss. Når vi merker at følelsene skifter må vi la vår ånd søke kontakt med Guds Ånd og minne oss om at det vi kjenner ikke er det vi er. Vi er og forblir Guds elskede barn, uansett hva vi føler."

- Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den nye nådelærens devaluering av Bibelen

Det må gå riv ruskende galt når man devaluerer Guds ord slik det nå skjer blant noen av de som forfekter den nye nådelæren. Nå handler det ikke lenger bare om at vi ikke lenger synder, men nå er det Bibelen som angripes. Egentlig er det ikke noe annet enn den gamle liberalteologien i litt moderne innpakning. Representanter for den nye nådelæren vil fortelle deg at "Bibelen er ikke Guds ord", men "den inneholder Guds ord." Akkurat det samme som liberale teologer har gjort og gjør gjennom hele kirkens historie.

Her er hva en av deres lærere forkynner: "Vi har satt Moses og profetene i GT på lik linje og gitt de lik autoritet over oss som Jesus. Vi har kalt Mosebøkene og profetiene i GT for Guds Ord, med samme autoritet over oss som Jesus, Guds Ord."

Utsagnet er problematisk på mange måter. For: Selvsagt er både Mosebøkene og de profetiske skriftene i Det gamle testamente Guds ord. Det var jo det eneste som fantes før de nytestamentlige Skriftene ble samlet og vi fikk vår Bibelske kanon. Jesus siterte ofte og mye fra både Mosebøkene og de profetiske skriftene. Dette var også de første kristnes Bibel. De hadde ikke noe annet. Det er om Mosebøkene, Profetene, Salmene og de historiske bøkene apostelen Paulus skriver:

"Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferdighet, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning."

Noen av representantene for denne nye nådelæren forsøker å sette et kunstig skille mellom Gud i Den gamle pakt og Gud i Den nye. Dette er gammelt nytt. Slik forsøkte også vranglærende krefter tidlig i kirkens historie å gjøre. Man forsøkte å presentere en vred hevngjerrig Gud i Den gamle pakt, og en mild og snill og kjærlig Gud i Den nye. Men slik er det ikke. Det er en og samme Gud både i Den gamle og Den nye pakt.

Ifølge Jesus er Skriften guddommelig åpenbaring. Det Skriften sier, det sier Gud. Dette kan man lese i Matt 5,18-19: "Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå - før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket."

I Matt 19,4 henviser Jesus til Skriften og skapelsesberetningen når Han taler om ekteskapet: "Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen ..." Med andre ord, Han henviser til 1.Mosebok. 

Og i Joh 10,35 sier Jesus det svært tydelig: "Skriften kan ikke settes ut av kraft..." Hvilken skrift? I dette tilfelle Det gamle testamente, som disse 'nådelærerne' nå devaluerer. Hør! Godtar vi Jesu lære, må vi også godta hele Bibelen, for Jesus har satt sitt autoritetsstempel på hele boken!

"Det mest overbevisende argument for Bibelens verbalinspirasjon, er det faktum at den Herre Jesus betraktet Skriften og behandlet den ut fra dette syn. Se på slike avsnitt som Matt 19,4-5; 22,29; 23,35; Mark 7,13, Luk 23,44, Joh 5,39; 10,35. Jesus trodde og lærte at Skriften var ufeilbar. Han betraktet den som guddommelig autoritet og som den endelige domstol i alle spørsmål. Den måte han siterte Skriften på, viser dette klart. Stadig spørsmålet: 'Har dere ikke lest?' og så sa han: 'Det står skrevet.' Han setter sitt stempel på Bibelen som en historisk bok og på dens åpenbaring fra Gud. Han kommer med supplementer, men fortrenger den aldri. Han forsterker den og svekker den aldri. Han oppfyller den ifølge sin egen guddommelige misjon, og han setter aldri noe spørsmålstegn ved dens guddommelige autoritet. Jesus setter aldri Skriften til side til fordel for et møte med Gud. For ham var Skriften middelet til og prøven på dette møte med Gud. Hans grunninnstilling til Skriften tilkjennegav fullstendig tiltro." (W.A Criswell: På klippegrunn. Den kristne bokringen 1974, side 17-18. Criswell var i sin tid pastor for First Baptist Church i Dallas, Texas, og kjent for sin bibeltroskap).

La oss holde oss til Bibelen selv om det koster i vår tid. Det kostet også martyrene livet. Skulle vi svikte dem? 

Jesusmeditasjon har ført meg nærmere Jesus

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Herren for Edin Løvås (bildet), ikke minst for hans bønneundervisning og for at han lærte meg Jesusmeditasjonen. Ikke noe sammenlignbart har ført meg inn i Guds ord som det å bruke den enkle Jesusmeditasjonen. Stor ble derfor overraskelsen da jeg leste på Facebook om noen som advarer mot den og sammenligner den til og med med hinduistisk yoga-praksis.

Fjernere kan man vel ikke komme fra virkeligheten - og sannheten.

Jesusmeditasjonen handler om først og fremst om dette: Avsette tid regelmessig for å lese evangeliene. Ikke som passiv tilskuer, men hvor man klyver inn i beretningen og blir en del av den. Jesusmeditasjonen, slik Edin lærte, består av tre små ord:

Se Vi leser en meditasjonstekst - som alltid er en 'Jesustekst', dermed er dette snakk om en konsentrasjon om Jesus. Når jeg har lest teksten og konsentrert meg om innholdet legger jeg Bibelen min fra meg. Jeg forsøker å "gå inn i" det som skjer. Jeg ser for meg, f.eks Jesus og kvinnen ved brønnen. Setter meg ned ved siden av de to og lytter til samtalen. Jeg forsøker å leve meg inn i atmosfæren som rår omkring de to. Husk at vi er forskjellige: Noen 'ser', andre 'hører'. Når jeg så har brukt litt tid på dette går jeg til neste punkt:

Be Jeg finner noe i teksten jeg kan be for. Det kan være en ting jeg har merket meg, eller flere ting Jeg ber også om at Den Hellige Ånd må levendegjøre Jesus for meg. Jeg ber samtidig om at Guds rike må komme, og tar for meg personlige bønnebehov. Jeg skriver gjerne disse ned, sammen med tanker jeg har fått over den teksten jeg har meditert over.

Tilbe Fra bønnen beveger jeg meg over i tilbedelsen. Jeg hyller Herren Jesus for Hans storhet, Hans makt og Hans herlighet. Og så har jeg så mange ting å takke Ham for!

Dette er den enkle Jesusmeditasjonen, og som alle kan se hard dette absolutt ingen ting med Yoga eller New Age å gjøre. Dette handler ene og alene om Jesus, være i Hans nærhet og lære Ham å kjenne.

I 1986 kom Edin Løvås med boken: Minutter med Jesus. 365 enkle øvelser i Jesusmeditasjon. Utgitt på Verbum forlag. Det er en bok jeg har blitt veldig glad i og som har fulgt meg siden.

Det finnes også et hefte med 100 Jesusmeditasjoner som fremdeles kan kjøpes på Sandom eller Tomasgården retreatsteder.

Så ønsker du å bli bedre kjent med Jesus anbefaler jeg deg varmt å prøve Jesusmeditasjon!

Billedtekst: Retreatbevegelsens far i Norge er han blitt kalt, Edin Løvås. For meg personlig fikk han stor betydning. Ragnhild Helena Aadland Høen har tatt noen av de flotteste og vakreste bildene av ham. Brukt med hennes tillatelse.

Anam Cara - en sjelevenn

Anam Cara er kelternes ord for "sjelevenn" - en medvandrer. Livet er en reise, en vandring, og vi kunne alle trenge en å reise sammen med! I samtaler med så mange mennesker rundt om i landet i forbindelse med mine bønneseminarer, ser jeg mer og mer behovet for åndelige mødre og fedre. Som kan gå ved siden av. Oppmuntre. Støtte. Bekrefte. Veilede. Gjennom eget levd liv.

I går skrev en venn av meg noe som berørte meg sterkt. Han forteller om sin sjelevenn, som nylig gikk hjem til Herren. Jeg har oversatt deler av det han skrev fordi jeg synes det gir en god innsikt i hva en slik åndelig medvandrer, en Anam Cara, kan være. Jeg skriver kan fordi en slik sjelevenn kan være mye forskjellig.

Jeg traff Andy Raine på Shetland. Han er danser, bosatt på den hellige øya Lindisfarne. Nylig tok han farvel med en av sine beste venner, sin sjelevenn, Benny Mclaughlan. "mild, bedende, som voktet meg for det onde, som tok seg av meg," skriver Raine.

"Det første vi gjorde sammen var å lære dansen 'Servant Song'. Jeg var i Frankrike når jeg fikk beskjed om at han var gått bort, så det endte med at sang denne sangen som nok var ukjent for de fleste der jeg var. Benny Mclaughlan har vært en sann venn, kjærlig ektemann, far og bestefar. Han har også vært en forbeder, en bønnens mann, med 'hjertet til en eneboer'. Han kunne dukke opp med sekker med opptenningsved og stable dem opp utenfor terrassedøra vår, slik at vi ikke fikk åpnet den, så kjøre avgårde med det samme hjemover før han ble savnet. Jeg måtte forklare for ham at jeg heller ville ha en fem minutters prat med ham enn all veden! Hvis jeg hadde problemer og trengte hjelp til å se veien videre kunne han ringe eller plutselig dukke opp, og si at han hadde tenkt på meg eller hadde bedt for meg...

Han tilhørte 'eneboer-teamet' som jeg hadde gleden av å ta med meg til Isle of Man, vi dro til New Hampshire og til Cutchbert Island. En gang måtte Benny bare reise til Tara i Irland og da dro vi via Whithorn og stanset ved Slane hvor vi tente bål og grillet. Han laget karmen til det store ikonet av Frelseren av Andreij Rublev som jeg har i brakka mi, og han hjalp meg å gjenoppbygge vår Poustinia ved Old Bewick.

Han var så mild når han talte og så lett. En gang var han uten bil og det var greit å gå til jobb, men det plaget ham litt for da kunne han jo ikke ta opp noen haikere og gi dem skyss!

I begravelsen ble Salme 84 lest etter Benny's eget ønske. Han sang den så ofte og den var hans tilknytning til kommuniteten vår. Han var ekspert på å lage dører, men var også en dørvokter. Mange av hans arbeidskollegaer fylte opp kirken i begravelsen.

Når han ble pensjonist kom han hver dag over til øya (Lindisfarne), for å sitte på Cutchbert Island, for å velsigne de som kom forbi. Kreften og behandlingen han fikk for den gjorde ham svak, han følte på ubehag og var motløs, men nå har han reist hjem.

Han elsket pilegrimsvandringer, men denne påsken var han for dårlig til å legge ut på en. Men han kom for å velsigne oss når vi la ut på vår vandring.

Da jeg spurte ham for mange år siden om han ville være min sjelevenn svarte han bare: 'Jeg ber for deg hver dag.' Og jeg visste at han mente det. Benny hadde et sjenerøst hjerte.

Benny, du sannne sønn av Tweedmouth, Tara's fakkelbærer, med det klare øye og med latter i stemmen, jeg hilser deg."

Når jeg leser dette kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som har vært mine sjelevenner, mine medvandrere, som jeg har lært så mye av. Har du en Anam Cara - en sjelevenn, en åndelig medvandrer?

Løven av Juda brøler, del 1

En tid nå er det et ord fra Åpenbaringsboken som har levd sitt eget liv i meg, Det er ordene fra 5,5:

"Men en av de eldste sa til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret."

Da er det interessant at dette ordet blir stadfestet for meg to ganger samme dag!

I går la nemlig James Goll, en kjent profetisk stemme i vår tid, ut en status på sin Facebook-profil Goll forteller at han nylig var sammen med sitt forbønnsteam og i den forbindelse opplevde han at han skulle deklarere: Det er tid for løven til å brøle!

"Nå da jeg har hatt tid til å tolke denne erfaringen," skriver Goll og legger til: "så forstår jeg djupere de mektige implikasjonene - både i det naturlige og i det åndelige. Løven av Juda forløser et brøl som vil få de fagne til å bli satt fri og det vil bli en mektig innhøsting av mennesker."

Så - i går kveld - da jeg var på kveldsmøtet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen - ble det sunget om Løven av Juda som brøler! Da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg bare visste at Herren er i ferd med å si meg noe viktig. Nå setter jeg av noen dager til å søke Herrens ansikt for å få klarhet i hva det praktisk betyr for meg i min situasjon. Du skal få høre fra meg senere.

Salt og Lys på Hedmarktoppen

Denne uken leder May Sissel og jeg tidebønner på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen. Hver kveld inviteres det til kompletorium etter kveldsmøtet. Vi ber Guds ord sammen. En ny opplevelse for noen. Vår erfaring er at mange blir veldig positivt overrasket over hvor velsignet det er å be Guds ord høyt.

I dag - fredag 21. juli kl.14.00 skal jeg ha et seminar samme sted med tittelen: "Det åndelige livet i livets andre halvdel. Om åndelig modning i livskriser."

Takknemlig for forbønn. Kroppen er skrøpelig, men Jesus lever!

Å se Kristus blant de lidende

Grupper såvel som individer lider. Overalt i verden finnes det store grupper av mennesker som blir forfulgt, mishandlet, blir krenket og utsatt for grusomme forbrytelser. Det finnes lidende familier, lidende venner. lidende forsamlinger, lidende etniske grupper og lidende nasjoner. I alle disse lidende mennesker må vi kunne se den lidende Kristus. De er også utvalgt, velsignede, sønderknuste og gitt for verden.

Når vi oppmuntrer hverandre til å lytte til disse menneskenes rop og arbeider sammen for rettferdighet og fred, er det Kristus vi vender oss til, Han som led og døde for verdens frelse.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

IS tvinger koptiske kristne over hele Egypt til å stenge sine kirker

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen har IS utpekt koptiske kristne i Egypt som sitt fremste terrormål. Kopterne tar nå høyde for dette og vil ikke lenger samles utendørs. Mange kirker stenger også sine dører.  Den koptiske paven, Tawadros II, har advart sine biskoper og prester, om trusselen fra IS. Og det er ramme alvor:

Siden desember 2016 har over 100 koptiske kristne blitt drept. I april ble 44 koptere drept i forbindelse med to bombeangrep mot to kirker og en måned senere ble 29 pilegrimer som var på vei til et kloster drept av terrorister med tilknytning til IS. Egyptiske myndigheter har gjort lite for å hindre at slike terrorhandlinger finner sted.

Av årsaker vi ikke kjenner er evangeliske kristne i landet ikke utsatt for samme forfølgelse som deres koptiske trosfeller. En årsak kan være at de evangeliske kristne ikke er like kjent for islamistene. Men de må likevel ikke føle seg for trygge. Kristne uansett kirketilhørighet er målskive for hatet fra islamistene.

Vi må øke bønneinnsatsen for Egypt.

Fellesskapets kropp

"Når vi samles rundt bordet og bryter brødet sammen forvandles vi ikke bare individuelt men også som fellesskap. Vi, mennesker fra ulike tider og folkegrupper, med ulik bakgrunn og historie, blir én kropp. Som Paulus sier: 'Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød.' (1.Kor 10,17)

Ikke bare som individer men også som fellesskap blir vi den levende Kristus, utvalgt, velsignet, sønderbrutt og gitt til verden. Som en eneste kropp blir vi et levende vitnesbyrd om Guds uendelige lengsel etter å samle alle folk og nasjoner som en eneste Guds familie."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 2

Her fortsetter historien om Vance Havner:

Når Vance Havner var 10 år gammel bekjente han troen på Jesus som sin Frelser og Herre. Det skjedde under en vekkelse i Corinth Baptist Church, men Vance ble en kristen i forbindelse med en tur inne i skogene i området hvor han bodde. Han bøyde derfor ikke kne ved botsbenken inne i kirken, som skikken var, men han tok sin bestemmelse på et øde sted i skogen.

"Det var ingen dramatikk i det som skjedde, slik en del kan vitne om, men et barns stillferdige overgivelse til Gud. Jeg forstod ikke alt som har med frelsen å gjøre, men jeg forstår ikke alt som har med elektrisitet å gjøre heller. Men jeg vil ikke sitte i mørke av den grunn," forteller Vance Havner.

Han ble døpt på sin bekjennelse av sin tro i South Fork River. Her er et bilde fra en dåpshandling i nettopp denne elven:

Som dere ser var en slik dåpshandling utendørs noe som tiltrakk seg mange skuelystne. Dåpshandlingen ble dermed et sterkt vitnesbyrd for de som så på, og en flott anledning til å forkynne evangeliet. Hvorfor ikke døpe utendørs i dag?

"Året etter at jeg var blitt døpt spurte jeg om jeg kunne få predikantgodkjennelse av menigheten min," forteller Vance Havner. Det fikk han. Vance Hovner begynte å forkynne i First Baptist Church i Hickory, nærmere 20 kilometer fra hjemstedet.

"Jeg har vært i større byer og menigheter senere, men ingen føltes så stor ut som First Baptist Church i Hickory den første kvelden. Far og jeg dro over dit i en gammel Ford med 30 hestekrefter. 20 av dem av stein døde! Jeg sto på en stol, med pastoren på den ene siden og hovedevangelisten i den staten på den andre siden, lik Aron og Hur som holdt opp armene til Moses," forteller Vance Havner.

fortsettes

Kristent ektepar fra Kina dro på bryllupsreise til Nord-Irak for å bli misjonærer!

To unge kinesiske kristne brukte bryllupsreisen sin til å besøke en landsby i det nordlige Irak. Nå har de arbeidet en tid som misjonærer yazidi-flyktningene. De tror at den motstanden de har opplevd i Kina mot sin tro har gjort dem godt forberedt til en oppgave som denne. Stadig flere kristne bestemmer seg nå for å bli misjonærer og da særlig blant muslimer. Selv om det fremdeles er slik at det er færre kinesiske misjonærer enn misjonærer fra USA og Sør-Korea, kan dette fort bli annerledes.

Forrige måned ble to kinesiske misjonærer, en mann og en kvinne, henrettet av IS i Pakistan. Det viser hvilken risiko disse kristne kineserne er villige til å ta for evangeliet.

Avisen South China Morning Post hadde nylig et eksklusivt intervju med de unge kinesiske misjonærene. Det unge ekteparet lever sammen med yazidi-flyktninger i en leir. De to - vi kaller dem Michael (25) og Christi (23) forlot Kina for omtrent et år siden, rett etter at de hadde giftet seg, og slo seg altså ned i et av verdens mest urolige hjørner, det krigsherjede nord-Irak. Men de to beskriver livet her som ganske normalt. De føler seg trygge blant kurderne. Begge har bakgrunn som medlemmer av en undergrunnskirke i Kina.

Det finnes ingen offisiell statistikk på hvor mange kinesiske misjonærer som virker utenfor Kina. Ofte reiser de ut som forretningsfolk eller som lærere. Men estimater foretatt av forskere og representanter for husmenighetene i Kina tyder på at det er flere hundre, kanskje så mange som et par tusen.

La oss huske dem i våre forbønner, og nå særlig Michael og Christi.

Når vi reflekterer Jesus

Noen mennesker utstråler Kristus. De er bærere av et indre lys som gjør at mennesker uvilkårlig dras mot dem. En slik var Abba Pambo (303-372), hvis minnedag hvis minnedag det var i går. Det fortelles at hans ansikt lyste, slik Bibelen forteller om Moses. Noe mer meningsfylt enn dette kan vel knapt tenkes for noe menneske. La ordkløverne debattere, måtte våre liv handle om å bli mer og mer lik Jesus!

'Og vi, som uten slør ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor 3,18)

Abba Pambo hørte til den første generasjonen av ørkenfedre som var påvirket av Antonios den store. I ørkenen øvde han på de åndelige disiplinene, blant annet faste og bønn. Nå var mange av disse ørkenfedrene gamle fåmælte, men Pambo i enda større grad. Han talte bare når han virkelig hadde noe på hjertet.

Følgende historie fortelles om ham:

Hans åndelige veileder gav ordene fra Salme 39 første gang de møttes: 'Jeg vil vokte min vei så jeg ikke synder med tungen.'

Abba Pambo svarte: 'Det er nok for i dag', og så gikk han sin vei for å tenke over det ordet han hadde fått. Først seks måneder senere kom han tilbake for å få mer undervisning! Tenk om vi kunne ta på alvor det vi hører og sette det ut i livet!

En annen historie om denne Pambo er også talende bokstavelig talt:

Patriarken Theofilos av Aleksandria skulle ved en anledning komme på besøk. Brødrene i klosteret ville så gjerne at hellige Pambo skulle si noen ord til ham. Da svarte Pambo:

'Hvis han ikke blir oppbygget av min taushet, så vil han ikke bli det av min tale.'

Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige - historien om Vance Havner, del 1

"Menigheten er et sykehus for syndere, ikke et museum for hellige."

Ordene tilskrives Vance Havner (bildet), men de fleste har nok aldri hørt om denne gudfryktige mannen. Derfor har jeg skrevet denne lille introduksjonen til hans liv og tjeneste. Jeg tror faktisk den kan inspirere noen til å leve helt for Jesus, selv om det begynner å bli mange år siden han levde. Kort fortalt begynte han å forkynne bare 14 år gammel, og da på gatene i hjembyen og han fortsatte helt til Gud hentet ham hjem til seg i 1986. Hele livet var han en utpreget evangelist med en klippefast tro på Guds ord. Faktisk brukte han mesteparten av sin tid til dypdykk i Bibelen. Vance lærte mye av den utenat. Denne Bibelgleden skulle jeg ønske mange flere hadde! Vi lever i en tid hvor spørreundersøkelser viser at svært få kristne leser Bibelen, og i hvert fall ikke daglig. Da blir man en sløv kristen, frastjålet mange velsignelser. Jeg anbefaler at du skaffer deg en Bibel, og holder deg til den, slik at når du leser så "fester" Bibelordene seg i ditt sinn, og du kan ta dem frem igjen når du trenger dem. Skifter man hele tiden på ulike oversettelser, er det ikke så lett å huske hva som står. Og la den bli skikkelig slitt og velbrukt ved at den brukes daglig resten av ditt liv.

Vel, det var en parentes! Men jeg tror Vance Havner godt kunne ha likt den!

Vance Havner, som ble født i 1901 vokste opp på landsbygda i North Carolina. Fra verandaen på huset hvor han vokste opp kunne de om nettene se lysene fra fem små byer. Fra baksiden av huset kunne de se Grandfather Mountains, Table Rock, en rekke fjell som sto der som voktere langs horisonten. Hjemstedet ble kalt Jugtown, for mens Vance var ung var dette et sted med små butikker hvor pottemakere solgte sine produkter. Her levde han et enkelt og lykkelig liv som en landsens gutt. Han vandret rundt i skogene sammen med en gjeterhund, og tilbrakte svært mye av sin tid utendørs.

Han beskriver faren sin som en streng, men hengitt kristen, og høyrehånd til pastoren i den gamle Corinth Baptist Church. Landsens predikanter overnattet ofte i foreldrenes hus fra lørdag når de skulle preke den fjerde søndagen hver måned. De kom gjerne med hest og kjerre.

"Noen av disse prekenene var lange nok til å vare en hel måned," minnes Vance Havner, "men det var sunn forkynnelse. Far lot meg alltid sitte oppe sent disse lørdagskveldene, foran peisen, og lytte til ham og disse predikantene snakke om det som hører Gud til. Det slår alt det som fjernsynet har vist senere."

"Far skulle ha vært predikant," forteller Vance Havner: "To av hans brødre ble det. En ble baptist, den andre metodist. Mor var en mild, vennlig husmor. Hennes liv dreide seg om å ta vare på hjemmet, og ville nok være som litt av en vranglære for dagens kvinnesakskvinner. Jeg vokste opp med en Bibel i den ene hånda, og en fuglehåndbok i den andre! Biblioteket vårt bestod av Pilegrims vandring, Foxe Book of Martyrs, og noen gode, klassiske romaner. Jeg lærte deler av Bibelen utenat, laget små prekener til søndagsskolen, og sendte inn min første preken til den lille avisen som ble utgitt i byen vår. Da var jeg ni år gammel."

(fortsettes)

Langs bønneveien min

Jesus ba ofte utendørs. Naturen var hans bønnerom. Han trakk seg ofte tilbake til øde steder, eller til fjellet, eller langs en strand. Dette er en av 'bønneveiene' mine. Jeg pleier å ta bilen til et friluftsmuseum i byen her hvor vi bor. Der er det mange steder å sitte, men nå ved ferietider er det ofte så mye folk der at stedet ikke egner seg så godt. Da kjører jeg et lite stykke til, og så har jeg en hel skogsbilvei for meg selv! Med hjelp av gåstaver kan jeg gå litt, og jeg har funnet ut at det er godt å be mens man går!

Av Martin Lönnebo har jeg lært meg 'vandrerbønnen', en bønn jeg også pleier å lære bort på alle mine bønneseminarer. Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at den har hjulpet mange mennesker inn i Guds nærvær. Den lyder slik, og kan bes i takt med skrittene mine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg.'

Eller jeg ber Jesusbønnen, eller for et bønnemne som er blitt lagt på mitt hjerte. Enkelte dager utøser jeg bare mitt hjerte. Eller jeg er helt taus. Jeg har dager hvor min bønn er slik: 'Herre Jesus, om du har noe du vil si meg, så tal, jeg lytter. Om du ikke har noe du vil si meg, er det helt i orden. Da er vi bare tause sammen. Vi er jo venner.' Gode venner kan nemlig være tause sammen.

Den finske statsministeren takker for forbønn

Det pågår en bønnevekkelse i Finland, og det drar den finske statsministeren nytte av.

- Over alt hvor jeg kommer møter jeg mennesker som ber for meg og for vårt land.

Det kunne statsminister Juha Sipilä (bildet) fortelle når han talte på et kristent sommermøte lørdag. Og det er ikke bare statsministeren det bes for. Andre ministrer i den finske regjeringen opplever det samme.

Det er den svenske kristne avisen Världen i dag" som forteller dette. Avisen var tilstede da 1500 øst-læsdadianere satte hverandre stevne i Karleby på vestkysten av Finland. Statsministeren deltok i forbindelse med en markering av 100 års jubileet for Finlands selvstendighet. Temaet for samlingen var "Kristne vurderinger, tro og samfunn", og i følge Världen i dag innledet den finske statsministeren med å løfte fram forbønnens betydning!

"Først og fremst vil jeg takke for all forbønn som jeg har fått fra dere under min tid som statsminister," sa statsministeren og konstaterte at han tror at forbønn er viktig, ikke bare for ham men for hele nasjonen.

"Det har vært påfallende de siste årene når jeg har besøkt ulike møter, og på gater og torg, rundt om landet, så møter jeg i stort sett hvert eneste møte at det kommer frem når fra dette stedet og forteller at de ber for meg. De ber veldig aktivt for oss beslutningstagere og landet som helhet. Jeg har diskutert saken med andre ministre som kan fortelle om akkurat det samme."

Dette er inspirerende ikke minst med tanke på høstens stortingsvalg i Norge.

Den finske statsministeren, som kommer fra det finske Senterpartiet, er selv øst-læsdadianer.

Foto: Twitter

Kinesisk pastor utsettes for ekstrem tortur - trenger forbønn

Zhang Shaojie (bildet). Merk deg navnet og vær så snill å husk ham i dine forbønner. Opplysninger organisasjonen China Aid sitter på viser at pastor Zhang utsettes for ekstrem tortur. Han blir mishandlet, utsettes for utsulting og fratas søvn i lengre perioder. Nå kjemper hans familie for at han blir løslatt fra fengslet i Kina.

Zhang Shaojie ble arrestert i juli 2014 for "svindel" og for å ha "samlet en folkemengde i den hensikt å forstyrre offentlig orden." Det saken derimot handler om er at Zhang er pastor for en kristen menighet.

Torturen pastor Zhang utsettes for gjør at hans helsesituasjon nå har forverret seg ytterligere. Mange frykter nå at han skal dø.

7. juli i år besøke hans bror, Zhang Cuixia, pastor Zhang i fengslet. Han beskriver sin bror som "bare bein" med store, mørke ringer rundt øynene. Han spurte da sin bror om han ble slått. Til dette svarte pastor Zhang: "Trenger du å bli slått for å se slik ut?"

Men det var mer enn tydelig for broren at pastor Zhang utsettes for grov tortur. Dette kommer da også frem i noe hans datter, Esther Zhang, har skrevet i et håp om å få oppmerksomhet rundt saken og få faren løslatt før det er for sent:

"Han er ikke i stand til å se sola iløpet av dagen. Han fratas muligheten for å kunne sove i 24 timer ad gangen. Han får et stykke ristet brød hver dag, i den ene hensikt å sulte ham til døde. I følge fanger som er blitt løslatt fra dette fengselet, er min far bare så vidt i live. Han lider både mentalt og fysisk."

Når jeg leser om pastor Zhang tenker jeg på ordene fra Hebreerbrevet: "Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hard medfart. Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss." (Hebr 11,36-40)

Kunne vi få til en bønnering rundt pastor Zhang? Er du villig til å avsette tid i sommer til å løfte ham opp for Nådens trone?

Billedtekst: Pastor Zhang. Foto: China Aid.

Tidebønnen er som bølger som slår inn mot strand og trekker seg tilbake

Da jeg ba i forkant av 2017 kom det for meg at dette året skulle bli "tilbedelsens år" for meg. Ikke visste jeg at akkurat dette året skulle bli et av de mest utfordrende og krevende årene i mitt 58 årige liv. Ennå kjennes det uvirkelig at jeg har fått Parkinsons, og jeg er jo bare i et tidlig stadium av sykdommen. Jeg håper inderlig at sykdommen ikke utvikler seg ut over det jeg kjemper med i dag. Det er nok, mer enn nok.

Hvordan skal jeg være en som tilber midt oppe i alt dette som skjer kroppslig med meg?

En ting som er blitt meg til hjelp er det Jesus sier til den samaritanske kvinnen: "Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham må tilbe i ånd og sannhet." (Joh 4,23-24)

Det er dette ordet, "sannhet", som har hjulpet meg. Da tenker jeg at jeg må være sann. Ærlig. Tilbedelsen må være sann og ærlig. Da kan jeg ikke late som at alt er greit og alt er bra. I min sønderbrutthet og i mine smerter, vender jeg blikket mot Gud. Og sier hvordan jeg har det, samtidig som jeg løfter opp Herrens navn.

For noen dager siden var jeg sammen med sønnen min, Joachim, på Domkirkeodden ved Hamar. Her har det stått et kloster. Et sted for tilbedelse og bønn. Vi gikk et bittelite stykke slik at jeg kom ned til Mjøsa, hvor dette bildet er tatt. Bildet jeg tok av vannet med bølger som slår inn mot land, og trekker seg tilbake minnet meg om noe:

Tidebønnene!

Rytmen i tidebønnen er som bølger som slår inn mot land og trekker seg tilbake. Morgen, middag og kveld.

Og jeg lever jo i denne bønnerytmen. Den er som en evig lovsang. Så 2017 er et tilbedelsens år gjennom tidebønnene.

Denne uken skal jeg lede tidebønner hver kveld - fra onsdag til og med lørdag. På Kristent Fellesskaps sin sommerkonferanse på Hedmarktoppen. Hver kveld fra 22.00-22.15. Det er dagens siste kveldsbønn - kompletorium. Den som runder av dagen før vi roer oss til natten. Så flott og så sterkt at et menighetsfellesskap som Kristent Fellesskap ønsker å introdusere denne eldgamle bønneformen vi har arvet fra våre venner, jødene. Jeg gleder meg til å være sammen med dem. Fredag skal jeg ha et seminar samme sted med tittel: "Det åndelige livet i livets andre halvdel: Om åndelig modning i livskriser."

Jeg kommer ved ulike anledninger her på bloggen tilbake til 2017 som "tilbedelsens år".

Det begynte med en bibelstudiegruppe - nå er de 1000 stykker

Det begynte med en bibelstudiegruppe med 20 voksne for 13 år siden, og har nå vokst til en årlig samling bestående av 1000 mennesker fra konservative anabaptist-forsamlinger og andre som er interessert i anabaptistisk tro og praksis.

Konferansen holdes i det sørlige og sentrale Pennsylvania og har holdt på siden 2004 under banneret: Kingdom Fellowship Weekend. Konferansen ønsker å promotere: "bibelsk kristentro i en tid med apati og kompromiss".

I år skal konferansen holdes i tidsrommet 25.-27. august i Roxbury Holiness Camp som ligger i nærheten av Orrstown i Pennsylvania.

"Det pågår en vekkelse som enkelte kaller 'Guds rike kristendom", som handler om at vi forstår Guds rike som noe 'her-og-nå'," sier administratoren av konferansen, Bryant Martin, til Mennonite World Review. "Men dette riket har opplagt også en fremtidig dimensjon over seg. Jesus er vår konge, vi er borgere av dette riket, ambassadører som utfører Hans dekreter."

Denne vektleggingen, mener Bryant Martin, gjør denne konferansen til en felleskristen samling.

"Det vil være deltagere her som ikke identifiserer seg som anabaptister," sier Bryant Martin, og legger til: "Men på grunn av den gjennomskinnelige kjærligheten til Jesus Kristus og villigheten til å underordne seg Kongens lære, så skaper det en vakker og kraftfull enhet."

Bryant Martin, som selv har konservativ mennonite-bakgrunn, er nå del av en forsamling som kaller seg "Followers of Jesus at State College", i Pennsylvania. Den har ingen tilknytning til noe kirkesamfunn, men har mange forbindelser med anabaptistiske menigheter.

Kingdom Fellowship Weekend er ikke den eneste konferansen som krysser konservative mennonitiske kirkesamfunnslinjer. En lignende konferanse er den årlige "Anabaptist Identity Conference". Den samler et bredt spekter innen Døperbevegelsen fra Old Order Amish til de som har stiftet bekjentskap med anabaptismen for første gang. Men mens "Anabaptist Identity Conference" konsentrerer seg om arv og historie, har denne konferansen et mer utadrettet fokus.

Bryant Martin og hans kone, Lynelle, driver en kaffebar som ligger like i nærheten til Pennsylvania State University. Han forteller at studentene legger merke til deres enkle klesdrakt og at de ofte kommer i samtale med dem. Studentene spør gjerne om hva som motiverer dem, om de tilhører Amish-folket, og det gir mange anledninger til å vitne om Jesus.

"Et av spørsmålene vi ofte får er hvor vi ikke stemmer ved valg. Da kan vi fortelle at vi tilhører et annet Rike," forteller Bryant Martin. "Det har alltid vært de som vil følge Jesus, og det er de som virkelig er pilegrimer og fremmede i denne verden."

De som står bak konferansen ønsker nettopp å være en "pilegrimskirke", en kirkelig fornyelsesbevegelse som "tar tilbake apostlenes lære og ser hen til de tidlige kristne skriftene for veiledning."

Billedtekst: Fra en tidligere Kingdom Fellowship Weekend. Det begynte med en bibelstudiegruppe. Nå er de 1000.