Når Gud skriver vår livshistorie

Det er kanskje prematurt å skrive dette - fordi jeg fremdeles er i selve prosessen, men det er likevel godt å sette ord på det. Kanskje det kan bli til hjelp for noen.

Det er to personer som de siste årene har betydd mye for meg. Den ene heter Bob Sorge. Sorge er blitt kalt "mannen som ikke kan tale". Stemmen hans er redusert til hvisking. For 20 år siden ble stemmebåndene til denne fremragende lovsangslederen og pastoren skadet. Gjennom sin tøffe livsreise har Gud gitt ham et kraftfullt budskap om hva Gud gjør i lidelsens smelteovn: Det er ikke ilden som forandrer oss, men derimot den lengselen etter Gud som ilden skaper.

En annen er Steve Saint, sønnen til Nate Saint, den legendariske piloten, som var en av fem misjonærene som ble brutalt myrdet av en indianerstamme i Ecuador, 8.januar 1956.

Jeg har fulgt med stor interesse misjonsvirksomheten til Steve Saint gjennom mange år. Han er en av mine troshelter. I forbindelse med utprøving av noe teknisk utstyr som skulle brukes i misjonens tjeneste, ble Steve Saint utsatt for en ulykke i 2012 som førte til store lammelser i kroppen. Han har virkelig slitt med å holde fast ved livet, og med ørsmå skritt har han sakte men sikkert fått noe følelse tilbake i beina og armen, men han sliter daglig med store smerter og i perioder med depresjon.

Begge disse to - både Bob Sorge og Steve Saint - snakker om det samme: Om å la Gud skrive vår historie.

Steve Saint sier at vi alle har kapitler i våre liv vi ikke liker, kanskje det kapitlet vi lever akkurat nå. Men overlater vi livene våre i Guds hender, så vil Han skrive kapitlene og Han gir oss det løftet at om Han skriver kapitlene så vil det siste kapitlet av vår historie skape mening og vil passe perfekt med Hans plan, Hans hensikt, Hans historie!

Å overlate alt i Guds hender er en øvelse. Noen ganger en vanskelig øvelse. Det synes jeg.

Akkurat de kapitlene Han skriver nå i min livshistorie er kanskje de vanskeligste så langt. Så mye smerter, ustøhet, følelsen av å være uvel. Jeg merker mer til Parkinsons nå enn for noen uker siden. Ikke minst er øresusen blitt høyere. Til tider er den ikke til å leve med. Be gjerne om at jeg slipper den. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer av den.

Det er ikke alt som henger på greip. Jeg gleder meg til å få svar på noen hvorfor en dag. Når den dagen kommer er det ikke sikkert jeg trenger å få noe svar. Da er alt innlysende.

Bob Sorge og Steve Saint har vært og er fortsatt gode følgesvenner for meg. Bob Sorge, blant annet gjennom sine bøker om Job, Steve Saint gjennom sine videoer og artikler. De lærer meg noe om tålmodighet og det å ikke gi opp. Og å finne glede i de små tingene. I huset vårt, hagen vår, i vennskap, familie, tjeneste. Nå ser jeg frem til seminaret jeg skal holde på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen, om åndelig modning i livskriser og om tidebønnene jeg skal lede der hver kveld. Seminaret er på fredag 21, mens selve stevnet er fra den 18.-23. juli. Gleden over å tjene Herren midt i lidelsen er fremdeles der.

Billedtekst: På en av mine favorittplasser, utenfor Minnehallen i Stavern. Foto: May Sissel Hansen