En dag skal tåken lette

Her om dagen fikk jeg nok en melding fra Peter Hoover i Australia. Jeg synes det han skriver om er så viktig for oss alle at jeg har valgt å oversette det til norsk:

En tåkete morgen på de store slettene i det østlige Montana, USA. Ingen tvil om at det var denne typen vær som hilste Annie Barker velkommen den minnerike morgenen for over hundre år siden. 

Var Annie Barker en kjent person? Absolutt ikke! Hun var født nær landsbyen Leon i New York rundt år 1844, viet hun fra ung alder livet til Herren og tjente som lærer. Så, etter at hun ble gift, fulgte hun sin unge ektemann for å skaffe seg land på de store og stort sett ubebodde østlige slettene i Montana.

Hva tenkte Annie på og hva gjorde hun?

Vi vet veldig lite om Annie Herbert Baker's liv, men en ting er mange kjent med: En tåkete morgen, mens hun uten tvil tenkte på livets pågående mysterium, tenkte hun også på hva fremtiden ville bringe, sammen med utfordringene i de menneskelige relasjonene, og et dikt begynte å formes. 

Senere skulle den kjente kristne sanglederen, Ira D. Sankey, lese diktet og satte musikk til det. Han sang det først i Manchester, England, på en spesielt tåkete dag. Sangen ble umiddelbart en favoritt blant kristne over hele verden, og også min.

Spesielt i de siste årene, hvor jeg har hatt en rekke medisinske utfordringer, har jeg ofte våknet om morgenen med spørsmål: Hvor lenge skal dette vare? Hvor vil dette ta meg?

Det enkleste ville jo være å få dø og så møte Herren. Det ville være strålende. Men selvfølgelig vil Herren åpenbart at jeg skal bli her, så begrenset som alt er blitt, for sin herlighets skyld og for Hans fred. 

Idet jeg har tenkt på disse tingene, og setter min lit til min himmelske Fars omsorg, har jeg ofte vendt tilbake til Annie Baker's sang. Nei, vi forstår ikke fremtiden. Mange ganger forstår vi ikke engang hverandre som vi skule. Men pris Herren, en dag vil alt bli klart!

Hvis vi holder ut i tålmodighet og stoler på Gud vil tåken en dag rulles bort. 

Idet jeg tenkte på denne sangen kom jeg for to uker siden opp med et dristig forslag. Jeg ønsket at jeg kunne synge denne sangen sammen med en større menighet som kjenner den godt. Hvem jeg kom til å tenke på? Jo, mine umiddelbare tanker gikk til Shippensburg Christian Fellowship i Franklin County, Pennsylvania, hvor vi tilbrakte flere år på 1990-tallet (ikke etter hverandre), Jeg skrev til dem og lurte på om de kunne lage en innspilling av denne sangen og dele den med meg. Så skjedde det fantastiske: Morgenen den følgende Herrens dag, som ble ledet av John D. Martin, sang de ikke bare denne sangen, men 18 tilsammen i en gudstjeneste, og delte dem alle sammen med oss her i Australia. Hvilken fantastisk gave! Hvilken glede, blandet med takknemlighetens tårer og lovprisning, for alt dette brakte oss.

Her er sangen:

When the Mists have Rolled Away

When the mists have rolled in splendour
From the beauty of the hills,
And the sunlight falls in gladness
On the rivers and the rills,
We recall our Father's promise
In the rainbow of the spray:
We shall know each other better
When the mists have rolled away.

Refrain:

We shall know, as we are known,
Never more to walk alone,
In the dawning of the morning
Of that bright and happy day,
We shall know each other better,
When the mists have rolled away.

Oft we tread the path before us
With a weary, hardened heart.
Oft we toil amid the shadows,
And our fields are far apart.
But the Saviour's "Come, ye blessèd"
All our labour will repay
When we gather in the morning
Where the mists have rolled away.

We shall come with joy and gladness,
We shall gather round the throne.
Face to face with those that love us
We shall know as we are known.
And the song of our redemption
Shall resound through endless day
When the shadows have departed
And the mists have rolled away.