Et splittet kristenfolk som skjeller hverandre ut

Kristne i Norge fremstår som djupt splittet foran det kommende Stortingsvalget. Ukvemsordene hagler i de sosiale mediene. Ord som "naive", "svikere", "dumsnille" brukes om mennesker som setter spørsmålstegn ved den nåværende regjeringens asyl- og flyktningepolitikk.

Andre går ut og hevder at om du er kristen er det eneste riktige å stemme borgerlig. Om ikke svikter du troskapen mot Guds ord. Men når ble skattelette for de aller rikeste en kampsak for de som hører til Guds rike? Når ble det rett å ta trygdeytelser fra uføre for å sikre at de rike skal bli rikere? Er det den rettferdighet som Bibelen snakker om? Eller handler dette om den uretten som de fattige ble utsatt for i Israel og som Guds profeter refset israelsfolket for?

Vi kan ha mange meninger. Men noen tillater ikke andre å ha andre meninger enn dem selv. Om du er kristen må du stemme slik at Sylvi Listhaug får fortsette. I en annonsekampanje med helsides annonser i avisen Dagen henvender Fremskrittspartiet seg til konservative kristne for å få dem til å forstå at de om sørge for at Listhaug fortsetter, hvis ikke vil horder av muslimer innta landet. Det er altså ikke partilederen de promoterer, men Fremskrittpartiets valgkampteam vet hvilke knapper de skal trykke på.

Men det er noe helt annet jeg vil fokusere på:

Det kommer dager etter valget i september. De samme folkene som nå går så hardt ut på hverandre, noen fra samme menighet og samme kirkesamfunn, skal møtes til gudstjenester og vi skal be sammen. Hvordan er det mulig når vi noen uker før har skjelt hverandre ut, kastet beskyldninger om svik mot hverandre, kalt den andre en forræder?

Hva kommer det av at kristne mennesker bruker et slikt språk, og en slik retorikk? Representerer dette virkelig en kristen tro som andre vil finne interesse i? Folk leser jo det vi skriver?

Hvordan kan vi stå på talerstolen, vitne på vitnemøter og be sammen om noen uker, når vi har vært så ufine mot hverandre. Hører Gud bønnene våre da?

Foto: Wikipedia