Møtekondis og møtetretthet

Det jeg skriver om i dag er det sikkert veldig mange meninger om, men i bunn og grunn koker det hele ned til dette: Hva er en gudstjeneste? Hvem er den for? Og hva skal den inneholde?

Og jeg spør også: Hvor mye skal presses inn i en og samme gudstjeneste eller møte for å tilfredsstille alle behov som finnes blant de som deltar?

Av og til får vi prøvd møtekondisen vår. Laaange innledninger, sang på sang, intervjuer og vitnesbyrd, kunngjøringer, mer sang, en preken som aldri tar slutt, forbønn og en avslutning som i seg selv er en minipreken. Og midt oppe i alt dette må vi ha et innslag for barna, slik at de skal føle seg hjemme, selv om de kanskje ikke er der!

Jeg har i lengre tid stanset ved noen få ord som beskriver gudstjenesten i den forsamlingen vi finner beskrevet i Apostlenes gjerninger 13:

"I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere ... mens de tjente Herren og fastet ..." (Apg 13,1-2. Bibelen Guds Ord)

'Mens de holdt gudstjeneste" står det i andre oversettelser, men her oversettes det med "tjente Herren". Ordet som er brukt er "leiturgéo" som bokstavelig kan oversettes: "å tjene offentlig i en hellig tjeneste". Det er fra dette ordet vi henter vårt "liturgi". Det er brukt om prestetjenesten i Den gamle pakt, hvor presten sto for Guds ansikt. Det handler igjen om tilbedelse. Trykket ligger på Gud, ikke mennesket.

Men vi har mennesket i sentrum for våre sammenkomster.

Hva vi kan få ut av det, hvilke behov hos oss eller andre som kan møtes, hvordan vi kan bli velsignet.

Og så sliter vi ut de som skal få dette til for oss, uke etter uke, og vi blir selv trette av det.

Hva ville skjedd om gudstjenestene våre handlet om Gud, og så kom mennesket på andre plass? Hvordan ville gudstjenestene våre da se ut?