Om å leve saligprisningene, del 5

"Kristne skulle bli kjent som barmhjertige mennesker. Det betyr at de tilgir alle, uansett hva som har skjedd." Disse ordene, som ble talt av John Piper, styreformann for Betlehem College and Seminary i Minneapolis, fanget nylig min oppmerksomhet.

Av Rebekah Domer

Barmhjertighet er tema for Jesu femte saligprisning: 'Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.' Men hva er barmhjertighet? Enkelt sagt; det er å vise medfølelse med de som lider, og gjøre så selv om vi har et valg i å la være. Barmhjertighet utviser tilgivelse, tålmodighet og godhet, når hevn ofte virker mer hensiktsmessig. Det er en nobel dyd, det skal være sagt, men nærmest for selvmord å regne i en verden hvor vold og ekstremisme florerer daglig.

(Det er selvsagt flere sider ved dette som har med barmhjertighet å gjøre, og jeg kommer til å skrive innlegg om emnet. Det første undersøker barmhjertighetsaspektet ved å tilgi noen som har skadet oss, når det er i vår makt å motsette oss. Den neste viser hvordan vi må sønderbrutt og formet av Gud til mennesker fulle av barmhjertighet og den siste om barmhjertighetshandlinger.)

De fleste av oss vil aldri bli utsatt for så ekstreme situasjoner som krever at vi må vise barmhjertighet og tilgivelse i møte med alvorlig ulykker. For oss blir barmhjertighet - eller mangelen på sådan - prøvd ut i dagliglivets banaliteter. Likevel kan vi bli berørt av selv den minste smerte. Men det er godt å huske at det alltid er noen som har det verre enn oss.

Elaine Roberts (bildet), en evangelist jeg møtte i England, ble tvunget til å tilgi under ekstreme forhold, som de fleste av oss sjelden støter på. Født i England av foreldre som kom fra Jamaica lente hun seg til ateismen i sin ungdom. En rekke livsforvandlende hendelser førte henne imidlertid til Gud.

Hun giftet seg i 1980 og ble gravid med tvillinger i 1983. Da hun hadde vært gravid i åtte måneder i begynte hun å blø og hun mistet tvillingene. Selv om det etterlot henne sønderknust, plantet denne opplevelsen et troens frø i Elaine's hjerte fordi hun gjennom sine barn fikk et glimt av Guds grunnleggende virkelighet som Skaperen av liv.

I året som fulgte ble moren til Elaine truet med en kniv av en innbruddstyv, og unnslapp så vidt med livet i behold. Året deretter ble den tyve år gamle kusinen til Elaine, Florence, hakket til døde av sin egen far, som var som besatt av sin egen datter. På denne tiden hadde Elaine omsorg for en bror i siste stadium av leverkreft. Hun og hennes mann tok broren med seg hjem. Han døde to måneder senere, helt knust av sin søsters meningløse død.

Elaine begynte å stille spørsmål ved Gud. Men hun kjente seg holdt av et trøstende nærvær hun aldri hadde opplevd før. "Til tross for mine følelser tilgav jeg personen som drepte vår vakre Florette. Det skjedde uten at jeg egentlig ønsket å ta det valget. Det var en viljeshandling."

To år senere ble Elaine's verden snudd på hodet igjen. Rundt elleve på kvelden den 20. august 1987 hadde hun en uforklarlig følelse som holdt henne våken hele natten. Hun kjente på angst. Tidlig neste moren fikk hun en telefon. Hennes høyt elskede far var død. Noen ungdommer som bodde i nærheten hadde hugget ned noen trær og lagt dem ut på sykkelstien der hennes far pleide å sykle. Det var sent på kvelden, og faren som ante fred og ingen fare, syklet inn i de felte trærne, og ble kastet av sykkelen. I fallet slo han hodet, og hodeskallen sprakk. Han døde på stedet.

Elaine ble fylt av en voldsom trang etter hevn. Hennes eneste ønske var å spore opp farens morder og ta saken i egne hender. Det var Elaine som måtte ringe moren for å fortelle om det forferdelige som hadde skjedd, og følge med henne til likhuset for å identifisere den døde. Elaine hadde aldri sett en død kropp før. Hvordan kunne hun holde ut synet av sin far som lå livløs, kald og ødelagt? Hun skrek ut til Gud: 'Jeg har trodd på deg i fem år. Hvis du er virkelig, bevis det for meg nå!"

"Det neste som skjedde var et av de kraftigste møtene jeg noensinne har hatt av den levende Gud," forteller Elaine. "Da jeg gikk inn gjennom døren til rommet der vi far lå, følte jeg bare det jeg kan beskrive som den mest utrolige varmen som strømmet over kroppen min. En ufattelig fred invaderte min sjel, og den mest perfekte kjærlighet fylte hjertet mitt for de som hadde drept min far. Jeg var ikke lenger sint. Forundret hører jeg meg selv si: "Det er nok." Fra det øyeblikket var jeg ikke lenger sint på de som skjødesløst forvoldte min fars død."

Da hun søkte helbredelse etter disse tragiske hendelsene, forsøkte Elaine å forstå Guds svar til oss, Hans falne barn. "Jeg begynte å forstå dette som har med Guds nåde å gjøre. Han behandler oss etter sin barmhjertighet, ikke som vi virkelig fortjener. Når jeg utøver barmhjertighet, behandler jeg andre slik Gud har behandlet meg."

John Piper er inne på dette i en av sine betraktninger: 'Vår barmhjertighet mot hverandre springer ut av Guds nåde mot oss. Nøkkelen til å bli en barmhjertig person er å bli en sønderbrutt person. Da får du den kraft du trenger for å vise barmhjertighet fra den virkelige følelsen av å skylde alt du er og har Guds nåde.'

Elaine opplevde Guds betingelsesløse kjærlighet når hun selv var sønderbrutt. Nå tjener hun andre og viser nåde og barmhjertighet til de som er blitt knust av livets harde slag.

Jesus kom for å tilgi synd og gi tilgivelse til de som gjør ondt. Hvis vi er ærlige trenger vi alle tilgivelse for våre feil og utelatelser. Guds nåde er tilgjengelig for oss alle, hvis vi bare tar det første steget.

(fortsettes)