Verdighet

Det er et ord som stadig dukker opp for meg for tiden og det er ordet "verdighet". Verdighet er for meg synonymt med Jesus. Når jeg leser evangeliene - og vi burde lese fra dem hver dag - leser jeg om verdighet når jeg leser om hvordan Jesus møter mennesker, særlig de marginaliserte.

Han løfter dem alltid opp.

Han gir verdighet til de spedalske, ved å røre ved dem, og dermed bli ansett for selv å være uren i enkeltes øyne. Han går faktisk hjem til dem. Det var uhørt på den tiden:

"Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske ..." (Matt 26,6) - de ordene sier i grunnen alt.

Jeg savner i grunnen noe av den verdigheten overfor syke mennesker i dag. Det er så lett at mennesker som er syke blir gjort til noen man skal be for, gjerne der og da. Man ser ikke mennesket bak sykdommen. Bare forbønnsobjektet. Noen kommer nemlig aldri til å bli bra igjen, ikke før de er hjemme hos Gud. Ser vi de? Hvordan opptrer vi i forhold til de kronisk syke. Gir vi dem verdighet? Hvordan forholder vi oss til dem?

Det gjorde så inntrykk på meg å høre Steve Saint fortelle om tiden etter ulykken, som en tid paralyserte ham og det førte til at han i tid var sengeliggende. Gradvis har denne Herrens tjener, som opplevde at hans far ble martyr for sin tro, trent seg opp igjen, men fortsatt sliter han med kolossale smerter. Han går også dårlig og faller ofte.

Men det som smertet mest var at mange av hans venner sluttet å ringe eller komme på besøk. Til å begynne med var de der, men når han ikke ble frisk igjen og ulykken førte til permanente skader, ble de borte en etter en. Før ulykken hadde de kjempet om å få være hans venner.

Jeg forstår litt av hvordan dette føles. Noen av mine venner har forsvunnet etter at jeg ble syk. Og noen til etter at jeg fikk Parkinsons. De ringer ikke mer. Kommer ikke mer på besøk. Spør ikke lenger etter meg. Regner ikke med meg når andre av våre venner samles. Sykdom skaper avstand. Jeg kjenner flere andre kronisk syke som har det på samme måten.

I forgårs ble jeg sittende å se på et dokumentarprogram om St.Hallvardhjemmet i Oslo. Det var så gripende å se hvordan hjelpe- og sykepleierne der ga verdighet til de gamle, de demente, de som lå for døden. De behandlet dem med respekt - og nettopp - verdighet. Ikke minst når de led, når de ble forvirret og var fullstendig hjelpeløse.

Jeg har tenkt mye på ordene i Matt 25.

Der leser vi om Jesus som blir syk. Har du tenkt på det?

"Når så vi deg syk... og kom til deg?" spør disiplene. Og Jesus svarer:

"Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg."

Neste gang du ser en syk, en forkommen, en som ikke kan gjøre rede for seg, en som er redd, forvirret, kan det være Jesus.

"Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg."