Avhengighet og hjelpsomhet

De tre siste ukene har jeg kommet i situasjoner hvor jeg har trengt hjelp fra mennesker jeg ikke kjenner. Parkinsons sykdommen fører til at jeg blir veldig stiv i kroppen, og da kan noe så enkelt som å få på seg en ytterjakke bli et problem. Smertene er også ganske intense innimellom.

Hva gjør du når du står der utenfor bilen på vei inn til kjøpesenteret med en arm inn i jakken, og har ingen som helst mulighet til å få armen inn i jakkeermet på den andre siden? Vel, du må spørre tilfeldig forbipasserende om de kan være så snill å hjelpe deg med å bende armen såpass at det er mulig å få det til. Tre-fire ganger har jeg måttet gjøre det. Det krever litt mot. Det er litt ydmykende. Man vil jo gjerne klare å kle på seg selv. Alle gangene har jeg fått hjelp. Det er jeg glad for.

Slik er livet. Vi er avhengig av hverandre vi mennesker.

Selv om vi er veldig flinke til å klare oss selv.

Vi lever i en tid hvor vi skal kurses i det meste. Men troen må vi for det meste finne ut av selv. Kanskje fordi troen er blitt så individualistisk. Det er 'min' personlige tro. Og så blir det til at det er jeg som bærer troen, i stedet for at det er troen som bærer meg. Denne troen er også et felleseie. Jeg tror slik kirken tror. I det finner jeg stor hvile for tiden. Da trenger jeg ikke mene noe om allting. Jeg slutter meg til de store oldkirkelige bekjennelsene - den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen - og setter min lit til at de holder for tid og evighet. Jeg er blitt avhengig av kirkens tro.

Og så er jeg blitt avhengig av de gode, rause klemmene, hjelpsomme mennesker og mennesker som er snille med meg.