En spesiell dag

Dagen i dag blir litt spesiell. Mesteparten av den skal tilbringes på nevrologisk avdeling på Sykehuset Innlandet, Lillehammer. Jeg skal møte nevrolog, nevrologisk sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut. Både gleder og gruer meg. Vi skal blant annet se nærmere på eventuelle medisiner, et treningsopplegg og hvilke hjelpemidler jeg kan få bruk for. Dagene går litt opp og ned. Merker mer av Parkinsons. Muskelstivheten merkes mest om morgenen, så det tar litt lenger tid før jeg er i gang. Forsøker å gå en tur hver dag, men det er ikke alltid jeg får det til. Jeg blir lett berørt, så tårene kommer lett. Skjelvingen kommer og går, mest i høyrearmen.

Jeg har pleid å håndsskrive alle mine prekener og gjort notater underveis til artikler jeg skulle skrive, men nå forstår jeg ikke så mye av hva jeg skriver lenger. Så den tiden er nok over. Det er vemodig. Skulle skrive navnet mitt på apoteket i går, men kjente ikke igjen signaturen min. Heldigvis synes farmasøyten det var godt nok. Hun kjenner meg. Det er greit å bo på et lite sted!

Dessverre har jeg ikke klart å følge opp en del av de telefonsamtalene jeg får, så dere som venter på at jeg skal ringe opp igjen, må ha litt ekstra tålmodighet. Det kan være lurt å ringe May Sissel om det tar litt tid! Jeg har vanskeligheter med å skrive tekstmeldinger, så om dere får noen uforståelige tekstmeldinger fra meg, så får dere be om tydningens gave! Er de forståelige er de nok helst skrevet av May Sissel.

Takk for alle klemmer, gode ord, forbønn, oppmuntringer. For all nåde og raushet. Alt dette verdsettes.

Så et lite hjertesukk: Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så problematisk for noen at jeg er åpen og ærlig med hvordan jeg har det. Noen av mine venner reagerer og mener at jeg er for åpen. Noen mener at jeg bruker sykdommene som jeg sliter med på å få oppmerksomhet.

Slik er det ikke. Jeg har valgt å være helt åpen med hvordan jeg har det, fordi jeg tror på åpenhet. Jeg tror ikke på at man skal stramme seg opp og vise at man er bedre enn man er, eller skjule sin svakhet og skrøpelighet, for å fremstå som sterk. Derfor skjuler jeg heller ikke mine tårer, mine spørsmål til Gud, men deler livet akkurat slik det er. Det som takker meg for det er flere enn de er folk som klager.

Ingen av mine ikke-kristne venner klager på min åpenhet og ærlighet. De som klager over den er alle kristne. Det skremmer meg. En jeg hadde en epost-korrespondanse med her om dagen, valgte faktisk å overse fullstendig at jeg skrev at jeg hadde fått Parkinsons og var sliten. Det gjør inntrykk at noen som står i en forkynnertjeneste velger å overse at en annen kollega er syk. Det gjør noe med meg at noen mener man skal fremstå som sterk og uten lyte.

Jeg er ikke slik, vil ikke være slik, og ønsker ikke å bli slik.  For jeg har funnet ut at det er sant at "når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,10)

Jeg ønsker å være en ærlighetsteolog.