Når en prest blir syk og trenger ømhet og legedom

Også prester, biskoper, munker, nonner, pastorer kan bli syke og utsatt for lidelse. Og de kan lide av ensomhet. Tjenesten er krevende. Fienden kan ramme ubarmhjertig.

"Ensomheten," skriver min venn, fader Seraphim fra Mull Monastery of All Celtic Saints, "fra ansvaret ved alltid å trøste (uten selv å bli trøstet), alltid tilgi (uten selv å bli tilgitt), alltid løfte noen opp og fornye dem åndelig (uten at de knapt nok mottar noen åndelig støtte selv). Ja, dette er det kors vi er blitt gitt; dette er den vei vi har valgt. Like fullt - vi er alle mennesker, og lik alle mennesker trenger også vi tilgivelse, vi trenger lys, vi trenger støtte, og vi trenger å få lov til å reise oss og starte på nytt. Vi trenger det alle mennesker trenger - å føle oss elsket."

Så sant dette er. Dette kan jeg fullt ut identifisere meg med og kjenne meg igjen i. Dette er også min erfaring som pastor og sjelesørger. Ensomheten kan bli stor i en slik tjeneste, derfor er jeg glad for at fader Seraphim setter ord på dette. Jeg kjenner på djup takknemlighet for all hans åndelige hjelp og veiledning.

I en nylig publisert artikkel skriver fader Seraphim om hellige Drostan som er fremstilt på ikonet her. Jeg ble så grepet av dette ikonet. Av den hellige Drostan som bringer helbredelse til en lidende prest ved navn Symeon. Se ømheten i bildet! Her er ingen åndelige overgrep overfor en syk prest. Ingen skriking eller dytting, ingen overkjøring. Bare medfølelse og ømhet.

"Miraklet hellige Drostan utfører snakker høyt om en lidelse det knapt snakkes om i kirken i dag, en type lidelse som for det meste går ubemerket hen, bortsett fra hos dem som rammes av den, presteskapet," skriver fader Seraphim.

Hva tenker han på? Alle kravene som stilles, alle bekjennelsene han ikke kan gå videre med, som er taushetsbelagte, alle spørsmålene han får, ensomheten i tjenesten. Jo, det er hans kall, det hører med. Men jeg tror ikke alle riktig forstår hva det betyr.

"Prester og munker er ikke blant de som oftest spør om hjelp," skriver fader Seraphim, og legger til "men de lider. Det kan være ensomt og deprimerende å være i tjenesten. Livet kan bli veldig mørkt. Folk synes å glemme at våre biskoper, prester, munker og nonner er de som eksponeres mest åndelig sett, de er i frontlinjen, de er under de største angrepene, de er de som blir testet mest av Gud og djevel..."

Helbredelsen som presten Symeon blir delaktig i gjennom håndspåleggelsen av den hellige Drostan griper fader Seraphim - og meg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen fader Seraphim gir av tjenesten. Den har satt sine spor i oss. I tillegg til de vanlige prestetjenestene, har jeg også mine kroppslige utfordringer. Prester og pastorer trenger også den ømme berøringen, de trenger også legedom. De trenger også en annens vennskap.

"En prest holder kanskje hundrevis av hender i uken. Han trenger også en hånd," skriver fader Seraphim så gripende.

Den hellige Drostan er djupt fokusert i bønn for den lidende presten. Se på lyset som kommer ovenfra, skinner på den hellige Drostan og berører presten. Det er et møte mellom tre: Gud, Drostan og Symeon. Se hvordan den hellige Drostan bøyer seg i ydmykhet overfor presten Symeon, i ærbødighet og lar Lyset strømme gjennom seg. Det er hellighet som formidles. Levd liv.

Har du bedt for presten eller pastoren din i dag?