En tid for skjønnhet

"Tidlig i dag morges har en jeg vandret på en sti langs havet. Der kom Herren Jesus til meg, ikke bare en skikkelse ved min side, heller ikke bare som liv omkring meg og i meg. Han kom til meg som skjønnhet. Men jeg så ingen bilder. Jeg hadde ingen bestemte forestillinger. Jeg opplevde skjønnhetens innerside, dens vesen. Kanskje kan opplevelsen sammenlignes med det en abstrakt kunstmaler forsøker å få ned på lerretet. Forkynneren sier at "alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen har sin tid." Og nå er det tid for skjønnhet.

Fra mitt hjerte strømmer det frem tilbedelsesord. Famlende og usikkert forsøkte jeg å fortelle hva jeg så og opplevde. "Du er vakker, Gud. Du er underfullt vakker, min Jesus. Din renhet og herlighet er selve det guddommelige kunstverket." Etter noen minutter ble mitt sinn fanget av livet omkring meg. Fuglesangen og fugleskrikene var nesten plagsomt voldsomme. Men etterhvert fattet jeg at flaksingen over mitt hode og skrikene også var en del av skjønnheten. For Guds og Kristi skjønnhet er ikke statisk, stivnet som en statue. Kanskje er dette liv som kunstnernes mobile verk forsøker å fortelle.

Lenger frem ble det stille omkring meg. Jeg gikk helt ned i fjæra og satte meg på en stein like ved vannkanten. Der satt jeg og betraktet tangen som duvet sakte frem og tilbake. Jeg så på skjell og småkryp og på små fisker som pilte omkring mellom steinene. En glassmanet lå innestengt mellom tangplantene og ventet på at det skulle bli flo, så den kunne dra seg dovent ut på djupet igjen. Jeg ante også et yrende liv, som var usynlig for det blotte øye, nede i det blanke, rene vannet. 

Omsider reiste jeg meg og vandret videre. På en sanddyne ved en bukt satte jeg meg på en gammel planke som sikkert hadde drevet lenge til havs. Ute i bukten stakk store, runde steiner opp av lavvannet. På disse satt sjøfugl, men her i makelig ro og fred. Fire svaner strøk forbi rett over havflaten. Jeg hørte vingesuset.

På hjemveien stoppet jeg gang på gang  for å betrakte og kjenne duften av gule, hvite og blå strandblomster. Her og der bredte det seg ut store felt med villroser. 

Hjemme i sommerhuset ble jeg møtt av mine gode venner og av min kone. Jeg stoppet opp og så på dem, og plutselig synes jeg de var vakre på en måte jeg ikke har opplevd før. For de eide en skjønnhet som kom innenfra, fra kjærlighetens kilder.

Jeg satte på radioen for å høre nyhetene med en følelse av at verden ikke var slik. Den er ikke bare full av guddommelig liv, vakker og fredfull. Og jeg ventet meg en reportasje fra tidligere Jugoslavia, hvor serbere hele tiden anklages for å drepe kroatere og ødelegge deres byer. Men det var ikke tid for nyheter, og jeg fikk isteden inn en vidunderlig vakker korsang. Den ble sunget på et fremmed språk. Og jeg følte at den måtte være kristen. Etter et minutt eller to ble det sagt at dette var slutten på en serbisk andakt. Og min tanke fløy til Serbia hvor jeg i tankene så fromme, kjærlighetsfulle og bedende og vakre Jesu venner.

Det var som om Gud ville si meg at "nettopp nå, denne morgen er det tid for skjønnhet. Du hadde lov til å glemme alt annet under din ensomme strandvandring og i møte med mennesker som du elsker og som er glad i deg."

Nå sitter jeg behagelig i hammocken og skriver dette. I kjøkkenhaven bak huset plukker min venn friske bær til kulturmelken som vi skal starte frokosten med. Og jeg tenker at alt dette er Guds vilje nettopp for denne morgenen. For akkurat nå er det tid for skjønnhet, - bare for skjønnhet.

Billedtekst: Et av de vakreste bildene som er tatt av Edin Løvås. Bildet er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen.

Hentet fra: Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 70-73.

Det som er ekte

"Prekener kan bli kopiert og en stil kan bli imitert, men genuin salvelse fra Gud kan aldri bli diktet opp.

- Charles Shemp

En drøm jeg har

Jeg bærer på en drøm. En tid nå har Herren talt til meg om å forsterke kallet mitt til å be og leve i stillhet. Jeg ser også at Parkinsons sykdommen mer og mer setter sitt preg på dagene mine, så jeg må spare på kreftene. Nå kommer jeg til å fortsette reisevirksomheten så lenge jeg har krefter til det, men når jeg ikke er på reise trenger jeg et sted hvor jeg kan trekke meg tilbake for å be, søke Herrens ansikt og hvile.

Jeg har en liten koie (en skogsarbeiderbrakke) inne i skogen, som jeg eier, men dessverre er den for liten til å overnatte i. Jeg trenger derfor en litt større koie slik at både May Sissel og jeg være der. Den trenger ikke å være større enn at vi får plass til en seng, og at det er et oppholdsrom hvor vi kan be.

Men vi har verken plassen hvor en slik koie kan bygges, koia eller penger!

Slik var det også når jeg fikk drømmen om det som skulle bli Kristi himmelfartskapellet. Men det ble bygget i Guds time. Vi kommer til å fortsette virksomheten der. Det er mitt livskall, men nå kaller også Herren meg til å bruke mer tid i bønn.

Kunne du tenke deg å være med på å be om at dette ble en realitet? At vi finner den egnede tomten i Vardal, Snertingdal, Gjøvik, Østre og Vestre Toten eller Søndre eller Nordre land. Det er ikke store plassen vi trenger. Aller helst inne i en skog, hvor det er usjenert og stille. På grunn av at jeg har vanskeligheter med å gå så må eiendommen ligge slik til at jeg klarer å gå dit. Kanskje noen kjenner til en slik eiendom?

Skulle noen blir minnet om å støtte oss økonomisk for å kunne realisere denne drømmen og det neste steget i vår tjeneste, så er vi svært takknemlige for det. Da kan du bruke konto: 1604.04.04345 som har navnet White Fields Mission.

Billedtekst: Dette er et illustrasjonsbilde av en bønnekoie. Det blir mer og mer tydelig at Herren kaller meg inn i en djupere bønnens tjeneste.

Hemmeligheten bak salvelsen

"Noen ganger kan vi ikke kjenne til alle detaljer i den smerte vi bærer på, men mektige åpenbaringer kommer frem som forvandler menneskers liv. Du gir menneskene del i ånd og liv som påvirker andre, men de forstår ikke helt hvordan du kan ha denne djupe berøringen i livet ditt.

Du derimot husker all smerten og alle de årene du trodde du skulle dø. De ser djubdene, salvelsen, og lurer på hvor den kom fra."

- John Wright Follette, død i 1966, 82 år gammel. Kjent i sin samtid som en mann som levde nær Gud og som bar med seg et forunderlig Gudsnærvær. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En preken ved reformasjonsjubileet

Her er prekenen sogneprest Ole Jacob Nyhus (bildet) holdt i Gjøvik kirke i går. Jeg tror mange vil ha stor glede og nytte av å lese den. Bildet er tatt av Kirken.no

Om to dager, 31.oktober, er det nøyaktig 500 år sia Luther fikk slått opp sine 95 teser mot avlatshandelen. Ingen ante hvilke krefter han pirka borti! At dette skulle få demningen til å briste, og et religiøst og sosialt opprør til å flomme ut over by og land over hele Europa! Også Norge ble forandra, og nå sitter vi her i en evangelisk luthersk kirke.  
Reformasjonen skapte frigjøring og fornyelse, ja, men også sår og splittelse, strid og fordømmelser. Men, Gud skje lov! I dag er klimaet et helt annet – kanskje det beste på 500 år? Katolikker og lutheranere på høyeste hold, snakker nå om sitat: «en gjensidig berikelse og påvirkning» - av hverandre! Hør hva den katolske og lutherske biskopen i Oslo skriver:
- De siste 50 år med dialog mellom katolikker og lutheranere har vist at våre kirker er enige om det viktigste, at frelsen i Jesus Kristus er Guds nåde og barmhjertighet som skjenkes mennesker i tro som ren gave – uten krav om noen fortjeneste fra vår side. Så viser de til felleserklæringen om rettferdiggjørelse ved tro signert av paven og LVF.  Og med det folkens, er reformasjonens viktigste stridsspørsmål over! Vi bør glede oss og klappe!

Det var tusener av borgere - også prester og biskoper - som på Luthers tid reagerte med avsky på avlatshandelen og kirkas forfall. En flom av krefter og følelser ble utløst. For: for Luther og mange troende handla dette om det innerste i evangeliet: nåde eller avlat, frihet eller trelldom, ja, liv eller død. Å innbille seg at vi med penger! (eller med noe annet) kan kjøpe oss fortjenester hos Gud for å forkorte tida i skjærsilden og raskere oppnå frelse – er løgn, trelldom, død!  

Luther begynner tesene sånn: Av kjærlighet til sannheten og iver etter å få brakt den for dagen skal følgende setninger drøftes i Wittenberg:  
1 Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: "Gjør bot osv.", så vil han at de troendes hele liv skal være en bot. 
27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.
28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. 
36. Enhver kristen som sørger inderlig over sine synder, har full ettergivelse av straff og skyld også uten avlatsbrev.
43. Man må opplyse de kristne om at den som gir til de fattige eller låner til de nødlidende, handler riktigere enn den som kjøper avlat.
44. For ved kjærlighetsgjerninger økes kjærligheten, og menneskene blir bedre, men ved avlat blir ikke mennesket bedre. 

Så; har dette aktualitet i dag? Eller er «avlat» et begrep og en forestilling som ble skrota en gang for alle med Luther? Først må vi si: Luther tok ikke avstand fra avlat slik den var meint: som botshandling for å gjøre opp for seg overfor mennesker og ikke overfor Gud. Det var misbruket av avlaten, trua på at en gjennom penger og øvelser kan styrke sin posisjon overfor Gud, han kjempa mot med livet som innsats. Og i dag, i en kultur hvor alt kan kjøpes og selges - fins fortsatt denne tanken om frelse til salgs – at du kan høyne din posisjon og din verdi ved å investere i livsstil, trening, status, et høyt antall «laiks» - eller et høyt antall kristelige aktiviteter. 

Den moderne avlat er krav og prestasjonspress uten stans - for å bli god nok, flink nok, pen nok, tynn nok, troende nok til å bli akseptert og verdsatt.  Men å slik knytte sin verdi til det vi får til, og ikke til det vi får, er nådeløst. Det gjør oss identiske med vår egen suksess eller fiasko. En innbiller seg å være selvforsynt! Og livet kjennes ikke lenger som en gave. Gud og nåden blir overflødig. 

Avlatshandelen var en stor kommersiell suksess. Det er den fortsatt, og den markedsføres på illusjonen om at de viktigste tinga i livet kan vi kjøpe og gjøre oss fortjent til! Men evangeliet sier det motsatte! De viktigste tinga i livet kan vi bare få! Gratis! Motta av pur nåde fra Gud! Du er ikke selvforsynt, men «gudforsynt». For hva har vel jeg gjort for å komme til verden? Eller for at dagen demrer og at «graset er grønt for ælle»?  Hva har vel jeg gjort for min verdi som skapt i Guds bilde? Hva har vel jeg gjort for min status som Guds barn, elsket og frikjent? Alt, både skapelse og frelse er gitt oss - av Gud! Og våre kjøp og anstrengelser for å skape og frelse oss sjøl blir uansett puslete greier. 

De to sønna vi hører om i dagens lignelse hadde heller ikke så mye skryte av. Også for dem gjaldt det, at alt var gitt dem. At de var sønner i huset og dermed fikk alt de trengte og frihet til å komme å gå – var noe de var født til. De kunne jo like gjerne vært født til å være treller på garden, men det var de ikke. Det pussige var at dette hadde de aldri tenkt over – hvor privilegerte de var med deres frihet og status! De tok det bare for gitt! 

Den yngste sønnen fikk en dag den ideen at han ville få utløst sin del av arven. Og han fikk det. Faren tok han på alvor som et fritt og myndig menneske. Han tvinger ingen til å bli værende i huset. 

Sønnen reiser så, langt vekk og skaffer seg det meste som kan kjøpes for penger. Han nyter å bli beundra, ja, bli misunt. Men det er en ting han glømmer: som han ikke burde glømme: at alt han eier og har han fått gjennom arven fra far! Men han gjør bruk av alle ting uten far, ja som om han ikke eksisterte! I stille stunder dukker minnene fra livet hjemme hos far opp, men 
han vil ikke tenke på det! Han gjør seg hard. Han vil ikke erkjenne at han er en sønn, som lengter hjem, og at han ikke lenger har noen glede av de tinga og den status han kjøper seg. 

Når så penga en dag tar slutt og alle løgner og illusjoner faller – kommer han til seg sjøl. Han kan ikke lenger fornekte hvem han er og hvor han hører hjemme, og han begynner på vandringa hjem. Men han er han er redd. Redd for å møte igjen far og de andre hjemme. De som veit alt, vil forakte meg, dømme meg, avvise meg! På veien tenker han på hva han skal si til far når de møtes. Han vil kaste seg ned for føttene hans og si: Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg fortjener ikke lenger å være din sønn, men la meg få være som en av leiekarene dine. Jeg lover! Jeg skal gjøre alt så godt jeg kan, bare dere vil ta imot meg og akseptere meg - som en tjener! 

Men faren har allerede tilgivelsen klar i sitt hjerte, før han får høre om den avlat sønnen vil betale! Han løper sønnen sin i møte, kaster seg om halsen på ham og kysser ham. Han roper til tjenerne: Skynd dere! Finn fram de fineste klærne, gi ham sko på føttene og ring på fingeren! Slakt gjøkalven så vil vi spise og glede oss. For han var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen! 

Sønnen hadde mista alt og fikk alt tilbake. Det er dette som er nåde. Det innerste i kristendommen. Nåden er når alt er tapt, å få alt tilbake! Uforskyldt, gratis. Det er denne perlen reformasjonen blankpusser: Sola gratia. Nåden alene skaper oss, bærer oss, frelser oss. Den overstrømmer oss, og er ny hver morgen! Vi kan ikke gjøre noe så Gud elsker oss mer. Og vi kan heller ikke gjøre noe så Gud elsker oss mindre. For Gud elsker oss alltid først…

Så til slutt: Når vi er slitne og tynget og ikke orker mer, av alle krav og alt press – er nåden et varmt, solrikt berg å legge seg ned på - med hele vår tyngde! Og vi kjenner hvordan det tunge renner av! Og vi kjenner berget som varmer og bærer. Det kan ikke rokkes! Nåden er hvile! På varmt berg. Bortenfor alle krav. 
Derfor skal vi daglig gjøre bot og vende hjem, ikke for å bli akseptert og elsket, men fordi vi allerede er akseptert og elsket. 

Alt er nåde. Nåde alene.
Så skylder vi, å være nådige med hverandre! Først da har vi grepet reformasjonens perle...

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Vakker og sterk markering av reformasjonsjubileet i Gjøvik kirke

Så er jeg hjemme igjen etter en sterk og flott gudstjeneste i Gjøvik kirke i formiddag. En fullsatt kirke feiret 500 års jubileet for reformasjonen, med Luther-salmer, nattverdfeiring og en preken som konsentrerte seg om det helt sentrale i den reformatoriske arven: nåden alene.

Det er mye godt som kunne sies om prekenen til sognepresten i Gjøvik kirke i dag, fungerende prost Ole Jacob Nyhus - blant alle som kjenner ham: Jacken. Men for egen del var det en setning som begynte å leve sitt eget liv etterpå:

"Nåden er som et solrikt berg jeg kan legge hele kroppen nedpå med hele sin tyngde og kvile."

Fantastisk! Så rikt og så stort og nettopp - så fylt av hvile. Akkurat hva jeg trenger, og sikkert mange med meg.

Det er spesielt å være tilbake i vakre Gjøvik kirke, med den helt spesielle altertavlen, av Kristus som med åpne armer ønsker alle velkommen! Det var her jeg opplevde Kristus så sterkt i min ungdoms dager på 1970-tallet, og det var her jeg ble døpt i Den Hellige Ånd, knelende ved alterringen en sen mandagskveld. Den gangen fyltes denne kirken til randen av mennesker til Gospel Nights. Det var en forunderlig tid.

Men så godt i dag også å møte gode venner, få rause klemmer, varme smil og gode ord. Kjenner dette betyr mye for meg. Og jeg elsker jo liturgien, de vakre salmene, trosbekjennelsen og nattverdfeiringen.

Jeg tror jammen jeg kommer igjen ved anledning.

Det eneste jeg savnet med denne vakre gudstjenesten var at alle menighetene i byen burde ha tatt del i den, slik at vi sammen kunne ha feiret reformasjonsjubileet. Nå skal May Sissel og jeg sette oss ned for å se filmen om Luther. Vi har sett den flere ganger, men den passer veldig godt å se opp igjen en dag som denne.

Gleden i Herren er deres styrke

I går traff jeg en mann som har levd et tøft liv. Jeg skal ikke røpe hans navn, men jeg kjenner litt av hans historie ganske godt. Han var ut og inn av kasjotten i mange år. Det lokale politiet mente han hadde rekord i antall døgn han hadde tilbrakt der. For fyll og fanteri.

Men så skjedde det noe. Denne personen møtte Jesus og alt ble forandret. En dag jeg traff ham spurte jeg om han kunne tenke seg å la seg intervjue for lokalavisa, og det ville han. Forutsetningen var at vi skulle spørre på politistasjonen for å høre om noen av de som hadde buret ham inne kunne tenke seg å møte ham. En av de som hadde arrestert ham en rekke ganger, en politiinspektør, sa seg villig til det, og denne personen fortalte om sitt liv og den store forandringen som hadde skjedd i hans liv den dagen han møtte Jesus. Politiinspektøren var grepet, men tvilte vel litt på om dette ville holde. Men det har det virkelig gjort. Dette er mer enn 30 år siden!

Det hender vi slår av en prat når vi møtes. I går spurte han om hvordan det gikk med meg. Jeg fortalte at jeg hadde fått Parkinsons, og min venn ble oppriktig lei seg. Vi snakket litt frem og tilbake om hvordan det arter seg, og så sa han plutselig:

"Jeg har vært mye syk, og hatt mye vondt. Noen ganger har jeg opplevd å bli helbredet, andre ganger har jeg bare måtte bære min lidelse. Men en ting er sikkert, Bjørn Olav, det er gleden i Herren som er vår styrke!"

Da kom tårene mine. Tenk det! Der står mannen som gjorde politiinspektørens tvil til skamme, og har levd rusfri og med Jesus alle disse årene, og som sannelig har fått prøvd litt av hvert, og blir min åndelige veileder denne dagen!

Selvsagt har han rett, aldeles rett. Det er virkelig gleden i Herren som er vår styrke midt i vår svakhet.

"... gleden i Herren er deres styrke..." (Neh 8,10)

Denne mannens vitnesbyrd er samtidig et sterkt vitnesbyrd om Guds nåde og store trofasthet.

Jeg gikk glad og lettet fra butikken i går ettermiddag.

Pinlig og stygt

'Nytt på nytt' er ofte morsomt å se, men gårsdagens var en svært pinlig og stygg forestilling, ikke verdig en statskanal. Å trekke små barn opp på en scene for å få dem til å synge en sang med bare banneord, sier mye om de voksne som har funnet på dette. Flere av barna var tydelig brydd over det som skjedde.

Vi lever i en samfunn hvor ordet 'dannelse' er gått av moten, og hvor man kan latterliggjøre alt, krenke alt, og hvor voksne også lærer barn å mobbe andre. At barn er med i en voksenprogram i beste sendetid og blir brukt til å flytte noen nye grenser, viser bare hvor nedrig dette samfunnet er blitt. Som sagt: Det sier mer om de voksne enn barna, som har funnet på dette. Dette var et overgrep mot barna. NRK burde gå litt i seg selv av og til.

Nytt bønnens hus etablert på Shetland

Jeg er litt overveldet for tiden av hva Gud holder på med! Stadig vekk hører jeg om og kommer i kontakt med mennesker som opplever Guds tiltale om å starte bønnehus, ofte på de mest avsidesliggende steder. Det samme kallet jeg selv har. Jeg tror på ingen måte at dette er tilfeldig.

Et ektepar som har fått et slikt kall er Ruth og Graham Booth. De har flyttet fra den hellige øya Lindisfarne, hvor Graham Bell var leder for den internasjonale økumeniske kommuniteten St. Aidan and Hilda Community, til Fetlar på Shetland.

I april 2016 kjøpte Graham og hans kone Ruth The Glebe (bildet), like i nærheten av The Kirk, Tresta Sands og Papil Water. The Glebe har vært et gjestgiveri, og har seks gjesterom.

Det hele begynner 16 år tidligere. Da tilbringer Graham 10 dager i stillhet sammen med Mor Mary Agnes, leder for en kommunitet og retreatsted på Fetlar. Oppholdet skulle få stor betydning for Graham Booth, men lite ante han den gangen at Gud skulle kalle ham til å grunnlegge et bønnens hus på Shetland seks år senere. Riktignok hadde han og kona besøkt Shetland en rekke ganger, men noe slikt var ikke i deres tanker. Men så kalte Gud dem tilbake, og nå har ekteparet de siste atten månedene drevet med et oppussingsarbeid av The Glebe. Det aller første de satte i stand var et kapell i husets andre etasje. Nå pusses rommene opp til å ta imot gjester. Mange har allerede kommet.

Men de siste 18 månedene har de også utviklet en egen bønnerytme. De ber fire ganger om dagen og har det uken inn i følgende temaer:

Søndag: Oppstandelsen
Mandag: Skaperverket
Tirsdag: Inkarnasjonen
Onsdag: Den Hellige Ånd
Torsdag: Treenigheten
Fredag: Kristus og korset
Lørdag: Guds rike

I tillegg til dette bruker de bønneatlaset 'Operation World' slik at de kan be systematisk for verdens nasjoner. Bønnen som bes midt på dagen er avsatt til dette.

At dette skjer på Shetland er også litt overveldende for meg personlig. Etter at jeg talte på en transatlantisk bønnekonferanse der i 2005 (Fire from the North) har jeg kjent meg dratt tilbake dit mer enn noe annet sted jeg har besøkt. Jeg kjenner på en spesiell bønnebyrde for Shetland. Jeg gleder meg stort over at dette bønnehuset nå er blitt en realitet. Mor Agnes og kommuniteten på Fetlar er lagt ned fordi medlemmene er blitt for gamle til å bo der.

Seminar: Om å kjenne Den Hellige

Neste helg - lørdag 4 og søndag 5. november gleder May Sissel og oss veldig til å besøke Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad igjen. Årets seminar har tema: Å kjenne Den Hellige, og har følgende undertitler:

1. Guds hellige nærvær
2. Lyden av skjør stillhet
3. Om å vekke morgenrøden - når veien blir veiløs
4. Guds ild

Begge dager kl.15.00 og 18.00.

Er du i nærheten hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg. Takk til alle dere som ber for oss.

Billedtekst: Fra et tidligere seminar i Sannhetens Ord Bibelsenter.

Keltiske kristenrøtter, en bønnesnor og et bønnehus ved Atlanterhavskysten

Pakke i postkassa er noe av det jeg liker best! Gjerne overraskelsespakker! Da blir jeg som et barn igjen. Denne hadde jeg derimot bestilt selv og virkelig gledet meg til. Den inneholdt to hefter skrevet av den rumenske munken, fader Seraphim, og to bønnesnorer, begge håndlaget av munker fra Athos og usedvanlig vakre.

Fader Seraphim arbeider med et svært spennende bønneprosjekt. Han har fått et kall fra Herren om å bygge et ortodoks-keltisk kloster på øya Mull, en avsidesliggende øy i Hebridene. Her er Atlanterhavet nærmeste nabo. Hebridene består av mange små og store øyer på vestkysten av Skottland. Disse øyene var hjemmet til mange keltiske helgener. Selve navet i det som skal bli et bønnens hus der ute i havgapet er Kilninian, kirken til hellige Ninian og Cuthbert. Den nåværende er bygget i 1775 og trenger desperat å bli restaurert. Det er dette prosjektet fader Seraphim holder på med. Jeg kjenner en slik sterk dragning mot dette prosjektet av flere grunner. For det første handler jo dette om våre norske kristenrøtter - de keltiske. Og for det andre: jeg tror Gud har en spesiell sans for bønnehus bygget på små, ofte avsidesliggende plasser! For, jeg har merket meg at Gud gjennom den hellige historien ofte har begynt et verk på små steder som har skapt store ringvirkninger.

Pakken inneholdt et hefte om fader Seraphims reise til en annen hellig øy, Iona. På det forblåste stedet teltet han og levde med Gud helt alene der under det stjernestrødde himmelhvelvet. Så har han skrevet om noe av det han opplevde der, og flettet teksten sammen med vakre bilder. Det andre heftet er hans refleksjoner om bønnen.

Som allerede nevnt er bønnesnorene noen av de vakreste jeg har sett. Fader Seraphim har fått de spesiallaget på munkeøya Athos, og de er knyttet med to fargede tråder. Den jeg anskaffet meg er rød og svart. May Sissel kjøpte et mindre i grønt og svart. En slik bønnesnor brukes når man ber Jesusbønnen, for lettere å beholde konsentrasjonen.

Denne helgen blir en rolig helg hjemme etter noen intensive reiser i det siste. Det er bots- og bededag til søndag. Den skal vi markere og det er i mange kirker også selve jubileumsdagen for reformasjonsjubileet. Her i vår hjemby markeres jubileet med en stor festgudstjeneste i Gjøvik kirke. Jeg regner med at vi drar dit. Neste helg skal jeg ha et seminar i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad med tittelen: Om å kjenne Den hellige. Det er samlinger lørdag og søndag kl.15.00 og 18.00. Du er hjertelig velkommen.

Om noen skulle ønske å kjøpe fader Seraphims hefter og bønnesnorer - alt går til inntekt for det nye klosteret - så ta kontakt så skal jeg gi deg de nødvendige opplysningene.

Vår Far - Herrens bønn

"Det første Jesus gir sine disipler, de som ønsker at Han skal lære dem å be, er en uvurderlig gave og trøst, en glede og inspirasjon: Han gir dem muligheten til å kalle Gud 'Far', til å betrakte Ham som sin egen Far.

Hvor mange ulike ideer har ikke mennesket i sin fantasi utviklet om Gud! Han er blitt kalt Den absolutte, Den høyeste, Herren, Allmektig, Skaperen, Velgjøreren og så videre. Alle disse ideer og navn refererer til en del av sannheten, til en djup erfaring og forståelse av hvem Gud er. Med ordet 'Far' sammen med 'vår' inneholder alle disse elementer av sannheten, samtidig som de avslører en nærhet og intimitet, en unik kjærlighet og en gledesfylt forening.

'Fadervår' - her finner vi kjærlighetens mening. Erfaringen av nærhet og glede i relasjonen til Far leder oss videre til en fordjupet tro og tillit, og når vi erkjenner vår totale avhengighet av Far finner vi også vår djupeste frihet. Det handler ikke lenger om en ide om hvem Gud er. I bekjennelsen av Far som vår skaper kommer vi til innsikt om det rette forholdet mellom Gud og mennesker, vi sier vårt ja til Guds invitasjon om å forenes med Ham i kjærlighet. Dette er begynnelsen til det evige livet ..."

- Alexander Schmemann (bildet), ortodoks prest og teolog, født i Tallinn i Estland i 1921, i boken Herrens bønn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Kenya: Katolsk prest overfalt - døde av skadene

En katolsk prest, pater Evans Juma Oduar (bildet) ble slått ned og ranet for to dager siden. Det skjedde i den vestlige delen av Kenya. Politimennene som fant ham liggende på gaten like i nærheten av en sukkerplantasje, fant ham hardt skadet og disorientert. Noen timer senere døde han på grunn av skadene han var påført. Politiet fant bilen hans flere kilometer unna. Den var satt i brann og fullstendig utbrent. Så langt står politiet uten spor i saken.

Det er den kenyanske nettavisen Standard Digital som melder dette.

Om å elske kirken

"Å elske kirken virker ofte nesten umulig. Likevel må vi hele tiden minne oss om at alle mennesker i kirken - innflytelsesrike eller maktesløse, konservative eller radikale, tolerante eller fanatiske - finnes med i den lange rekken vitner, som beveger seg fremover gjennom denne tåredal og de synger lovsanger og lytter til Herrens stemme, og sammen spiser av det brød som formeres når det deles. Når vi husker på dette, kan vi si:

'Jeg elsker kirken, og jeg er glad for å tilhøre den.'

Å elske kirken er vår hellige plikt. Uten sann kjærlighet til kirken kan vi ikke leve i den med glede og fred. Og uten sann kjærlighet til kirken kan vi ikke innby andre til den."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Flere og flere kristne konvertitter arresteres i Iran

Iranske myndigheter arresterer stadig flere av sine borgere på grunn av deres kristne tro. Lørdag ble Abdol Ali Pourmand (bilder) arrestert i byen Dezful. Han ble arrestert i sitt hjem og det fryktede sikkerhetspolitiet konfiskerte hans Bibel og CDer med kristen undervisning.

Samtidig med at Abdol Ali Pourmand ble arrestert, skjedde det samme med Mohammed Ali Torabi, også han en konvertitt fra Islam. Begge er overført til provinshovedstaden som ligger 150 kilometer unna. Sammen med to andre konvertitter, er de blitt mishandlet på det groveste og truet med å bli drept om de ikke frasier seg troen på Jesus som deres Frelser og Herre.

Det er World Watch Monitor som melder dette.

La oss huske disse våre trossøsken i våre forbønner!

Virkelig nærværende

"Hvor finner vi Jesus i dag? Jesus finnes der de som tror på Ham, og gir uttrykk for den troen gjennom dåpen og nattverden, blir en kropp. 

Så lenge vi ser de troende som en gruppe mennesker som har en felles tro på Jesus fra Nasaret, er Jesus bare en inspirerende historisk person. 

Men når vi forstår at det fellesskap Jesus formet gjennom nattverden er Hans kropp, begynner vi å innse hva virkelig nærvær er.

Jesus, som er nærværende i brødet og vinen, blir nærværende i de troendes fellesskap når det formes av disse gaver. Vi som tar imot Kristi kropp blir den levende Kristus."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Marcion og de nye nådelærerne

Nei, det er ikke Frankrikes Emmanuel Macron jeg snakker om. Selv om navnet er til forveksling likt. Men Marcion. Eller på norsk: Makrion. Og vi må tilbake til 100-tallet.   

Omlag 40 år etterat apostelen Johannes døde, og dermed den siste av de opprinnelig 12 apostler Jesus valgte ut, dukker det opp en mann i Roma. Han kommer fra Lille-Asia. Fire år senere - år 144 - grunnlegger han et helt nytt kirkesamfunn. Han forkynner en lære som bryter med den overleverte læren fra apostlene. Markion skaper er opptatt av lov og evangelium og gjør motsetningen mellom disse til eksklusiv motsetning mellom to åpenbaringer av forskjellige guder. En primitiv skapergud i Det gamle testamente, som er voldelig, og Frelserguden eller kjærlighetens gud, som er ukjent frem til Jesus kommer. Markion forkaster Det gamle testamente og anerkjenner bare Paulusbrevene og deler av Evangeliet etter Lukas.

Vi skriver 2017. To sentrale skikkelser i den nye nådebevegelsen i Norge, den ene bibellærer, den andre pastor, gjentar mer eller mindre de samme tesene som Markion. Det er en vred gud som åpenbares i Det gamle testamente. Den virkelige gud er ukjent. Det er først i Det nye testamente denne guden åpenbarer seg. Den gud som åpenbarer seg i Det nye testamente er helt annerledes. Han er ikke vred, bare god, og bare kjærlighet. Bibelen aksepteres ikke som Guds ord, men man konstruerer et skille mellom Jesus på den ene siden, og Bibelen. Ikke så ulik Markion noe av dette.

De hopper elegant over skriftsteder - både hos apostelen Paulus og hos apostelen Johannes - hvor Guds vrede også omtales i Den nye pakt. Disse skriftstedene nevnes ikke.

De to nådelærerne skryter av at de er del av en ny reformasjon som vil endre kirken. Neida, nytt er dette ikke. Det er eldgammelt tankegods som den unge kirken møtte rett etterat de 12 apostlene var gått hjem til Gud. Den unge kirken hadde mot nok til å avvise dette som falsk lære. Den Gud vi tror på er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, profetenes Gud, kongenes Gud, og er den samme som åpenbarer seg i Den gamle pakt. Hans vrede er like selvsagt som Hans kjærlighet. Begge deler er en del av Hans karakter. De to nye nådelærerne avviser Hans hellighet, Hans renhet, Hans vrede. Det de gjør er å skape en gud i deres bilde, slik at alt kan forstås, alt kan forklares, alt er logisk. Men den virkelige Gud - Han som åpenbarer seg i både Det gamle og Det nye testamente er en og den samme, og kan ikke alltid forklares, forstås, Han er og blir et mysterium. Om Han kunne forstås var Han ikke Gud.

Spørsmålet er om norske forkynnere, bibellærere og pastorer er like modige som representantene for den unge kirken var det, eller om de overser dette i håp om at det forsvinner. Joda, det er en trend i tiden som vil forsvinne, for kun Guds evige ord vil bestå, Spørsmålet er bare hvor mange som vil bli villedet av denne 'nye reformasjonen' før det dukker opp en ny mote.

Vennskap

Jeg er så takknemlig for gode vennskap! Mellom møter i Hamar og Oslo og på vei videre til Kristiansand tok Peter Halldorf seg tid til å besøke oss. Det satte jeg stor pris på. Når man er syk er det godt å få besøk av en god venn. Jeg har kjent Peter Halldorf gjennom noen år nå, og har lært ham å kjenne som en ydmyk, raus og ikke minst kunnskapsrik mann, med en tilstedeværelse som er sjelden. Vi fikk begge interesse for ørkenfedrene og kirkefedrene på omtrent samme tid.

Peter Halldorf kommer i disse dager ut med en ny bok. Denne gangen om profeten Jeremia. Det utgis på Artos forlag. Om den vil bli oversatt til norsk vet jeg ikke, men det er lov å håpe! Bøkene til Peter Halldorf er jo blitt godt mottatt i Norge, og mange er de som har hatt stort utbytte og velsignelse av å lese dem.

Peter Halldorf er ikke lenger leder for kommuniteten jeg er en del av, men han fortsetter å holde retretater, skrive, være redaktør for tidsskriftet Pilgrim og besøke Norge. Det er jeg ikke alene om å glede oss over.

Billedtekst: Vår Wheaton terrier, Poirot, liker å bli tatt bilde av, så han passet på nå også!

SÅ velsignet etter helgen i Bergen!

Det ble en begivenhetsrik og velsignet helg i Bergen. Og hvilket fantastisk vær - nesten en Indian Summer!

Som jeg allerede har fortalt på bloggen var det stor oppslutning om seminaret lørdag i vakre Bergen baptistkirke, og til gudstjenesten søndag var kirken nesten fullsatt. Så lett å undervise, en virkelig inspirerende forsamling å tale til! Jeg underviste om det åndelige livet i livets andre halvdel - møte med livskrisene. Så mange flotte mennesker som hører til denne menigheten! Vi gledet oss også stort over å få være med på en barnevelsignelse denne søndagen, som menighetens nye pastor, Jan Helge Hindenes, gjorde på en så god måte. Det var forbilledlig!

Søndag kveld talte jeg i Ulrikkenfellesskapet, et husmenighetsfellesskap med tilholdssted i nettopp Ulrikken-området! Der talte jeg om 'Kraften i Guds velsignelse'. May Sissel og jeg gledet oss stort over å få dele fellesskap med denne flotte gruppen! Vi har jo selv bakgrunn fra et husfellesskap, som vi var den del av i ti år. Her kjente vi oss hjemme!

Og i går - mandag - underviste jeg i fire timer på Veien bibelskole. Det er andre gangen jeg gjør det. Så godt å møte disse flotte studentene. Her underviste jeg om det hverdagslige bønnelivet, og delte med studentene noe av de erfaringene jeg har gjort på bønnens området. Mandagen ble avsluttet med et lunsjmøte med generalsekretær Morten Askeland og staben i Åpne Dørers kontor i Bergen. Bloggens lesere vet jo godt at jeg er spesielt interessert i situasjonen til den lidende kirke.

Så mange flotte mennesker vi har møtt, så mange gode samtaler! Over alt blir vi spurt om å komme igjen snart. Vi fikk også anledning til å være sammen med nære venner og stifte bekjentskap med nye. Godt også med gjensyn med folk vi setter stor pris på, alle tre stedene. Vi gledet oss over det gode reisefølget vi hadde med oss fra Gjøvik, Ragnhild Hay, en god venn gjennom mange år.

Takk til alle dere som har bedt for oss. Det har vi merket.

Om å la Gud få anledning til å tale

Er bønnelivet ditt blitt utilfredsstillende, upersonlig og kanskje litt sterilt? Ensformig? En årsak kan være at samtalen mellom deg og Gud er blitt en enetale. Det er du som taler, men du har glemt å lytte. Gud får ikke anledning til å tale til deg og med deg.

Brent Rue, den amerikanske Vineyard pastoren, som lærte meg så mye om det å vandre med Gud, fortalte meg ved en anledning at han forsøkte å gå en tur hver dag.

Han innledet turen med å si til Gud: 'Nå legger jeg ut på en tur. Hvis du har noe du vil si meg, så tal. Om du ikke har noe å si meg, så går vi sammen vi to som venner i stillhet.'

Dette er god åndelig visdom. De fleste av oss trenger å øve oss i å lytte til Gud. Vi er så travle med alt vi skulle ha fortalt Ham hele tiden, at Han får få muligheter - om noen - til å snakke med oss! For når vi er ferdige med å si det vi har på hjertet så er bønnestunden vår over!

Øv deg i å være stille noen uker og la Gud få anledning til å tale til deg.

Devalueringen av Bibelen

Jeg sitter på hotellrommet vårt i Bergen og kjenner både på en djup takknemlighet for det jeg har fått være med på i Bergen baptistmenighet i dag, og samtid kjenner jeg på en djup sorg og fortvilelse over den devalueringen av Bibelen som brer om seg i visse kretser. Det ene innlegget etter det andre på Facebook som handler om at Bibelen ikke er Guds ord, at den kun er en religiøs bok, at den inneholder så mange feil og selvmotsigelser.

Jeg har skrevet om dette før. Flere ganger. Når jeg likevel skriver om det nok en gang, er fordi jeg ser denne giften eter seg inn i sinnet til flere av de som holdt fast ved synet på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord.

Enkelte representanter for den nye nådebevegelsen snakker med store ord om at en ny reformasjon er underveis. En reformasjon som vil endre vårt syn på hvem Gud er. Jeg tenker på de som på 1500-1600 tallet endelig fikk Guds ord tilgjengelig på sine egne språk, og som gav livene sine for Guds skrevne ord. I dag vrakes det de trodde på og døde for. Av mennesker som setter sine egne tanker over det Gud har sagt, som blir sin egen autoritet, men som påberoper seg Den Hellige Ånd - som om Den Hellige Ånd skulle si noe annet enn det Den Hellige Ånd allerede har inspirert og har satt sitt godkjentstempel på. Jeg kan ikke se at dette er noe annet enn en stor forførelse. Ingen reformasjon. Dette er bare en gjentagelse av den gamle løgnen til den onde: Har Gud virkelig sagt?

Jeg la merke til at mange av de som kom til bønneseminaret i Bergen baptistmenighet hadde Bibelen sin med seg. Det gledet meg veldig. Flere av disse Biblene bar tydelig preg av å være lest. De var virkelig slitte. Baptister er kjent for å være et bibellesende folk. Den gode tradisjonen skal vi ta godt vare på.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med biskop Thomas fra Egypt. Han underviste om viktigheten av å lese Bibelen, og på en så varm, inderlig og personlig måte, at det skapte Bibelglede. Han viste frem den lille Bibelen sin, og kalte den Guds kjærlighetsbrev.

- Den får dere ikke bla i, sa biskop Thomas, for den er min personlige. Med alle personlige notater, spesielle datoer hvor Gud hadde minnet ham om noe spesielt. Og biskop Thomas fortalte at det var et mål for ham at alle konfirmantene i hans bispedømme skulle ha sin egen Bibel og at de skal få hjelp til å lese den og forstå den.

Flere av representantene for den nye nådelæren forsøker å skape et kunstig skille mellom Jesus og Bibelen. Ikke la deg forføre. Hold fast ved overbevisningen om at de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel er Guds evige ord, en overbevisning som har fulgt kirken hele tiden. Du har ingen ting å tape på det. Tro ikke nye åpenbaringer som kaster vrak på det eneste kompasset vi har: Bibelen. Gjør vi det er vi prisgitt tidens skiftende trender og menneskelige meninger. Da vil troen garantert lide skibbrudd.

Billedtekst: Den lille reise-Bibelen min. Jeg har alltid Guds ord med meg.

Strålende dag i Bergen

Strålende vakker dag i Bergen. En fantastisk høstdag og likevel stor oppslutning om bønneseminaret i Bergen baptistkirke. Det kom folk fra mange ulike menighetssammenhenger. Åpent og godt å dele og mange gode tilbakemeldinger. Etter seminaret vandret May Sissel og jeg rundt i den vakre Hansabyen.

Er så takknemlig for det vi får være med på. En spesiell takk for den varme og gode måten Bergen baptistmenighet har tatt imot oss. Vi trives godt sammen med dere

Bønnens hvile

Mange trenger å komme inn i bønnens hvile. For mange er nemlig bønn et strev. Men ordet 'be' uttrykker ikke en aktivitet, men en væren.

Hvor mye jeg enn skynder meg til Gud, er Han allerede der og Han er alltid først.

Jeg har tenkt mye på ordene til David slik de er gjengitt i Salme 108,4:

"Men jeg er bare bønn ..." (Norsk Bibel).

Det er noe utrolig befriende dette: når vi ble Guds barn fikk vi Den Hellige Ånd, og Han ber! Det pågår en stadig bønn i vårt indre! Det er Guds Ånd som ber i oss.

"Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord." (Rom 8,27)

Når jeg er trett og sliten, ber jeg likevel. Det er Ånden som ber i meg, og kroppen har sitt eget bønnespråk også når jeg ikke orker å formulere ord. Da overlater jeg bare kroppen min - med sjel og ånd i Guds hender. Og hviler.

I går kveld da disse ordene ble skrevet fra et hotellrom i Bergen, var kroppen min sliten etter en lang togreise. Da ba jeg:

"Far, i dine hender overgir jeg min ånd.

Lever fader Paolo?

Jeg klarer ikke å slippe taket i denne mannen: fader Paolo (bildet). Helt siden han ble kidnappet av IS i Raqqa 29.juli 2013 har jeg bedt for ham hver dag og i forbindelse med vår ukentlige gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, har vi løftet ham opp innfor Nådens trone.

Lever han fortsatt? Nå når Raqqa endelig er befridd får vi kanskje svaret på det spørsmålet. For ingen vet helt sikkert. Om han er død er hans kropp ikke funnet. Han kan fremdeles være et 'forhandlingskort' IS vil bruke nå mot forhåpentligvis slutten på deres despotiske terrorregime. Jeg bruker begge ordene for mer ondskap har vi vel nesten ikke sett. Derfor velger jeg fortsatt å be for fader Paolo.

Jeg var så heldig å få møte ham en dag. Det glemmer jeg aldri. Han er en av disse personene som når han kommer inn i et rom fyller det med sitt nærvær.

Fader Paolo er mannen som i tre tiår bygget opp igjen det falleferdige Deir Mar Musa klosteret, et kloster fra det 6.århundre som ligger oppe i fjellene omlag 80 kilometer fra Damaskus. Her skapte han en levende kristen kommunitet, med tidebønner og gudstjenester, som også lokket til seg mange muslimer. De ble så grepet av Gudsnærværet som fylte klosterets kapell.

Deir Mar Musa ble et sted for fredelig samekistens og dialog.

Gudstjenestelivet har fortsatt i tiden også etter at fader Paolo ble kidnappet av IS. Munkene og nonnene har vært der med stor fare for sitt liv. Ærlig har de skildret sin frykt, men også sitt mot. Vi fortsetter å be for dem.

Når fader Paolo ble kidnappet i Raqqa så var situasjonen den at han var utvist fra Syria av selveste Assad. Han valgte likevel å reise tilbake og rett inn i fiendens leir. Det sier mye om fader Paolo's mot og overgivelse til Kristus. Italieneren ville være blant det folket han var villig til å gi sitt liv for.

Lengselen etter hellighet

Vår tids største åndelige behov er mennesker som graver djupere. Som vil ha det rotekte. Som er lei trendene, det overfladiske. Jeg bærer på en hellighetslengsel. Joda, ordet 'hellighet' er gått av moten. For mange støver det av det ordet. Men for andre er det et av de vakreste ordene som finnes. For bak det ordet skjuler det seg en åndelig realitet, et levd liv. Ikke som et overmenneske, men som et menneske preget av Jesus.

I forbindelse med vår ukentlige gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi litt på forskudd et slikt hellig menneske, nemlig Ambrosios av Optina (1812-1891). Den egentlige minndagen er 23. oktober, dødsdagen til Ambrosios.

De biografiske opplysningene om hans liv får ligge denne gangen. Jeg har skrevet om ham tidligere her på bloggen. Denne gangen vil jeg konsentrere meg om hans åndelige testamente.

Ambrosios hadde store heleutfordringer, helt fra barnsben av. Kroppslig svakhet skulle følge ham hele livet. Men i dette skrøpelige karet lyste det et indre lys som skulle berøre så mange mennesker - deriblant Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj. Deres møte med Ambrosios var et så sterkt møte, at de måtte skrive om det. Det er vel neppe noen tvil om at munken Sosima i Brødrene Karamasov er Ambrosios av Optina.

Denne Ambrosios skulle leve mesteparten av sitt liv i det berømte Optina-klosteret, og bruke mesteparten av sitt liv i bønn og åndelig veiledning. Han skulle bli kjent for sitt åndelige klarsyn, sin ømhet og barmhjertighet. Mange av de som kom for å samtale med ham gikk derfra som forvandlende mennesker.

Ambrosios er et godt eksempel på at man ikke behøver å reise langt for å bli berømt. Han er nok et eksempel på dette: lever du et liv i bønn og Guds nærhet blir mennesker tiltrukket av deg, for de ser at du har noe som de trenger - det levende vann. Mange dro ut i ødemarken hvor døperen Johannes levde fordi de kjente på seg at han hadde med Gud å gjøre. Slik også med Ambrosios.

Lengselen etter hellighet blir ikke mindre når man stifter bekjentskap med denne staretsen.

Be for Håpets festival og Franklin Graham

Nå nærmer Håpets Festival med Franklin Graham seg veldig raskt. 11.-12 november taler Franklin Graham (bildet) i Oslo Spektrum. I flere måneder har det vært en bønnemobilisering foran den evangeliske møtekampanjen - nå øker vi bønnetrykket! Vil du stå sammen med oss i bønn? Det handler om å be for dine ikke-kristne venner, naboer og andre. Håpets festival er en fantastisk anledning til å få med deg en ikke-kristen venn for å høre evangeliet om Jesus.

Tilbedelse i hellig ærefrykt

Den svenske hellighetsforkynneren, 1800-tallets, Emil Gustafson ble en gang spurt om han kunne beskrive Gud i en setning. Da ble han stille. Så sa han: 'Han heter underlig' Ikke 'under', som sikkert noen ville ha svart. Men: underlig. Slik opplever jeg også Gud av og til.

Så skriver Gustafson en av de vakreste sangene jeg kjenner: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør.' En sang som har betydd så mye og betyr så mye for meg. I det siste verset heter det:

'Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
Og synger med engler i kor.
O, Herre rettferdig og nådig du er,
I alt hva du gjør, er Du stor.'

Det er i denne stillingen jeg aller helst ønsker å være dette året. 2017 er tilbedelsens år, for meg. Jeg har så mye å være inderlig takknemlig for, og jeg ønsker å ære Herren, ikke bare med mine ord, men mitt liv. Midt i min kroppslige skrøpelighet.

Noen jeg kjenner djup takknemlighet for er Tove og Jan Honningdal.

I mange år har vi stått sammen i lederteamet som har stått bak Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. På sin váre og lune måte har Tove og Jan hjulpet oss til å bøye oss i ærefrykt for Gud, og delt med oss noen av de skattene de selv har oppdaget Det har vært hellige øyeblikk.

En annen jeg har vært så heldig å stifte bekjentskap med i de senere årene er Anders Skarpsno (bildet), lovsangslederen fra Bønnesenteret i Levanger. Han har vært med å lede lovsangen på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og han ledet lovsangen på OutCry på Voss i begynnelsen av april i år hvor jeg var en av talerne, sammen med Roy Godwin. Samme várhet, samme ydmykhet, samme åpenhet for Den Hellige Ånd, som ekteparet Honningdal.

Jeg kjenner meg så beriket av disse menneskene!

Til Bergen til helgen

May Sissel og jeg gleder oss til helgen. Da står Bergen for tur. Lørdag 21. oktober kl.11.00-15.00 skal jeg undervise på et seminar i Bergen baptistkirke. Seminaret har tittelen: 'Bønn i forskjellige faser av livet.' Søndag 22. oktober taler jeg i forbindelse med gudstjenesten samme sted, og på kvelden på et husmøte. Mandag skal jeg undervise på Veien bibelskole. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Takk til alle dere som står sammen med oss i bønn. Jeg har mer smerter for tiden, og skjelver mer. Be om fysisk styrke til reisen og oppholdet. Be gjerne for seminaret, gudstjenesten og undervisningen. Om salvelse, at mennesker skal bli møtt, sett og berørt av Guds hellige Ånd.

Neste helg har vi ikke noe spesielt på programmet, bortsett fra at jeg skal delta på en samling for Nasjonalt bønneråd i Oslo fredag 27. oktober. Men 4.-5. november gleder vi oss over at vi skal til Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad hvor jeg skal ha et seminar. Kommer tilbake med flere detaljer senere.

Lukas

Han var lege. Vår første kirkehistoriker. Evangelist. Ikonmaler. En lærd mann. Til tross for det en nokså anonym skikkelse i den tidlige kirken. Hadde det ikke vært for at han skrev både et evangelium og den første kirkehistoriske beretningen noensinne, hadde han gått ut av historien som en av de mange ukjente.

I dag feirer vi minnedagen til Lukas. Han er den eneste nytestamentlige forfatteren som ikke er jøde. Enkelte mener han var hellener eller greker og kom fra Antiokia. Som lege hadde han også studert filosofi og kunst. Om seg selv skriver han ingenting. Men han er et øyenvitne til mye av det forteller om i Apostlenes gjerninger, som en del av det apostoliske teamet til Paulus. Det ser vi av de stedene hvor han skriver "vi". Enkelte mener at han kan være den den ukjente Emmaus-vandreren. Den ene navngir jo Lukas som Klopas, mens den andre navngir han ikke.

Lukas er en særdeles grundig gransker. Det ser vi både av evangeliet han skrev og av Apostlenes gjerninger. Han uttrykker det slik selv: "Nå har jeg bestemt meg for å gå nøye igjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng..." (Luk 1,3) Hans gresk er bemerkelsesverdig god.

Han skriver i all hovedsak for hedninger. Det er sjeldent han siterer Det gamle testamente. Han har for vane å gjengi de hebraiske ordene med det tilsvarende gresk ordet, slik en greker ville forstå det. Eksempler på dette er at Simon Kananeus blir til Simon seloten, Golgata nevnes ikke med sitt hebraiske navn, Golgotha, men med det greske, Kranion. Begge deler betyr 'Hodeskallestedet'. Lukas kaller heller aldri Jesus for rabbi, men alltid et gresk ord som betyr Mester. Både evangeliet og Apostlenes gjerninger er dedikert en bestemt person, en mann han omtaler som 'ærede Teofilos'. Navnet hans betyr 'Guds venn'. Hvem han var vet vi ikke. Men ut fra måten Lukas omtaler han på må han ha vært en høytstående, respektert mann. Noen mener han var romersk guvernør i Akaia.

Evangeliet han skriver er blitt kalt 'bønnens evangelium'. Det viser at Lukas var spesielt opptatt av Jesu bønneliv. Ved alle de store tidspunktene i Jesu liv lar Lukas oss få se Jesus i bønn. Lukas gir også kvinnene stor plass i sitt evangelium. Det er også bemerkelsesverdig i den mannskulturen han beskriver.

En annen ting jeg har merket meg hos Lukas er at uttrykket 'lovpriste Gud' forekommer oftere hos Lukas enn i hele resten av Det nye testamente til sammen!

I Jerusalem skal han ha møtt Jesus og blitt en av Hans etterfølgere. Etter pinsefestens dag i Jerusalem skal Lukas ha vendt tilbake til Antiokia, hvor han møtte apostelen Paulus.

Den kirkelige tradisjonen mener også å vite at Lukas var den aller første ikonmaleren, og skal ha malt et ikon av Maria, Jesu mor.

Tradisjonen forteller at etter at Paulus døde som martyr skal Lukas ha drevet misjonsarbeid i Italia, Dalmatia og Makedonia. I høy alder skal han også ha besøkt Libya og Øvre Egypt.

Han skal ha vært 84 år gammel da onde avgudsdyrkere skal ha torturert ham for Jesu skyld og hengt ham opp i et oliventre i byen Thebes i Hellas.

Martyrenes kropper hentes hjem

Hvem kan glemme de grufulle drapene på de 21 kristne som ble drept av islamister i Libya vinteren 2015. Ved Middelhavets strand ofret de sine liv på grunn av troen på Jesus Kristus. Nå er martyrenes kropper blitt funnet i en massegrav og kroppene skal nå bringes hjem til Egypt.

Jeg var en av de aller første til å skrive om den forunderlige historien om en av disse mennene. Først ble det meldt at det var 21 koptere som var myrdet, men så man nærmere etter på bildet av de 21 mennene, som sto der knelende med en islamist bak seg med kniven trukket, så man at det også fantes en mann med helt svart hud. Historien forteller oss at han ble tatt til fange sammen med de 20 kopterne. Mannen kom fra Tsjad og var muslim. Da dagen kom og de skulle henrettes så får den muslimske mannen valget mellom å avlegge sin trosbekjennelse eller bli drept. Muslimen valgte å dø sammen med de kristne. Han hadde levd sammen med dem, sett deres liv, sett deres tro, og var blitt en kristen gjennom deres levde liv. Da valgte også han å dø for Jesus.

Nå skal de 21 martyrenes døde kropper legges i vigslet jord og de 21 hvile til oppstandelsens dag. De sørgende skal få sine tilbake. Det er en trøst midt i sorgen.

Kristne konvertitter i Iran fengslet for sin tro

Nok en gang har iranske myndigheter arrestert en kristen konvertitt. Hva som har skjedd med ham er foreløpig ukjent.

Mohammad Ali Torabi ble arrestert 10. oktober på kontoret sitt i Dezful, en by lokalisert i grenseområdene mellom Iran og Irak. Tre andre personer ble arrestert samtidig med Mohammad, en disse tre ble løslatt etter avhør.

To dager før Mohammad Ali Torabi ble arrestert, ble ytterligere to konvertitter arrestert. Denne gangen i Teheran.

Det er Radio Farda som melder dette. La oss huske Mohammad og alle andre kristne som sitter fengslet i Iran for sin tro.

500 ungdommer på konferanse i Ukraina for å nå nasjoner med evangeliet

I helgen ble det arrangert et lederforum i Lutsk i Ukraina med 500 ungdommer og talere fra 20 land i Eurasia og USA. Hensikten med samlingen var å motivere og hjelpe ledere i evangelikale menigheter til å utnytte potensialet for misjon i landene som en gang utgjorde Sovjetunionen.

Bak lederforumet sto Mission Eurasia med dets leder Sergeij Rakhuba, som representerer baptistene i Ukraina.

Samlingen i Lutsk var svært strategisk. La oss huske å be for alle de som arbeider med å nå Ukraina og de tidligere landene som utgjorde Sovjetunionen med evangeliet. Mange av ungdommene som deltok ble tent å brann for å drive aktivt med misjonsarbeide.

Foto: Sergeij Rakhuba.

Aasmund Brynildsen og de hellige ikonene

Jeg husker det som om det var i går - selv om det er mange år siden det skjedde. Jeg lette blant bøker på Gjøvik bibliotek og fant en skatt! En skatt hvis innhold skulle gi meg innsikt i helt ukjent verden for meg. Året var muligens 1974. To år etter at jeg ble en kristen. Boken var i stort format, og var skrevet av en for meg helt ukjent forfatter: Aasmund Brynildsen (bildet). Boken handlet om de hellige ikonene.

Jeg leste, jeg så. Og ble beriket.

Flere år senere forstod jeg at jeg stiftet bekjentskap med det som kalles kontemplasjon. Den stille betraktningen, beskuelsen. Dvelingen ved skjønnheten, det hellige.

Siden har ikonene hatt avgjørende betydning for mitt liv. Ikke som kunst, men det også, men først og fremst som et vindu inn mot det evige.

I dag er det på dagen 100 år siden Aasmund Brynildsen ble født. Det var han som åpnet mine øyne for Østkirken, for ikonene, og dermed skapte en djup lengsel etter Guds nærvær og et liv i bønn. Så leste jeg Fjodor Dostojevskij og stiftet bekjentskap med staretsen Sosima. Jeg var bare en tenåring.

Men møtet med Brynhildsen og de russiske og bysantinske ikonene og Østkirken har preget meg i alle år siden. Min interesse for ikoner er altså ikke noe som har oppstått i de senere år. Den har fulgt meg siden jeg ble en kristen på 1970-tallet.

Nei, jeg tilber ikke ikoner.

Men disse skjønne bildene er for meg sterke vitnesbyrd om noe som er annerledes, noe som representerer det hellige. Det rene.

I Kristi himmelfartskapellet er vi så heldige at vi har flere vakre ikoner. Et av dem er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth i Skien. Det heter Ømhetens Gudsmoder.

Evangelikale forbilder, del 2

Jeg har mye å takke Norges kristne student- og skoleungdomslag for - eller Laget - som organisasjonen kalles i dagligtale. Det var i Laget jeg først lærte betydningen av å ha en stille stund hver dag, og det var i Laget jeg lærte å bli glad i Bibelen og forstå at den er Guds evige uforanderlige og autoritative ord.

Og det var i Laget jeg stiftet bekjentskap med Edith og Francis Schaeffer (bildet) for første gang. De to var med på å legge grunnlaget for både Bibelglede og et ønske om Bibeltroskap som har vart frem til denne dag. At Bibelen var eneste autoritet for liv og lære ble en overbevisning allerede tidlig på 1970-tallet - som jeg ikke fra veket fra eller angret på. Sikrere fundament for troen finnes ikke.

Mye falt på plass i 1986 da jeg leste "The Great Evangelical Disaster", som i norsk oversettelse fikk tittelen, "Skjebnetime", utgitt på Ansgar forlag. Denne boken tok et kraftig oppgjør med den snikende liberalteologien innen evangeliske kretser. Boken fortjener å bli lest den dag i dag fordi den er et glitrende forsvar for Bibelens autoritet.

Om Bibelen skriver Francis Schaeffer blant annet:

"I dag er det to grunner til å være streng og ikke inngå kompromisser når det gjelder Bibelens ufeilbarlighet. Først og fremst fordi det er den eneste måten å være tro mot det Bibelen lærer om seg selv, mot det Jesus sier om Bibelen og mot det kirken har trodd gjennom alle tider. Dette alene skulle være god nok grunn, men i dag er det også en annen grunn for å holde strengt på Bibelens ufeilbarlighet: Fordi vi har vanskelige tider fremfor oss, for oss selv og for våre åndelige og kjødelige barn. Og uten et sterkt syn på Bibelen som vårt fundament, vil vi ikke være sterke nok til å stå imot alle vanskelighetene som vil komme. Hvis ikke Bibelen er uten feil, ikke bare når den taler om frelse, men også når den taler om historien og om verden, har vi ikke noe grunnlag for å svare på spørsmål om hvordan universet oppsto og ser ut og hvorfor mennesket er så unikt og verdifullt. Vi vil heller ikke ha moralske absolutter eller sikkerhet om at vi er frelst, og neste generasjon kristne vil ikke ha noenting igjen å stå på. Våre åndelige og kjødelige barn vil få overlevert et sviktende fundament som de ikke ha bygge sin tro eller sitt liv på." (Francis Schaeffer: Skjebnetime. Ansgar forlag 1986, side 32)

Sviket mot Guds ord er et forholdsvis nytt fenomen i kirken. Frem til for 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen er ufeilbarlig.

At Schaeffer fremdeles er svært aktuell viser det faktum at den nye nådebevegelsen her i Norge har avskrevet Bibelen som Guds ord til oss. En av dens forkynnere sto nylig frem i Kristiansand og fortalte at han var blitt fri som menneske den dagen han kastet Bibelens autoritet fra seg.

Men dermed kastet han også selve fundamentet for sin tro fra seg, og vil nå være prisgitt seg selv som sin høyeste autoritet. Lykke til med det prosjektet! Det vil vise seg å være som en sumpmyr.

Det var under de omtumlende årene som fulgte 2.verdenskrig at Edith og Francis Schaeffer dro fra USA til Europa som misjonærer. I Sveits - i 1955 - grunnla de L'Abri fellesskapet, et trygt ly i de sveitsiske alper hvor unge mennesker kunne komme for å studere og søke å finne meningen med livet. Hvor mange intellektuelle tvilere som ekteparet Schaeffer har hjulpet til en levende tro på Herren Jesus, vet alene Gud. Men det er mange. Ekteparet Schaffer gav redelige og troverdige svar, fordi ungdommene også så troen kroppsliggjort i deres liv.

(fortsetter)

13 kristne familier i India nektet mat fordi de er kristne

Tretten kristne familier i en liten landsby i den indiske delstaten Jharkhand ble nylig nektet å få sine matrasjoner som de er helt avhengig av ene og alene fordi de er kristne.

Familiene i denne lille landsbyen får matrasjoner fra de indiske myndighetene på grunn av sin ekstreme fattigdom. At de nå blir nektet mat skyldes at disse tretten kristne familiene nektet å donere penger til en hindufestival som landsbyen arrangerte. Som kristne kunne de ikke være med på å gi støtte til noe som har med avgudsdyrkelse å gjøre.

En slik kollektiv avstraffelse av kristne er ikke uvanlig i India. Virkemidlet brukes blant annet for å bli kvitt kristne fra enkelte områder eller tvinge dem til å konvertere til hinduismen.

La oss huske våre lidende trossøsken i India i våre forbønner.