Tilbedelse i hellig ærefrykt

Den svenske hellighetsforkynneren, 1800-tallets, Emil Gustafson ble en gang spurt om han kunne beskrive Gud i en setning. Da ble han stille. Så sa han: 'Han heter underlig' Ikke 'under', som sikkert noen ville ha svart. Men: underlig. Slik opplever jeg også Gud av og til.

Så skriver Gustafson en av de vakreste sangene jeg kjenner: 'Hvor underlig er du i alt hva du gjør.' En sang som har betydd så mye og betyr så mye for meg. I det siste verset heter det:

'Vi bøyer oss ned i tilbedelse der
Og synger med engler i kor.
O, Herre rettferdig og nådig du er,
I alt hva du gjør, er Du stor.'

Det er i denne stillingen jeg aller helst ønsker å være dette året. 2017 er tilbedelsens år, for meg. Jeg har så mye å være inderlig takknemlig for, og jeg ønsker å ære Herren, ikke bare med mine ord, men mitt liv. Midt i min kroppslige skrøpelighet.

Noen jeg kjenner djup takknemlighet for er Tove og Jan Honningdal.

I mange år har vi stått sammen i lederteamet som har stått bak Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. På sin váre og lune måte har Tove og Jan hjulpet oss til å bøye oss i ærefrykt for Gud, og delt med oss noen av de skattene de selv har oppdaget Det har vært hellige øyeblikk.

En annen jeg har vært så heldig å stifte bekjentskap med i de senere årene er Anders Skarpsno (bildet), lovsangslederen fra Bønnesenteret i Levanger. Han har vært med å lede lovsangen på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og han ledet lovsangen på OutCry på Voss i begynnelsen av april i år hvor jeg var en av talerne, sammen med Roy Godwin. Samme várhet, samme ydmykhet, samme åpenhet for Den Hellige Ånd, som ekteparet Honningdal.

Jeg kjenner meg så beriket av disse menneskene!