Ledige datoer for gudstjenester og seminarer våren 2018

Som mange av dere vet har jeg fått Parkinsons, og har noen andre utfordringer med hjerte og lunger, men vil så gjerne få leve i det kall Gud gav meg. Ennå har jeg krefter til å reise, og så lenge det varer stiller jeg meg til disposisjon for menigheter, husfellesskap og foreninger som ønsker besøk - enten som taler ved gudstjenester, møter eller seminarer.

Jeg er foreløpig ledig for oppdrag:
27.-28. januar
3.-4. februar
17.-18.februar
4.mars
21.-22. april
5.-6 mai
19.-20.mai

Høsten 2018 er det foreløpig mye ledig.

For de som er interessert i seminarer tilbyr jeg for tiden disse:

1. Å be med hvilepuls.
Mange sliter med mye dårlig samvittighet når det gjelder bønn og andaktsliv. Dette seminaret har som mål å hjelpe deg til å finne din egen bønnerytme, og finne hvilen i Gud.

2. Det åndelige livet etter fylte 50 - møte med livskrisene.
Hvordan arter det åndelige livet seg i livets andre halvdel. Hvordan kan det jeg lærte i livets første halvdel hjelpe meg videre i livet.

3. Å be ut fra din personlighet.
Vi er skapt forskjellige. Derfor ber vi også forskjellig. Hvordan kan det å finne sin personlighetstype hjelpe meg i mitt bønneliv?

Seminarene varer i fire timer, med gode pauser innimellom. Det er ikke noe i veien for å legge dem til en vanlig ukedag.

Skriv til: bjornolav58@gmail.com eller send en sms om du ønsker mer informasjon.

Om å bli båret av andres bønner

Mitt første leveår var bestemors siste. Det er blitt meg fortalt at hun gikk rundt med meg på armen og ba for meg. Så mitt førte leveår var jeg omsluttet av bestemors bønner. Hun var en beder. Jeg ble båret i bønn. Når jeg bestemte meg for å følge Jesus - i 12-13  års alderen - skjedde det på et bønnemøte. Det var nok et svar på bestemors bønner. Hun velsignet meg og talte Guds løfter ut over mitt liv.

Så har jeg vært så heldig at jeg har hatt mange mennesker som har bedt for meg, og som fremdeles ber for meg. Det er de bønnene som holder meg oppreist i min kroppslige skrøpelighet. Jeg lever på bønner!

Noen ganger kan man bli så sliten at man ikke har krefter til å be. Da er det uendelig godt å bli båret frem for Gud i bønn. Mer og mer kjenner jeg på en djup takknemlighet for at jeg er en del av Kristi kropp, og som ved hver gudstjeneste bærer frem bønner for Nådens trone. Når jeg ikke orker å be er jeg likevel bedende! Jeg er en del av en kropp som stadig ber.

Når kirken ber kan jeg derfor slutte meg til med mitt 'amen'.

Kirken bærer meg i bønn.

Det er en sterk overbevisning hos meg.

Tenk å bli båret, innesluttet, i kirkens bønner - forbønnene og påkallelsene og takksigelsene.

Være en del av noe som er mye større enn deg.

Og når du er trett av alle ordene og tankene fremsi trosbekjennelsen og legge til ditt 'amen'. Så har du bekjent det hele din tro innebærer.

Det er lov å være sliten og det flott å bli båret.

En kvinne som løftet frem kvinnens tjeneste i kirken

Kirken har fostret mange sterke kvinner. Det kjenner jeg djup takknemlighet for. Hva skulle vi gjort uten dem? Søndag var det ganske nøyaktig 110 år siden Elisabeth Behr-Sigel ble født. Hun var en av de ledende skikkelsene i det som er blitt kalt den ortodokse teologiens gullalder i vest.

Elisabeth Behr-Sigel ble født i 1907 i Alsace, som på den tiden var en av del av Det tyske riket. Faren var en protestantisk kristen, moren jøde. Et intellektuelt hjem, hvor Elisabeth allerede i ung alder ble en kristen. Hun var en av de aller første kvinnene som studerte teologi ved universitetet i Strasbourg.

Frankrike hadde en spesiell tiltrekningskraft på russere som flyktet fra den kommunistiske maktovertagelsen i Russland. Paris ble et sentrum for ledende ortodokse intellektuelle. Og Elisabeth Behr-Sigel skulle komme i kontakt med flere av dem, som hver å sin måte skulle forme hennes liv. Jeg kan nevne tre ved navn: Nikolaj Berdjajev, russisk idehistoriker, som blant annet har skrevet en fremragende biografi om Fjodor Dostojevskij, Sergius Bulgakov, russisk-ortodoks teolog, og fader Lev Gilett - han som har skrevet bøker under pseudonymet 'en munk fra Østkirken'. I mer enn 60 år pleide de et nært vennskap. Elisabeth Behr-Sigel skulle da også skrive en biografi om denne prestmunken.

Men vi må ikke glemme vennskapet med Maria Skobstova, som drev kanskje en av de mest spennende kommunitetene i Paris i sin tid, som var en møteplass for intellektuelle, en trygg havn for prostituerte og suppekjøkken for de fattige. I tillegg var denne kommuniteten et tilfluktssted for jøder, ikke minst jødiske barn, under 2.verdenskrig. Moder Maria ble arrestert og sendt til den fryktede konsentrasjonsleiren Ravensbrück hvor hun ble henrettet.

Elisabeth Behr-Sigel overlevde krigen. Hun kom med djuppløyende refleksjoner om kvinnens tjeneste i kirken. Etter at hennes mann, Andre Behr, døde i 1968, flyttet hun til Paris og bodde i en bitteliten leilighet. Hun reiste mye og deltok med foredrag på flere teologiske konferanser og seminarer. Elisabeth Behr-Sigel var aktiv helt frem til sin død 26.november 2005.

Seksuell trakassering, synd og ny nådelære

En flodbølge av synd og urenhet skyller over oss. I land etter land står kvinner og menn frem og snakker om seksuell trakassering. Det er bra at mørkets handlinger avsløres av lyset. Det som nå avdekkes, har skjedd og skjer i alle sammenhenger. Kristne er ikke unntatt.

Samtidig som dette skjer pågår det en stor forførelse innen mange kristne sammenhenger. Forkynnere og bibellærere, noen av dem toneangivende, står frem og hevder at kristne ikke har synd å bekjenne. Dette er kanskje en av de aller største forførelser kristenheten noensinne har sett.

Franklin Graham snakket om synd under Håpets festival i Oslo Spektrum. Han konkretiserte også hva han mente med det. Det er sjelden vare i dag. Ikke mange norske forkynnere ville gjort det samme. Ordet 'synd' nevnes nesten ikke mer. Derfor snakker vi heller ikke om samboerskap, sex utenfor ekteskap, urenhet på andre områder - det er så utbredt og vi vil ikke bli upopulære.

Vi har senket den bibelske standarden. Ja, i dag finnes det retninger i Norge som hevder at Bibelen ikke er Guds ord, og at fortapelsen er et sted man kan komme seg ut av etter døden - om man vil. Gud er bare god, sier de og det får ingen som helst følger hva du gjør.

Og sier du noe annet - ja, da er du en skriftlærd og en fariseer.

Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige. For Ham, og Ham alene, må vi alle en dag bøye kne.

Det er befriende å få se sin synd og bekjenne den. Syndsbekjennelsen er god sjelehygiene. I stedet for å bære på den - bekjenn den!

"Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet." (Jak 5,16)

Bønnesamling med 120 pastorer og syndebekjennelse

120 svenske pastorer fra seks kommuner kom lørdag sammen til en bønnedag i Bollnäs. 30 ulike forsamlinger var representert.

Noe er på gang både i Sverige og Finland. Det kommer stadig meldinger om både nasjonale, regionale og lokale bønneinitiativ. Oppslutningen om disse samlingene er i sterk vekst.

Samlingen i Bollnäs ble holdt i pinsekirken og det var lederen for bønnenettverket 'Sverigebönen', Patrik Sandberg, som hadde tatt initiativet.

Foruten mye bønn feiret man også Herrens måltid med syndsbekjennelse. Deltagerne bekjente synd for hverandre og ba for hverandre. Til neste år, nærmere bestemt den 16.-17 februar, inviteres det til en stor bønnesamling for hele Hälsingland. Den skal holdes i Hudiksvall.

Jeg gleder meg stort over det som skjer i Sverige og Finland. Måtte den samme bønneilden brenne i Norge.

Billedtekst: Fra bønnedagen i Bollnäs. Foto: Världen i dag.

Spennende samarbeide mellom Taize og anabaptistiske Bruderhof

Ved flere anledninger dette året har det vært god kontakt mellom den økumeniske kommuniteten i Taize i Frankrike og det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof.

Det hele begynte i april i år da flere ungdommer fra Bruderhof deltok på en Taize-weekend i Birmingham. Så reiste fire ungdommer fra Bruderhof til Taize denne sommeren, og et vennskap begynte å vokse frem. Og nå i november kom en av Taize-brødrene til Bruderhof-kommuniteten i Darvell, som ligger i East Sussex, og består av 300 menn, kvinner og barn som lever i dette fellesskapet.

To dager tilbrakte broderen fra Taize i kommuniteten i Darvell. Nå planlegges det en Taize-weekend  9.-11. mars hvor 40 ungdommer fra Darvell skal delta. Hensikten er å skape vennskap og dele erfaringer. Rammen rundt samlingene ligner mye på de bønnene som bes i Taize blandet med rytmen i Darvell kommuniteten. Det er plass til 40 deltagere til. Så her er det først til mølla.

Bruderhof fellesskapet ble grunnlagt i 1920 i Tyskland av Emmy og Eberhard Arnold. De lever i eiendomsfellesskap og har kommuniteter i USA, Storbritannia, Tyskland, Paraguay og Australia. Bruderhof er aktive fredsstiftere.

Billedtekst: Fra en Taize-samling i Darvell Bruderhof i år.

Min synd og Frelseren

Det er et maleri som betyr så mye for meg. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det finnes gjengitt i boken "Open to God" av Joyce Huggett. Kunstneren har malt den bortkomne sønnen som omfavnes av sin far. Den arme skikkelsen som holdes så ømt av en far som elsker selv det sønderknuste.

Vi snakker jo ikke om synd lenger. Den er avskrevet. Noen kristne mener jo også at vi ikke lenger har synder å bekjenne. Jeg har. Ordene til David har vært med meg noen dager nå: 'Mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg ..." (Salme 51,5)

Arm, hjelpeløs får jeg likevel komme til Gud, som tar imot meg. Og holder meg.

Jeg lever i den omfavnelsen disse dagene. Trenger ikke mer. Bare bli holdt. Bli sett. Bekreftet.

Det er godt å bekjenne sin synd. Det er befriende.

Syndenes forlatelse.

Det tror jeg er det vakreste ord jeg vet om.

Men det er godt også å bli trøstet og holdt. Særlig når den kroppslige styrken er skrøpelig. Da er det godt å overgi sine liv i Frelserens hender.

Det er et annet vakkert ord: Frelseren.

Hva Gud ser etter

Det er lett at visse sider ved den kristne tro blir teoretisk, og i noen tilfeller også ren 'teknikk'. Det gjelder å si de riktige tingene.

Det er opplagt en fare!

Men vi verken imponerer Gud eller lurer Gud. Gud ser nemlig etter noe helt annet. Han er ikke så interessert i våre ord, som Han er i våre hjerter. Han ser heller ikke på det ytre, men på det indre.

I går leste jeg opp igjen noe veldig befriende. Det er skrevet av forbederen Samuel Rees Howells (bildet), sønn av den kanskje mer kjente Rees Howells, grunnleggeren av Wales Bible College. Samuel skriver, her i min oversettelse:

"Det er når et rop slynges ut fra hjertet at Gud hører og svarer på bønn."

Ja, slik er det! Gud ser til hjertet vårt. Ikke til hvor flinke vi er med ordene, ikke etter hvor mye vi har forstått, eller at vi bruker riktige ord. Det gir meg håp når jeg leter etter ordene for å gi uttrykk for hvordan jeg har, eller når jeg roter med begrepene, eller ikke forstår det som skjer rundt meg eller i meg. Gud er mer interessert i barnet i meg, enn at jeg opptrer som en voksen mann.

En underlig drøm om en arena full av mennesker i bønn

I natt hadde jeg en underlig drøm. Det var tillyst en bønnesamling. I drømmen så jeg en høyde i naturen, som en åskam. Jeg gikk sammen med noen andre opp dit, og kjente at jeg var litt skuffet og nedslått. Hadde liten tro på at det ville komme noen. Så fikk jeg se at det sto mennesker oppover hele åssiden ved løftede hender. Mange mennesker. Kvinner og menn og barn.

Plutselig var jeg på toppen av høyden, og jeg løftet videre opp - over åskammen. Som om en ørn hadde løftet meg. Nå så jeg mennesker på alle sider, og så åpner toppen på åssiden seg og jeg får se ned. Det er en stor sportsarena jeg ser. Fylt til bristepunktet av mennesker Alle med løftede hender i bønn. Unisont.

Jeg tror dette fant sted i Norge. Hvor vet jeg ikke. Når vet jeg heller ikke.

Men jeg tror denne drømmen er fra Gud, derfor velger jeg å gjøre den kjent. Jeg har hatt drømmer som Herren har gitt meg tidligere. En gang drømte jeg en drøm som ble gjenfortalt av tre personer, som ikke kjente hverandre, på tre forskjellige steder: Første gang på Hamar, andre gang i Oslo, tredje gang i Hannover. De tre personene gjenga drømmen uoppfordret til meg, med få dagers mellomrom. Jeg hadde ikke delt drømmen med noen. De tre kom fra tre forskjellige land. Drømmen gikk bokstavelig talt i oppfyllelse en tid etterpå. Den gangen var det en advarsel fra Gud.

Denne gangen tror jeg det handler om noe stort Gud har på gang.

Jeg tror Gud taler gjennom drømmer. Bibelen er full av eksempler, og gir et løfte til 'gamle menn': "Deres gamle menn skal ha drømmer ..." (Joel 3,1)

Billedtekst: Illustrasjonsfoto: Det var dette jeg så i drømmen.

En mann med stor Jesusbegeistring

I går skulle jeg så gjerne ha vært på Hamar, men det lot seg ikke gjøre. Dessverre. Filadelfia Hamar tok da avskjed med Kjell Erichsen (bildet), som har vært pastor for denne menigheten i hele 14 år.

Rause, kunnskapsrike, snille og omsorgsfulle, Kjell. Med stor Jesus-begeistring! Kjenner jeg blir varm om hjertet og fylt med djup takknemlighet for denne mannen. For kort tid siden skrev jeg om tre norske forkynnere som er en gave til denne nasjonen. Kjell hører også med til de gavene Gud har gitt Kristi kropp. Vi er mange som er glade for det.

For er det en ting som preger Kjell så er det en lengsel etter å se Guds barns enhet og synders frelse. Der hvor Guds folk kommer sammen, der er Kjell. Entusiastisk på Guds rikes vegne. Her er intet partisinn, kun raushet.

Det blir veldig spennende å følge deg fremover, Kjell. Har merket meg at flere kirkesamfunn har spurt deg om å tale. Kanskje Herren har utvidet ditt telt? Jeg tror det. Jeg har deg på bønnelisten min, og der kommer du til å stå. Takk for godt kollegialt fellesskap.

Alderdommens utfordring

"Å vente tålmodig med forventning er ikke nødvendigvis lettere når man blir gammel. Tvertimot, når vi blir eldre fristes vi til å stivne i et rutinemønster og si: 'Jeg har jo sett dette før...Det finnes ikke noe nytt under solen... Jeg skal bare ta det med ro: ta dagen som den kommer.' 

Men da mister livet den kreative spenningen. Vi venter ikke lenger at noe nytt skal skje. Vi blir kyniske eller selvgode eller helt enkelt utilregnelige.

Alderdommens utfordring er å vente med en større tålmodighet og med alt større forventning. Det handler om å leve med en ivrig forhåpning. Det er å stole på at vi gjennom Kristus har 'fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.' (Rom 5,2)"

-Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En dag for å gråte

Her hvor jeg bor er det en grå, litt tåkete, hustrig dag. Ikke spesielt innbydende. I norsk historie er det skammens dag: I dag er det på dagen 75 år siden dampskipet Donau la ut fra Utstikker 1 i Oslo havn. Ombord var det 532 norske jøder. Skipet gikk til Stettin i Polen. Herfra ble de fraktet videre til utryddelsesleiren Auschwitz. Ved ankomst ble kvinnene og barna ført til gasskamrene. Mennene satt i tvangsarbeid.

Bare ni av dem kom tilbake.

Det er i grunnen helt greit at det er en grå, tåkete, hustrig dag i dag.

Det skaper en ramme om denne skammens dag, denne forferdelige dag i norsk historie. Derfor er det også passende at denne minnedagen i år faller på Domssøndagen i kirkeåret. For Norge bærer på skyld når det gjelder behandlingen av jødene.

Bildet er tatt av Georg W. Fossum. Fotografen tok to bilder i all hemmelighet av deportasjonene fra Utstikker 1. Dette er et av bildene, og det viser en folkemengde som sto og så på at jødene ble ført bort.

Det er en tid for å gråte.

Skrev jøden som skrev boken Forkynneren i Bibelen.

Dagen i dag er en slik dag.

Det er også en tid for å minnes.

Dagen i dag er en slik dag.

Sverige er et kristent land - og slik skal det forbli

Assisterende professor ved universitetet i Uppsala og president for Skandinavisk Teologisk Høgskole, Anders Gerdmar, har skrevet en artikkel hvor man forteller om kristne i Tanzania som ber for Sverige. Gerdmar har et svært viktig anliggende som også gjelder Norge. Jeg møter stadig og hører stadig om mennesker i de fjerneste avkroker som ber for Norge. Artikkelen som har stått på trykk i Världen i dag er gjengitt med velvillig tillatelse av Anders Gerdmar:

Den trettioåriga kvinnan i den lilla tanzaniska staden förra veckan berättade hur hon under ett bönemöte för Sverige gått så djupt in i bönen, att när hon efter lång tid öppnade ögonen var det tomt i kyrkan.

Under bönekonferensen i Tan­zania, som varade måndag till fredag, hade vi sjutton möten – flera av dem fyra timmar långa, det första klockan fem på morgonen. Av dessa ägnades 14 åt – Sverige!

Kvinnan är typisk för de hundratals bedjare som var samlade. Det var påtagligt att alla bad, inte bara några specialister eller pastorer.

Men varför dessa böner?

Ett skäl är att dessa troende känner en tacksamhetsskuld gentemot Sverige eftersom de är frukten av svensk mission. Missionspionjären Ingegerd Hedström ledde resan.

Ledare för den växande bönerörelsen, pastor Jackson Sangiza, beskriver Sverige: "Sverige var en fantastisk åker, med levande församlingar i varje stad och by, som skickade missionärer till Indien, Afrika, Sydamerika. De predikade Ordet, sjuka blev botade och det blev en stor skörd.”

"Men den åkern är förstörd", fortsätter pastor Sangiza.

Därför känner tanzanierna en djup nöd för vårt land och jag fick en tydligare bild på ”varifrån vi har fallit”. De ser ärligt talat klarare än vi, både hur läget är och vad det beror på.

När vi berättar för dem att varje dag dödas 104 barn i abort, blir de skräckslagna och ber under rop och tårar att Gud ska förlåta denna blodskuld.

När vi berättar om könsförvirringen som breder ut sig, om homosexualitet i kyrka och frikyrka, om ”andliga” ledare som lever i uppenbar synd, har de svårt att ta in det och ber emot förvirringen som drabbar barn och unga.

När vi berättar om behovet av andliga ledare som står upp för sanningen och för den andliga nivån, stiger ropen.

Men så kommer också profetiska tilltal: "Jag ska börja ett nytt arbete, något helt annorlunda i Sverige!”; ”Guds Ande ska falla igen; Herren ska göra något nytt, glöm det som har varit!"; "Den sådd svenska församlingar och missionärer sådde ska ni få skörda i Sverige; Herren kommer aldrig att glömma den sådden."

Den kanske mäktigaste bönen var för väckelse i Sverige, och då upplevde vi ett genombrott i bönen – plötsligt började hela kyrkan jubla!

Tänk att Herren mobiliserar hundratals bedjare drygt tusen mil härifrån och att de har en helt annan styrka i bönen än jag sett någon annanstans.

Bönen begär väckelsens Sverige tillbaka! I bönen bär de afrikanska syskonen fram Sverige till Jesus, såsom vännerna bar fram den lame mannen och firade ner honom genom taket. För de tror att Jesus kan: Sverige ska bli ett nytt Sverige och satan kan inte hindra våra böner, säger de.

Och vi behöver hjälp för att kunna stå emot de andemakter som vill ta över i vårt land. Könsförvirring, islamism, den dödens ande som fortsätter att döda ofödda.

Jag tror tanzaniernas böner är ett profetisktwake-up callför att säga: Svensk kristenhet, res er upp och ta ansvar i uthållig bön för Sverige! Men deras bön är bara tänkt som startmotorn i bilen, för att få i gång bönemullret från alla oss troende i landet. Att be varje dag, enskilt och tillsammans hemma, i församlingar och bönegrupper – och så se vårt land botas igen.

För Sverige är ett kristet land och ska så förbli.

Anders Gerdmar

En kaffekopp og en uteligger

Nei, jeg har ikke begynt å drikke kaffe. Slett ikke. Men for litt siden ruslet jeg en liten tur gatelangs i en by. Jeg skal ikke si hvilken. Utenfor en trapp så jeg en mann ligge med en jakke bredt over seg. Det var kaldt. Gradestokken viste minus syv, men den sure vinden fra fjorden gjorde det enda surere. Siden det lå en 7-Eleven like i nærheten gikk jeg inn dit og kjøpe en kopp kaffe som jeg tok med tilbake til uteliggeren, som viste seg å være en skjeggete nordmann litt yngre enn meg.

Han eksploderte i et av de vakreste smilene jeg har sett. 'Har du virkelig kjøpt kaffe til meg?' sa han, og jeg svarte at 'Jeg så du skalv slik.' 'Men du må ha kaffe du også,' sa han. 'Jeg har en gammel kopp stående her. La oss dele.'

Fantastisk! Mannen uten husvære ville dele kaffekoppen med meg.

Vi er alle skapt i Guds bilde og vi bærer alle med oss noe av himmelriket. La oss alltid huske det når vi møter alle mennesker, også de som er aller nederst. Det kunne ha vært meg som hadde ligget der. Det er lite som skal til før livet kan endres fullstendig for et menneske.

Et grepa kvinnfolk

Grepa kvinnfolk! Jeg vet ikke om man si slikt lenger. Men når jeg tenker på Dorothy Day (bildet) tenker jeg på et 'grepa kvinnfolk'. I følge The Free Dictionary betyr ordet 'fortreffelig, skikkelig, real' Det passer så bra på hun som ble født for ganske nøyaktig 120 år siden på denne dagen.

Få har betydd så mye for den nymonastiske bevegelsen som denne uredde kvinnen som kompromissløst ville følge Jesus og løfte opp de marginaliserte og kjempe for arbeidsfolks rettigheter. Så jo, Dorothy Day (1887-1980) var et grepa kvinnfolk.

Hennes far var journalist, men det siste han kunne tenke seg var at datteren skulle gå i hans fotspor. Han var nemlig blitt arbeidsløs etter at familien overlevde jordskjelvet i San Francisco i 1906. Men slik ble det. Fattigdommen i den amerikanske arbeiderklassen skulle for alltid følge henne og prege henne.

Etter et par år ved et universitet brøt hun plutselig over tvert og flyttet til New York. Her arbeidet hun for politisk radikale aviser som 'The Call' og 'The Masses'. Hun stilte opp i demonstrasjoner og var brennende engasjert i fredsspørsmål. Dette sterke engasjementet førte til at Dorothy Day i november 1917 havner i fengsel sammen med noen kvinner som hadde protestert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Allerede som barn hadde Dorothy Day stiftet bekjentskap med den kristne troen. Hun så nabokona ligge på kne i bønn. Det synet brente seg fast i hennes sinn, men troen skulle modnes frem sakte i hennes liv. I 1932 skulle hun skrive om en sultestreik. Hun ble så grepet av det hun var vitne til. I sin djupe fortvilelse gikk hun til en kirke. Hun forteller selv;

'Jeg ba en bønn etterfulgt av tårer og angst, en bønn om at en vei skulle åpnes for meg der jeg kunne bruke de talentene jeg hadde fått for å hjelpe mine venner arbeiderne, de fattige.'

Dorothy Day fikk bønnesvar.

Sammen med Peter Maurin, som var 25 år eldre enn Dorothy Day, startet hun avisen 'The Catholic Worker', som skulle bli så mye mer enn en avis for fattige arbeidsfolk. Det skulle bli en bevegelse som kjempet for fattige arbeideres rettigheter. Avisen var fra første stund opptatt av sosiale spørsmål og hadde en pasifistisk profil. Snart ble virksomheten utvidet til å danne kommuniteter som skulle få stor betydning under den amerikanske depresjonen på 1930-tallet. Mange overlevde takket være den praktiske hjelpen disse kommunitetene kunne gi.

Dorothy Day levde Bergprekenen. Bønn, faste og almisser var ikke bare ord, men aktive hjelpemidler. Ofte havnet hun i fengsel, hun var 75 år siste gang det skjedde. For henne var fredsarbeid en del av evangeliet og dermed det å være en kristen.

Fengslede iranske kristne tvunget til å signere på blanke ark

To kristne iranere som sitter fengslet for sin tro er blitt nektet kausjon og ble fremstilt for retten onsdag denne uken. Denne retten er kjent for å behandle saker som handler om frafall fra Islam - et slikt frafall har dødsstraff i Iran. Nylig ble de tvunget til å skrive under på en rekke blanke ark. Det er ingen tvil om at iranske myndigheter vil bruke disse arkene for alt de er verd, blant annet til falske tilståelser eller som dokumenter hvor disse to frasier seg sin kristne tro.

Retten ble satt i Ahwaz onsdag og på tiltalebenken sto Mohammad Ali Torbady og Abdol-Ali Pourmand (bildet), begge ganske nye kristne. Det er Mohabad News som skriver om dette.

Torbadi, som er 39 år gammel, er medlem av menigheten Paryam-e Aramesh (Fredens budskap) ble arrestert 10. oktober i år på sin arbeidsplass i Dezful og umiddelbart overført til fengsel i Ahwaz.

Pourmand, som tilhører samme menighet, også kjent som Elias, ble arrestert 19. oktober.

La oss huske dem i våre bønner.

Nymonastisk kommunitet i Saint Louis

Jeg vil gjerne få presentere for deg en nymonastisk kommunitet i den indre bykjernen av Saint Louis, USA, et område kjent for økende kriminalitet og store sosiale problemer.

Som med mange andre nymonastiske kommuniteter er heller ikke denne stor i antall medlemmer, men den består av svært dedikerte mennesker. The Lotus House vokste frem av en studentarbeid ved flere lokale universiteter i Saint Louis. Flere av de ferdigutdannede studentene hadde begynt å lese om den nymonastiske bevegelsen, og fire av disse medlemmene: Candance og Aidan Bass, Micah Bennett og Daniel Grey begynte å møtes regelmessig høsten 2008. De diskuterte muligheten av å danne en kristen kommunitet i den nordlige delen av Saint Louis.

Målet med å starte en slik kommunitet var å være et trofast nærvær og vitnesbyrd om Guds fred i en bydel kjent for vold og fattigdom. De kommende månedene arbeidet denne gruppen med å lage en regel de kunne forplikte seg på og leve etter. Etter å ha jaktet på et sted å bo et par måneder, kom de over et hus fra 1890 med åtte soverom. 13. desember 2008 kunne kommuniteten flytte inn og begynne sitt liv sammen. I juni 2015 kjøpte de et hus til i samme nabolag da de trengte større plass.

The Lotus House ønsker å være et fellesskap av disipler som vil følge Jesus i den indre bykjernen av Saint Louis. Forbildet er menigheten i Jerusalem, slik den beskrives i de første kapitlene av Apostlenes gjerninger, de benediktinske klostrene og de nymonastiske kommunitetene. For å dele sine liv med andre har man konsentrert seg om følgende:

1. Daglig bønn. Kommuniteten samles til morgen og kveldsbønn (Salme 55,18 og Ap 2,42). Vi deltar også på søndagens gudstjenester i de forsamlinger vi tilhører.

2. Måltider. De spiser sammen hver kveld i et av de to husene de eier. Fredag kveld inviterer de alle som har lyst til et måltid mat, og spesielt de som har behov (Luk 14,13)

3. Tjeneste. Minst en gang i uken tjener de (Joh 13,15) For tiden arbeider kommunitetens medlemmer med ulike prosjekter i nabolaget i samarbeide med en av kirkene.

4. Felles kasse. En del av det medlemmene tjener legges i en felles kasse slik at alt de trenger kan betales gjennom den. På denne måten ansvarliggjøres også det enkelte medlem.

Den nye nådelæren og fortapelsen

Pål Kristian Helmersen (bildet), utdannet teolog fra Ansgarskolen, pastor og medlem av pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, er en tydelig evangelikal røst jeg med glede lytter til i en forvirret tid som vår. Han er også redaktør og oversetter av den populære StudentBibelen, og redaksjonell konsulent for Bibelforlaget i forbindelse med produksjonen av Bibelen Guds Ord. Nå har han skrevet en kommentar til de læremessige utglidningene i den nye nådebevegelsen. Med hans tillatelse gjengis kommentaren her. Det er all grunn til å rope et tydelig varsko mot det som nå skjer i denne bevegelsen:

«Sender Gud mennesker til helvete?» spør en av den nye nådelærens profilerte talsmenn på sin blogg. En venn deler stykket på fb og skriver «Gud er bare agape ubetinget kjærlighet!!! Derfor tror jeg ikke på helvete ...» Her er min kommentar:

Dette er en fullstendig liberalteologisk avsporing! Har ingenting med Guds agapé-kjærlighet å gjøre. Gud er IKKE "bare agape ubetinget kjærlighet", slik du skriver i kommentaren din ovenfor. Hvor har du det fra?

Gud er Faderen og Sønnen som elsker hverandre i Den hellige ånd. Den treenige Gud er skaper. Han skapte fordi Han er god og vil dele sitt liv med oss. Siden Han elsker det Han har skapt vil Han også frelse og bevare det og føre det frem til fullendelse. Alt sammen i tråd med sin evige plan og gode vilje. Derfor hater Han nødvendigvis det som ødelegger det Han elsker.

Guds vrede er rett og slett Hans fortærende og uslukkelige kjærlighet som reiser seg mot det som ødelegger det Han elsker. Uten vrede mot det onde, ingen kjærlighet til det gode. Hvis du ikke reagerer med vrede og hat mot den/de som måtte mishandle og ødelegge dine kjære, ja da må man jo lure på hvor kjære de egentlig er for deg.

Problemet med Guds altomfattende og betingelsesløse kjærlighet er at Han ikke bare elsker alle, dvs. til og med de onde og vrange, Han elsker også deres ofre. Guds rettferdige kjærlighet vil alltid, til tross for at Han også elsker synderen, i tiden eller evigheten sørge for å godtgjøre den rettferdiges lidelse og holde den skyldige ansvarlig. Å strippe den skyldige for hans skyld, er å umyndiggjøre og frata ham ansvar. Det vil si å krenke den skyldiges frie vilje. Det vil ikke Gud gjøre.

Gud er rettferdig når Han dømmer. Vi må passe oss så vi ikke i kjærlighetens navn reduserer Gud til en impotent og tannløs snill bestefar. For å si det med C. S. Lewis, om løven Aslan (Kristus): «Han er ikke en tam løve, men han er god!» Gud er ikke tam - men Han er god. Han er vill og farlig men ubeskrivelig god! Og det er forferdelig å falle i Den levende Guds hender! Han elsker oss for høyt til å la synden være siden den ødelegger dem Han elsker.

Guds veier og tanker er annerledes og høyere enn våre. Hans dommer er uransakelige, fullkomne, rettferdige, hellige. Hans kjærlighet er en brennende fortærende ild. Hvem kan tåle den? Hvem kan bo i Hans nærhet annet enn den rettferdige?

Selv om Gud har forlikt verden med seg selv, og Jesus har sonet all verdens synd, og frelsestilbudet og det evige livet er universelt og tilgjengelig for alle, så er det den som vender om og tror og blir født på nytt og kjenner Faderen og Sønnen som får del i det og blir frelst.

De som ikke gjør det, er de som velger sin egen vei, avviser evangeliet og dør i sine synder. De går dessverre ikke over fra døden til livet og fra Satans makt til Gud. De får det som de vil. De velger å være uten Gud. Uten bevisst liv med Ham. De velger i stedet en bevisst evighet borte fra Gud og Hans herlighet, et liv for all evighet adskilt fra alt det gode som Guds evige, fullkomne liv innebærer.

En klassisk, historisk og forsvarlig lesning av Bibelen gjør det helt klart at livet har to utganger - én (Himmelen) som mennesket bør gjøre alt som står i dets makt for å vinne (av nåde ved tro), og én (fortapelsen, ildsjøen, helvete, gehenna, hades osv.) det bør gjøre alt det kan for å unngå. Håper du ser det - og samtidig klarer å holde fast på og fryde deg i Guds ufattelige kjærlighet. Han elsker deg som du er og ikke som du burde være, for ingen av oss er som vi burde være. BlessU"

10.000 finner ventes til Åbohallen for å be for Finland 2. desember

2. desember samles kristne fra alle kirkesamfunn, vekkelsesbevegelser og lokalsamfunn i den store Åbohallen. 10.000 mennesker er ventet. De skal be for Finland. Arrangementet er en fortsettelse av Kristusdagen som ble arrangert i 2008.

Bønnedagen er en del av reformasjonsjubileet og Finlands 100 års jubileum. Men denne dagen står bønnen i sentrum. Fokus er på det som forener alle kristne: Kristus og korset. Finland er som kjent et av de landene som har korset i sitt flagg.

Dagens høydepunkt er når de ulike kommuneflaggene bæres inn i den store hallen og det dannes en korsformasjon av flaggene. Flaggene skal bæres av dedikerte forbedere fra hver kommune i Finland. Alle som deltar vil da samstemmig be den bønnen profeten Elia ba:

"Svar meg, Herre!
Svar meg, så dette folket
må kjenne at du, Herre,
er Gud, og at du vender deres
hjerte tilbake til deg!"
(1.Kong 18,37)

Arrangør for Kristusdagen er 'Andens förnyelse i vår kyrka', 'Folkets bibelsällskap' og 'Åbonejdens församlingar'.

Jeg kjenner slik takknemlighet til Herren for det Han gjør i Finland. Bønnearbeidet der har vokst kolossalt de siste årene. Måtte det samme skje i Norge. Tenk om vi klarte å samle 10.000 mennesker til å be for Norge. Jeg arbeider med å reise bevissthet om å gjenreise Bots- og bededagen som Norges nasjonale bønnedag, men det er ikke lett.

Logoen for den finske Kristusdagen.

Billedtekst: Fra en samling nå i november i anledning Kristusdagen.

Her finner du programmet for dagen:

https://www.kristuspaiva.fi/kristusdagen

Viktor Klimenko: La oss be for Norden

Viktor Klimenko (bildet), den kjente sangeren og evangelisten, løftet frem den sikkerhetspolitiske situasjonen i Norden, når han besøkte Svedjeholmskyrkan i Örnsköldsvik i Angermanland i Sverige søndag. Tema for gudstjenesten var: "Finland 100 år - en beretning om Guds beskyttelse."

"La oss ikke glemme at vår historie av fred i Norden ikke er så lang," sa Klimenko, som oppfordret til forbønn for Norden og til å leve et liv verdig vårt kall slik at vi kan være rede for Jesu gjenkomst uansett når det måtte skje.

Han fortalte også levende om sin spesielle bakgrunn:

Viktor Klimenko er født i en konsentrasjonsleir i det russiske Karelen i 1942 og kom som flyktning til Finland.

Gudstjenesten ble avsluttet med Jean Sibelius' mektige hymne "Finlandia".

SISTE: Svenska Kyrkan i ferd med å innføre kjønnsnøytral gudstjenesteliturgi

SISTE: I følge svenske Dagen har nå Svenska Kyrkan godkjent den kjønnsnøyrrale gudstjenesteliturgien. 

Nå går det skikkelig utforbakke! Kristeligt Dagblad skriver at det forventes at Svenska Kyrkan i dag vil vedta en gudstjenesteordning, hvor Gud flere steder omtales som kjønnsnøytral og hvor Faderen og Sønnen sløyfes.

Svenska Kyrkan blir mer og mer politisk korrekt og er i ferd med å skrote en teologi som har holdt i 2000 år. I stedet for den tradisjonelle tekst, forelås det nå å gjøre liturgien mer 'inkluderende' i det man sløyfer "I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn", og heller skal bruke "I Guds, den treeniges navn...". Det er Kirkemøtet som skal behandle saken, som avsluttes i dag.

Misjonspioneren Columbanus

Misjon og evangelisering er uløselig knyttet til den irske munken Columbanus, hvis minnedag feires i dag. I år 589 ble han sendt ut av klosteret sitt i Irland sammen med 12 disipler. De kom til Frankrike hvor de grunnla klosteret Luxeuil etter keltisk modell. Dette klosteret skulle bli et viktig åndelig sentrum i Europa. Tilstrømningen av noviser var stor, og det varte ikke lenge før de måtte bygge flere klostre.

Irland skulle bli det første årtusenets fremste misjonsland i Europa. Det er gripende å lese beretninger om munker som satte seg i sine skrøpelige farkoster og ba: Blås, Hellige Ånd, blås! Og så lot de seg drive av Ånden dit Ånden ville!

De irske klostrene fungerte som misjonsstasjoner, og munkene ble sendt ut til nye unådde folkegrupper. På en dag som denne burde vi sette oss ned og takke Herren for den irske misjonsarven. Våre norske kristenrøtter er jo keltiske.

Kompromissløst forkynte Columbanus evangeliet, og kom ofte på kant med herskerne. Kong Theodric forviste ham fra Luxeuil. Men Columbanus lot seg ikke stanse. Over alt forkynte han Guds ord.

Til slutt kom han til den nordlige delen av Italia hvor han grunnla klosteret i Bobbio. Her dør han to år senere, den 23. november år 615.

Og hør nå! Tilsammen ble det grunnlagt nærmere 200 klostre i Europa som alene skyldes misjonsvirksomheten til Columbanus.

Ingen gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i kveld

Det kjennes ikke greit, men noen ganger må en bare kaste inn håndkleet: Værforholdene gjør at det ikke blir feiret gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i kveld. Veiene er såpeglatte og vi må ta hensyn til det.

Vi ønsker dere alle en velsignet torsdag.

Overdrivelser

Vi har nok alle gjort oss skyldige i det - overdrive. Meg selv inkludert. Flere ganger. Noen evangelister har en spesiell gave i så henseende. Men det er ingen gave fra Gud. Vi legger på litt ekstra for at det skal se penere ut, vise større fremgang, gjøre tjenesten man står i større enn den er og komme ut i et bedre lys. Så jeg kan få sole meg.

Men det er en synd.

Men vi synes vel kanskje ikke det er så farlig. En liten 'hvit' løgn, en liten 'overdrivelse'. Men Gud ser annerledes på det. 

"Lyv ikke for hverandre, siden dere har avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger." (Kol 3,9)

Det er djevelen som er løgnens far, sier Jesus, jfr Joh 8,44.

"Løgnere," skriver apostelen Paulus "strider mot den velsignede Guds herlighets evangelium" (1.Tim 1,10-11)

Og, det mest alvorlige av alt: løgnere kommer ikke inn i himmelen! "Men det skal aldri noensinne komme noe inn i den som gjør den uren eller er årsak til styggedom eller løgn ..." (Åp 21,27)

Jeg tror overdrivelser gjør Guds Ånd sorg. Vi trenger å omvende oss fra dem, og leve helt i lyset med våre liv. I den alvorlige tiden vi lever i må vi alle leve sant og helt ærlig.

Til minne om C.S Lewis

Det er mye som kunne skrives på minnedagen for C.S Lewis i dag. Forfatteren av bøkene om Narnia er jo så mangefasettert. Vi kunne bruke ord som lærd, apologet, filosof. Alt passer. Personlig er det hans ærlighetsteologi etter sin kones død, som har betydd mest for meg. I boken "En sorg som min", som Luther forlag ga ut i 2010, skildrer han hudløst, så utildekket, sin sorg at når den utkom første gang valgte Lewis å utgi den under pseudonym.

Selv mistet han barnetroen under studietiden. 15 år gammel bekjente han åpent at han var ateist. Troen skulle han finne tilbake til gjennom vennskapet med J.R.R Tolkien, Charles Williams og G.K Chestersons. For den spesielt interesserte anbefaler jeg boken "The Inklings", skrevet av Humphrey Carpenter, en bok han vant Sommerset Maugham Award for. Min utgave er fra 1981. Den skildrer det unike vennskapet mellom Lewis, Tolkien og Williams.

Det var kanskje de lange samtalene med Tolkien, som Lewis forsøkte å argumentere imot, at Lewis som den bortkomne vendte tilbake til Gud. Han skildrer det slik: 'motvillig, kjempende, sparkende og speidende i alle retninger for å finne en måte å flykte på.' Dette skjedde i 1931.

Til tross for samtalene med Tolkien, som var katolikk, ble C S Lewis, eller Clive Staples Lewis, anglikaner. Etter hvert skulle han bli svært fascinert av Den ortodokse kirke. Det skjedde i forbindelse med et besøk på Rhodos hvor han fikk del i den ortodokse liturgien for første gang. Etter det foretrakk han den.

Han skrev apologetikk, altså trosforsvar, oppbyggelsesbøker - prøv deg på hans bok om Salmene! - og barnebøker. Jeg har allerede nevnt Narnia-bøkene, som også er blitt filmatisert.

Den innbitte piperøkende ungkaren møtte den store kjærligheten i Joy Gresham, som han giftet seg med i 1956. Hun var en jødisk kvinne som hadde kommet til tro på Jesus. Da de giftet seg hadde hun allerede fått diagnosen kreft i skjelletet. De to fikk fire år sammen.

I 1963 måtte Lewis forlate universitetet i Cambridge. Da hadde han vært professor i litteratur siden 1954. Årsaken var at han hadde pådratt seg et hjerteproblem. Han døde 22. november samme år. Nyheten om hans død ble overskygget av mordet på John F. Kennedy som fant sted samme dag.

Tre forkynnergaver til Norge

I dag fikk jeg lyst til å hedre tre forkynnere som hver på sin måte utrettelig løfter frem Guds ord i denne nasjonen.

To av dem har spesiell interesse for Israel og Guds løfter til landet og folket. Jeg tenker på Gordon Tobiassen og Terje Berg. Den tredje er sangevangelisten Lennart Larsson.

Mil etter mil legger de bak seg på landeveien hvert eneste år. Med stor troskap mot Guds ord, med Jesus i sentrum, tråler de bygd og by og løfter fram evige sannheter. En av de tingene jeg virkelig verdsetter med dem er dette: ingen bygd for liten, ingen menighet for liten - alle skal få høre! Det verdsettes av mange.

Vi lever i en tid med mye forvirring og mye åndelig mørke. Da takker jeg Herren for at Han har reist opp disse tre som det ikke er noen tvil om hvor står. De står alle tre ufravikelig på Guds ord. For dem er Bibelen Guds autoritative ord, guddommelig inspirert og evig gyldig, eneste rettesnor for liv og lære.

Mens Gordon Tobiassen og Terje Berg er utpregede bibellærere så er Lennart Larsson evangelisten. Han synger seg inn i våre hjerter, og forkynner om Jesus, så mennesker kommer til tro. Varmt, inderlig, ydmykt er hans varemerke.

Jeg kjenner på djup takknemlighet til Gud for disse tre Guds menn, og ber om helse, beskyttelse, fremgang og Guds fred over deres liv. Måtte Herren reise opp mange forbedere som ber for dem og heier på dem, og måtte de få mange, mange år til i tjenesten-

Terje Berg.

Lennart Larsson.

Kona til fengslet vietnamesisk pastor henvender seg til FN

Helt siden pastor Nguyen Trung Tan (bildet) ble arrestert for å ha deltatt i en aksjon for menneskerettigheter i Vietnam, har hans kone Nguyen Thi Lanh og deres barn blitt trakassert av landets myndigheter.  Deres datter lider av depresjon, og har gått ned over 20 kilo på grunn av de belastningene dette har påført familien. Politiet skal til og med ha beslaglagt en pengegave som skulle brukes til medisinsk behandling av datteren. Familien ble anklaget for å ha mottatt penger fra terrorister.

Nå har Nguyen Thi Lanh kontaktet FNs høykommisær for menneskerettigheter og ber dem om å intervenere og stanse vietnamesiske myndigheter og deres trusler mot familien.

Pastor Nguyen Trung Tan ble arrestert i juli i år etter at han deltok i en demonstrasjon for menneskerettighetene i Vietnam. Vietnamesiske myndigheter har anklaget ham for 'handlinger i den hensikt å kaste kommunistregimet'. Hans kone har ikke sett ham siden arrestasjonen.

Fellesskapslivets frukter

"Samfunnet vårt oppmuntrer individualismen. Vi får stadig oppfatningen at alt vi tenker, sier eller gjør er en personlig prestasjon som fortjener spesiell oppmerksomhet. Men som mennesker som tilhører de helliges samfunn vet at det som har åndelig verdi ikke er et resultat av personlig prestasjon men frukten av et liv i fellesskap.

Hva vi enn vet om Gud og Guds kjærlighet, hva vi enn vet om Jesus - Hans liv, død og oppstandelse - hva vi enn vet om kirken og dens liv, er det ikke noe som vi har kommet på og bør belønnes for. Det er en kunnskap som er blitt formidlet for oss gjennom tidsaldrene fra Israels folk og profetene, fra Jesus og de hellige og fra alle som har vært med og formet våre hjerter.

Den sanne åndelige innsikten tilhører de helliges samfunn."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lance Lambert om Guds ord

I en uklar, mørk, forførerisk tid, hvor stadig flere innen den nye nådebevegelsen og andre vraker Guds ord, er jeg så takknemlig for at Lance Lambert (bildet), en anerkjent og pålitelig profetisk røst i vår tid, etterlot seg en tydelighet hva angår synet på Bibelen. Fra en tale han holdt for en tid tilbake (Prepared by Understanding God's Goals), har jeg oversatt følgende:

"Guds ord inneholder ikke Guds ord, det er Guds ord. Bibelen inneholder ikke bare Guds ord, den er Guds ord. Den er ikke bare en del av Herrens råd, den er hele Herrens råd. Vi trenger som aldri før, i de dagene som ligger foran, hvor et angrep av kolossale dimensjoner blir rettet mot autensiteten og relevansen av Guds ord å være de hvis ordet blir funnet. Vi må være de som Kristi ord bor i. Guds ord skal være plantet i oss. Det skulle vokse i oss.Vi ttenger Guds ord som aldri før."

Hinduer med brennende fakler truer med å angripe kristent barnehjem

En katolsk biskop i den indiske delstaten Madhya Pradesh ber nå indiske myndigheter beskytte de kristne i denne delstaten mot angrep fra radikale hinduer.

10. november marsjerte en stor gruppe radikale hinduer med brennende fakler gjennom gatene i Sagar-distriktet. De fremsatte en rekke høylydte trusler mot den kristne befolkningen. Den samme gruppen truer nå med å angripe kristne, om ikke myndighetene stenger døra til flere kristne institusjoner som driver veldedighetsarbeid. De radikale og nasjonalistiske hinduene anklager de kristne for å drive misjonsvirksomhet og at de bruker arbeidet blant de fattige som et skalkeskjul for denne virksomheten.

Marsjen hvor så mange bar brennende fakler opplevdes svært skremmende. Om ikke myndighetene stenger døra til disse veldedighetsorganisasjonene, har de radikale hinduene truet med å angripe et kristent barnehjem.

La oss huske å be for våre forfulgte trossøsken i India.

Hjerter så vide som verden

Når vi blir oss bevisst at vi er en del av de helliges fellesskap utvides våre hjerter slik at de rommer hele verden.

Den kjærlighet vi kjenner er ikke bare vår kjærlighet - kjærligheten fra Jesus og de hellige lever i oss. Når Jesu Ånd lever i våre hjerter, lever der også alle som har levd i Hans Ånd. Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, våre lærere og deres lærere, våre pastorer og deres pastorer, våre åndelige ledere og deres ledere - ja, alle de hellige menn og kvinner som utgjør den lange kjærlighetslinjen gjennom historien - finnes med der Jesu Ånd velger å bo.

De helliges fellesskap er ikke bare et nettverk av mennesker som har bånd til hverandre. Det er først og fremst våre hjerters fellesskap.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hver femte pinsevenn i Europa tilhører rom-folket

En ny undersøkelse viser at hver femte pinsevenn i Europa er fra rom-folket. Man regner med at det finnes fem millioner pinsevenner i Europa, og 800.000 av disse er rom-folk.

Undersøkelsen presenteres denne uken i Newsweek Magazine.

Det er flere årsaker til dette. Den svenske avisen Dagen peker på følgende:

1. Pinseforsamlingene er åpne for dem.

2. Pinsebevegelsen har ikke noen belastet fortid når det gjelder rom-folket. De har ikke vært med på å undertrykke dem, slik som de statlige kirkene i flere europeiske land har gjort.

3. Pinsebevegelsen har verdsatt rom-folket og de reisendes kultur og satt pris på musikken og den muntlige fortellertradisjonen.

4. Pinsebevegelsen er organisert i frie forsamlinger, noe som gjør at rom-folket kan beholde det man vil i form av slektsforhold og hierarkier i gruppen.

5. I den romerske pinsevekkelsen er det en vanlig oppfatning at rom-folket er et slags eskatologisk tegn - noe som har med de siste tider å gjøre. Enkelte mener at rom-folket representerer en av Israels 12 tapte stemmer. Andre er opptatt av at de representerer de fattige og marginaliserte gruppene som Jesus innbød til selskap.

6. Pinsebevegelsen har et sterkt sosialt arbeid og mange av rom-folket er fattige og får hjelp fra pinsevenner.

Her er artikkelen i svenske Dagen:

http://www.dagen.se/dokument/var-femte-pingstvan-i-europa-ar-rom-1.1057543

Tålmodig venting

Hvordan venter vi på Gud? Vi venter i tålmodighet. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på at bussen skal komme, at det skal slutte å regne eller at solen skal stå opp. Det er en aktiv venting da vi lever helt og fullt i nuet for å finne spor av Ham vi venter på. 

På latin er ordet for tålmodighet beslektet med et verb som betyr 'lide'. Å vente tålmodig er å lide seg gjennom nuet - en lidelse som man får smake helt og fullt - og la de frøene som såes i den jord vi står på gro så de vokser og blir sterke planter.

Å vokse tålmodig innebærer alltid å være oppmerksom på hva som skjer foran våre øyne og der få oppdage det første glimtet av Guds herlige ankomst.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gode nyheter fra Irak: Det skal bygges en kristen grunnskole i Basra

For første gang siden 1970-tallet har en kirke i det sørlige Irak fått tillatelse til å bygge og drive en kristen grunnskole. Det er meningen at den skal stå ferdig i september 2018.

Hit skal gå muslimske barn få komme for å få skoleundervisning.

At skolen nå blir en realitet er svært betydningsfullt på mange måter, og det er oppsiktsvekkende at den skal bygges i et område hvor det finnes få kristne. Mange av de kristne som befinner seg i dette området av Irak har bakgrunn som muslimer, men er kommet til tro på Jesus. Skolen skal bygges i Basra, på grensen mellom Kuwait og Iran. Et svært utfordrende sted å være en bekjennende kristen.

Det er Asia News som skriver om dette og de siterer den khaldeiske biskopen, Alhava Habib Jajou, som er biskop i Basra. Han sier at hensikten med skolen er 'å proklamere Guds rike'. Skolen skal bygges i et område av Basra som heter Tuwaisah. Seks lærere vil få heldagsjobb her.

Jeg håper mange av bloggens lesere vil føre denne skolen opp på bønnelisten sin.

Gjenvisitt i Skien frikirke

May Sissel og jeg befinner oss i Skien, nærmere bestemt i vakre Skien frikirke. Vi trives så godt blant våre lutherske venner. Det er to og et halvt år siden vi var her første gangen. I går ettermiddag holdt jeg et seminar som handler om å kjenne Gud, om å leve i Guds nærvær. Det ble godt mottatt.

I dag skal jeg tale i forbindelse med søndagens gudstjeneste kl.11.00, og jeg vil tale om kraften som utløses når vi lyser Herrens velsignelse over et menneske eller et sted. Akkurat dette budskapet har jeg delt i mange menigheter dette året, og vi har sett at det forløser noe i den åndelige verden. Velsignelse er ikke et tomt rituale, men virkekraftige ord som formidler Guds favør til menneskene. Jeg gleder meg virkelig til gudstjenesten.

Dette er siste overnattingsturen for i år. Vi har fortsatt noen gudstjenester igjen i 2017:

3. desember taler jeg i Råde frikirke kl.11,00
10. desember i Brumunddal baptistkirke kl.11.00.

Du er hjertelig velkommen om du er i nærheten.

Endelig gode nyheter for kristne koptere i Egypt

Endelig gode nyheter fra Egypt! Guvernøren i Minya vurderer nå å gi tillatelse til å bygge en kirke til ære for ofrene buss-massakren i mai hvoe 28 koptiske kristne så brutalt fra frarøvet livet.

Som om ikke det var nå har også koptisk kloster, også dette beliggende i Minya, endelig fått tillatelse til å bygge en beskyttelsesmur rundt sin eiendom. Behovet er prekært. I 2011 ble dette klosteret utsatt for et væpnet angrep. Det er snakk om Abu Fana klosteret som ligger utenfor landsbyen Qasr Hur, omlag 250 sør for Kairo. Klosterkirken er fra det 6-århundre.

Det er World Watch Monitor som melder dette.

Tegn og undergjerninger

Vekkelse og under og tegn fulgte i sporene til han som skulle få tilnavnet 'thaumatourgós' - undergjøreren, hvis minnedag vi feiret i går. Når Gregor ble biskop i Neocaesarea i Pontos, som ligger på sørkysten av Svartehavet i dagens Tyrkia,  på 200 tallet var det bare 17 troende i den byen. I de årene han fikk være biskop her fikk han være med på en vekkelse som førte til at en stor del av befolkningen kom til tro. Men forfølgelse og pest gjorde sitt til at når Gregor gikk av som biskop var det nøyaktig det samme antallet som når han begynte.

Gregor hadde en stor kjærlighet til Bibelen. Det skyldes ikke minst et møte med Origenes. Gregor ble født omkring år 213 inn i en velstående familie, men foreldrene var ikke kristne. Hans far dør når Gregor er bare en ung gutt. 14 år gammel blir han introdusert for den kristne tro. Fortellingen om Jesus griper ham sterkt. Ca år 233 reiser han sammen med sin bror, Athenodorus, og en søster de til det daværende Palestina. Til Cæsarea, hvor søsteren skulle møte sin mann som var stasjonert der. Da oppdaget de at Origenes, som var leder for et teologisk seminar i Aleksandria, bodde her. Det var gjennom å studere livet til Origenes og lytte til hans undervisning at Gregor og broren, ble grunnfestet i sin tro og overbevisning.

Gregor skriver om Origenes: "Han brant av en flammende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente i oss alle som lyttet til ham."

Ilden som ble tent i Gregor førte til at han forfattet flere bøker. Han skrev blant annet et verk om Treenigheten og en trosbekjennelse. Dessuten var han opptatt av å ta vare på minnet om de som hadde gitt sine liv for Jesus og endt som martyrer. Deres minnedager måtte feires!

Gregor av Nyssa som skrev en biografi om Gregor Undergjøreren gjør rede for de mange under og tegn som skjedde ved denne mannens tjeneste. Han brant etter å vinne mennesker for Jesus. Blant annet ble minnedagene for martyrene brukt til slik utadrettet virksomhet, da disse tiltrakk seg manges nysgjerrighet. Undergjerningene førte også mange til tro på Jesus.

Løsningen på et merkelig skriftsted

Jeg holder på å lese profeten Jeremia for tiden. I dag var jeg kommet til kapittel 32, og den siste delen av vers 35 fanget min oppmerksomhet. Jeg synes det var så merkelig. I 2011-oversettelsen lyder det slik: "... det har aldri vært i mine tanker at de skulle gjøre noe så avskyelig og slik få Juda til å synde..."

Ser du for deg at en allmektig Gud skulle si: "Det der så jeg ikke komme ..."?  Det gjør ikke jeg. Da ville Han jo ikke være en allmektig, allestedsnærværende Gud.

Så hva menes med disse ordene? Jeg fant frem den hebraiske teksten og konsulterte flere bibeloversettelser, og ble ikke særlig klokere. Flere av de kjente bibeloversettelsene på engelsk: NASB, NIV, KJV, NKJV, RSV bruker ordet "mind", altså "sinn". Jeg slo også opp i flere bibelkommentarer uten at jeg kunne finne at noen av disse solide verkene hadde behandlet spørsmålet.

Men så gjorde jeg en liten oppdagelse, som ble meg til hjelp.

Septuaginta, den greske oversettelsen av det hebraiske Gamle testamente, bruker ordet "kardia", altså "hjerte". Da blir det ikke så vanskelig å forstå. Både Norsk Bibel 88 og Bibelen Guds Ord bruker det samme uttrykket - hjerte.

Det forstås i den sammenheng ordet brukes i Jer 32,35 som at det ikke var Guds intensjon, Guds opprinnelige tanke, at folket ikke skulle gjøre noe slikt. At de gjorde det forutså Gud, men det var ikke slik Han ville det. Han er med andre ord ikke uvitende, heller ikke uforutseende.

Når man har dette i bakhodet, er ikke oversettelsen til Bibelselskapet så dum. Da kan man forstå at det slett ikke var Guds tanke at det skulle gå som det gjorde for de denne teksten er rettet mot. Ikke at Gud ikke hadde forutsett dette.

Norsk Bibel 88/07 gjengir ordet slik: "... og det var ikke oppkommet i mitt hjerte at de skulle gjøre denne vemmelige gjerning ..."

Bibelen Guds Ord, revidert 2017, gjengir det slik: "Det kom ikke opp i Mitt hjerte at de skulle gjøre denne avskyeligheten ..."

Reinhard Bonnke avslutter sin tjeneste som evangelist i Afrika

Alt har sin slutt. 12. november talte Reinhard Bonnke på sitt aller siste møte i Afrika, og avsluttet på den måten sin offentlige evangelisttjeneste med massemøter. Siden 1960-tallet har den tyske evangelisten, med sitt store motto: Afrika skal bli frelst, trålet dette kontinentet og andre verdensdeler, og sett store antall mennesker komme til tro. Folk som skal ha rede på slikt snakker om millioner.

Og det kom folk til det siste store korstoget også! To millioner! Fra Ghana, Kamerun, Togo, Benin, Mali og selvsagt Nigeria. Bonnke elsker Nigeria, det er her han har sett flest komme til tro på Jesus i sine møter.

77 åringen skulle nå gi stafettpinnen videre. På sin entusiastiske måte talte han om betydningen av at foreldre leder barna sine til Jesus.

- Se til at barna dine ikke følger deg når du synder. Vi har ikke bare bortkomne sønner, men bortkomne foreldre også, sa Boonke.

Stafettpinnen ble for noen år siden overrakt en ung evangelist, Daniel Kolenda, en femte-generasjons forkynner, fra USA. Om Bonnke ikke skal tale mer? Det skal han nok, men de store massemøtene for hans vedkommende er det nå satt punktum for.

Evangelist Reinhard Bonnke har levd for 'å plyndre helvete og befolke himmelen'. Det gjorde han blant annet gjennom verdens aller største telt. Når det ble for lite tok han i bruk store arenaer som kunne komme hundretusener av mennesker. Ved et korstog år 2000 samlet han seks millioner - 6 - i Lagos, Nigeria. For mange unge evangeliser er han det store forbildet.

Noen tanker etter en ukes opptrening

Mestringsfølelse - jeg har smakt på det ordet denne uka. Jeg har føyd til et ord foran: manglende. Altså: manglende mestringsfølelse. Slik kan den første uka på opptrening for Parkinsons pasienter oppsummeres. Og deretter kan det settes punktum. Et foreløpig endelig punktum.

For det blir ikke mer opptrening for meg nå. Opplegget er altfor ambisiøst på det stadiet jeg befinner meg i sykdommen. Masse trening innendørs i høyt tempo. Skulle nesten tro vi var på spinning. Onsdag, en tre og en halv times tur opp på en topp, og uteaktiviteter etterpå! Det ble ingen opptur for meg, for å si det sånn. Heller en kraftig nedtur. Opplegget onsdag var riktignok frivillig, men du får ingen mestringsfølelse av slikt. En tur på 20 minutter er mer enn nok for meg. Da blir jeg helt kjørt. Svimmel. Uvel. Man blir faktisk ganske motløs av å lese dagsprogrammet! Jeg har også hjerte- og lungeproblemer. Tirsdag serverte de like så godt salat til lunsj. Litt lettere å få i seg en suppe, men likevel utfordrende. Onsdag ble jeg heller hjemme.

Høyrehånda er ikke med på samme måte som før. Det skaper problemer når jeg for eksempel skal fylle bensin. Har ikke krefter nok til å klemme inn håndtaket på bensinslangen. Å løfte en flaske med ketchup for å ha ketchupen på en pølse går heller ikke. Den er altfor tung, for meg. Dette er bare to av mange hverdagsutfordringer. Tårene kommer ofte. Man blir fortvilet innimellom over at man ikke klarer så enkle ting.

Ergoterapeuten fortalte meg at NAV sponser med hele 2000 kroner hvert fjerde år til hjelpemidler jeg kan komme til å trenge. Da må jeg skrive under på at de tingene jeg skaffer meg for de pengene er NAV's eiendom og må leveres tilbake når jeg ikke trenger dem. I say no more.

I går snakket jeg med fysioterapeuten og fastlegen min samt kursstedet. Vi er enige om at dette opplegget ikke passer for meg. Kursstedet tilbyr et spesialtilpasset opplegg på dagtid 2-3 dager i uken. Et lavterskel tilbud for sånne som meg. Det er jeg glad for, men det blir kanskje senere. Akkurat nå er jeg bare sliten, mestringsfølelsen er borte. Jeg skal snakke med dem i dag, så får vi se hva det blir.

Jeg er glad May Sissel og jeg skal til Skien frikirke lørdag og søndag hvor jeg skal ha seminar lørdag og tale i forbindelse med gudstjenesten søndag. Jeg kjenner stor glede over at Herren ikke har trukket kallet tilbake og at det å undervise og tale fortsatt gir meg krefter og glede. Selv om jeg skjelver. Jeg tør ikke tenke på hva som vil skje om det også skulle tas fra meg. Hurra for menigheter som forsatt kan bruke et skrøpelig kar.

Reisen til Julestjernen ribbet for kristent innhold og språk

Jeg undrer meg på om ikke folk i fremtiden vil riste oppgitt på hodet over det angstbiterske, nesten traumatiske forholdet til kristen tro som kom til uttrykk på begynnelsen av 2000 tallet i Norge. Hva er det man er så redd for? Handler det hele om en helt misforstått oppfatning av begrepet toleranse, hvor man i frykt for å krenke noen ribber det man skal vise fram for alt som smaker av kristen tro? Er det muslimene man er redd for å støte? Da har man virkelig bommet. Mange av dem har ikke noe imot Jesusbarnet eller andre uttrykk for kristen tro brukt i kunstneriske uttrykk.

Også i år setter Nasjonalteateret opp "Reisen til julestjernen" i regi av Kjersti Horn. Hun presenterer en forestilling ribbet for religiøse referanser. Stykket er så omarbeidet at det bør stilles spørsmål åndsverksrettigheter og historieforfalskning. Er virkelig Horn så redd for de religiøse uttrykkene at hun må støvsuge forestillingen for dem?

Reisen til julestjernen - som ble skrevet av dramatikeren Sverre Brandt, og ble første gang vist 2. juledag i 1924. Etter det har generasjoner vokst opp med den koselige fortellingen. Med alt hva den har inneholdt av tydelige og mindre tydelige referanser for kristen tro. Ingen, absolutt ingen, har tatt skade av det. Vi har kost oss alle sammen som barn, som foreldre, og besteforeldre.

Nå skal "moderne" barn skånes for slikt. En forestilling må ha vokst frem om barn kan komme til skade ved å få høre noe om "himmelkongen". Vi husker jo Sonja som lytter til kirkeklokkene som ringer julen inn og utbryter:

"De taler om himmelgjesten, om krybben i Betlehem."

Slikt finnes ikke i Horn's utgave. Barna må bli spart for slikt. Ikke får du høre juleevangeliet gjengitt i sangen Glade jul, heller. I stedet synges vers fra Stille natt.

I et stort oppslag i Klassekampen i dag, skrevet av forfatteren Anne Helgelsen, som jeg anbefaler på det varmeste, uttaler Horn at hun "vil slå et slag for humaniteten". Da er det en veldig fattig humanitet hun presenterer.