Det nye året har allerede begynt om man lever med en annen rytme

Når folk flest tar fatt på et nytt år i morgen, har mitt nye år startet forlengst! Det startet 1. søndag i advent når vi tok fatt på det nye kirkeåret. Jeg er blitt så glad i den rytmen som dette året inviterer til, hvor konsentrasjonen er rettet mot Kristus. Når Han blir sentrum får man et helt annet perspektiv på livet, og livets mange hendelser. Kirkeåret inviterer til å stanse opp og dvele ved Jesu liv og person, fra vugge til grav, til Kristi seierrike oppstandelse og himmelfart og pinse.

2018 er for meg et tall tilhørende en kalender, en syklus som handler om vår, sommer, høst og vinter. Den er jeg selvsagt en del av, og noen av disse årstidene er jeg veldig glad i. For meg er det først og fremst våren og høsten. Det sier vel litt om meg som person. Men med kirkeåret er ikke disse skiftningene i året det viktigste. Men Kristus. Med Ham i sentrum kan jeg leve med i våren, sommeren, høsten og vinteren. Enten det nå er en årstid i det naturlige, eller i det åndelige. Alt sees i lys av Ham.

I 2018 blir jeg 60. Det er skremmende å se hvor fort tiden går. Vel, går, er et dårlig uttrykk, la meg heller si, spinner. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette. Etter at jeg ble alvorlig syk har dette fått en helt annerledes dimensjon og jeg forholder meg til dette på en annen måte enn før. Nå er ikke alt så selvsagt lenger. Alle dager blir dyrebare. Spesielle.

Det viktigste for oss alle er at vi lever i Guds tid med livene våre. Overgitt til Hans vilje.

Jeg har tatt med meg ordeme fra Salme 31,16 inn i det nye året:

"I din hånd er mine tider."