Hvorfor er vi så redd for svakheten?

Omtrent på denne tida i 2013 skrev jeg en serie med artikler som handlet om det enkelte - meg selv inkludert - har introdusert som 'svakhetens teologi'. Lite ante jeg at disse artiklene skulle skape så mye sinne som de gjorde, og da særlig hos noen tilårskomne menn. Jeg fikk ingen reaksjoner fra kvinner. Bare menn.

Disse menn ble opprørte over at jeg snakket om 'svakhetens teologi', enda Det nye testamente fremhever svakheten som noe positivt og nettopp det faktum at 'kraften fullendes i svakhet'. (2.Kor 12,9).

En av reaksjonene som kom var at jeg omtalte Guds svakhet. Men apostelen Paulus skriver da så klart at det ikke er mulig å misforstå: "Han ble korsfestet i svakhet ..." (2.Kor 13,4)

Jeg har tenkt mye på disse kraftige reaksjonene i ettertid, og jeg ble minnet om dette i går når jeg skrev om de mange kristne som er slitne av alle de høye bekjennelsene. Er det en sammenheng her? At enkelte skal fremstå så sterke fordi det er en forakt for svakhet i visse kristne sammenhenger? Er svakhet en trussel? Særlig for menn? Menn i en viss alder?

Jeg undres. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg undres.

Jeg ber om at vi alle må bli mer menneskelige og dermed mer tilgjengelige for andre. Særlig for de som ikke tror, og som blir skremt av vår 'vellykkethet'.

Billedtekst: En som våget å være svak, også kroppslig svak, var bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize.