Ikoner og billedstormerne

Det er litt 'fremmedlandsk', men vi har vel alle sett filmer av kvinner og menn fra Midt-Østen som kysser et fotografi av et kjært familiemedlem, gjerne mens de gråter, og det kan vel hende vi under forelskelsens rus, særlig da vi var unge, kysset bildet av vår hjertens kjær.

Ingen ville finne på å si at vi med den handlingen 'tilba' personen på bildet. Men det sier vi når vi ser ortodokse eller koptiske kristne kysse et ikon. De ville aldri selv finne på å si at 'tilba' ikonet. Men de ville kunne si at de viste kjærlighet til den personen som var fremstilt på ikonet. Akkurat på samme måte som når de kysser fotografiet av sin kjære mann eller kone.

Det er ikke bare nå det i visse kristne miljøer og sammenhenger står strid om ikonene. Striden er gammel. Midt oppe i denne striden sto Johannes av Damaskus (ca 675-749), hvis minnedag vi feiret i går. En strid som var svært opprivende. Vi snakker om den såkalte ikonoklasmen.

De kristologiske debattene før og etter det fjerde økumeniske kirkemøtet i Khalkedon år 451 var nok både de lengste og mest alvorlige lærestridene i kristenhetens historie. Stridighetene skulle blusse opp igjen med stor styrke på 700-800 tallet da spørsmålet om Kristi person igjen skulle bli i sentrum. Kristi to naturer - den menneskelige og den guddommelige - engasjerte Østkirkens teologer, prester og munker, men også lekfolket. Følgen av dette ble voldsomme stridigheter og opphetede og beske debatter. Ikonoklasme betyr 'ødeleggelse av bilder', og ikonoklastene var de som bokstavelig talt knuste disse bildene. På den andre siden hadde du 'ikonodulerne', 'billeddyrkerne'.

Det som til sist ble avgjørende, var at Johannes av Damaskus med stor overbevisning lyktes med å definere forskjellen mellom 'tilbedelse' som bare må vises den tre ganger hellige Gud, og 'ærbødighet' som kan vises overfor mennesker, og dermed ikoner.'

Det er viktig å forstå ikonene i lys av inkarnasjonen. Egentlig er det den eneste måten å forstå dem. Gud ble i Kristus menneske, og Kristus er Guds bilde. Dermed kan Gud fremstilles billedlig. Slik argumenterer de som forsvarer ikonene.

Og den fremste forsvareren har de i Johannes av Damaskus. Født omkring år 675 i Damaskus. Han vokste opp i et muslimsk miljø. Farfaren hans skal visstnok ha hatt ledende stillinger hos kalifen i Damaskus. Selv ble Johannes statssekretær i kalifens finansdepartement.

Men så skjer det noe. Kalifen bestemmer at kun muslimer kan jobbe i hans administrasjon. Yrkesforbudet medfører at Johannes, som lenge hadde båret på et kall, begir seg til Sabaklosteret utenfor Jerusalem og blir viet til munk. Han hengir seg til bønn og studier og forfatter en rekke bøker som gjør ham til 700-tallets ubestridte fremste, kristne forfatter.

Han dør i Sabasklosteret den 5.november år 749.

Johannes av Damaskus.