Sykepleiere i Canada vil gi aktiv dødshjelp til demente

Majoriteten av sykepleierne som arbeider innen eldreomsorgen i Quebec i Canada er for å gi dødshjelp til pasienter som er demente.

Det viser en undersøkelse som er gjengitt på nettsiden til det katolske tidsskriftet Respekt.

Legeassistert selvmord ble tillatt i Canada i 2016. Hjelp til å dø gis bare til dem som er kompetente til å ta beslutningen, men nå pågår det en debatt om legeassistert selvmord skal tilbys mennesker som ikke er i stand til å ta beslutningen selv. Foranledningen til denne debatten handler om et drap. Etter at en mann drepte sin demente kone, har sosialministeren i Canada, bedt eksperter utrede om legeassistert selvmord kan gis til demente personer som tidligere i livet skriftlig har gitt uttrykk for at de ønsker dette.

Undersøkelsen som det nettbaserte tidsskriftet Respekt viser til ble foretatt nylig blant 514 sykepleiere som arbeider innen eldreomsorgen i Quebec. Av de 291 som svarte oppgav 83 prosent at de vil gi dødshjelp til pasienter som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, er i sluttfasen av Alzheimers, viser tegn til uro eller som tidligere har skrevet under på at de ønsker hjelp til å avslutte livet.

Undersøkelsen viser også at 79 prosent av de sykepleierne som svarte selv ønsker å avslutte sitt liv om de fikk vite at de hadde Alzheimers.

Det er uhyggelig å se hvor langt vi er kommet i sekulariseringen av samfunnet.

En dør inn til bønnens hvile

"Bønn er å åpne en dør til noe som gir mening til det endelige ved smerten. 

Og likevel er det bare noe vi kan hvile i. Grunnleggende er bønn dette: hvile."

- Jean Vanier i Religion & Ethics Newsweekly, PBS, 26.mai 2006. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Krenkende om kronisk syke

Jeg slutter ikke å forundre meg over hva enkelte kan si til syke mennesker. Nylig fikk jeg høre fra en kristen leder at jeg ville ha blitt helbredet om jeg sa fra meg uføretryden min. Jeg var vantro, mente mannen, som mente jeg burde sette min lit til Gud alene - så ville Gud helbrede meg.

Så vidt jeg vet hever denne mannen en ganske høy lønn hver måned, fra det firmaet hvor han er ansatt. Hvorfor oppgir ikke denne mannen sin lønn - for å stå i tro? Er ikke Gud hans forsørger? Hvorfor har han gjort seg avhengig av å heve lønn hver måned? Stoler han ikke på Gud?

Eller gjelder dette bare mennesker som er syke? Kan vi krenke og såre dem så mye vi vil?

Gjennom et ganske langt yrkesaktivt liv har jeg betalt inn min del til Folketrygden. De pengene jeg mottar hver måned er langt under det jeg fikk når var i arbeid. Det holder så vidt til å klare seg. De som anklager burde også tenke på de store utgiftene kronisk sykdom fører med seg - hvert år. I tillegg til de belastningene sykdommen gir en.

Men det er visst greit å si hva som helst til mennesker som er kronisk syke. Men det gjør ekstra inntrykk når det kommer fra en kristen leder. Igjen disse beskyldningene om at det er noe galt med den som er syk. At man ikke tror nok. Mens alt er på det tørre hos den som ber for syke. Der er det ingen feil holdninger. Der er troen stor.

I dag har eg vært hos nevrologen min. Et raust, deltagende og medfølende menneske. Så godt å oppleve, selv om hun ikke hadde så gode nyheter til meg. Det har vært en tid nå med sterke smerter. Parkinsons sykdommen har forverret seg. Så nå blir det mer medisin, og så får vi ta det derfra. Jeg takker Gud for at jeg har flinke leger rundt meg. Som ved siden av sin faglige dyktighet heier på meg.

Det er en litt roligere tid med hensyn til møtevirksomheten. Søndag 11. februar kl.11.00 skal jeg tale i Brumunddal baptistkirke, og så skal jeg delta på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud 22.-25 februar, hvor jeg skal ha et seminar og søndag 25. februar taler jeg i Toten frikirke på Raufoss.

Om å late som

"Som filosof og marineoffiser, har jeg brukt mye tid på å spille en rolle og gjemme meg. Når jeg nå har levd med mennesker med funksjonshemninger så har jeg berørt min egen sårbarhet, sinne, mine egne voldelige krefter, min egen kapasitet til å hate.

Men kanskje er menneskelig visdom å oppdage at vi alle er sønderbrutt og at det er helt i orden å være sønderbrutt.

Vi må gjøre den oppdagelsen før vi kan oppdage veien til helhet."

- Jean Vanier (bildet) i Man Alive, CBC, mars 1992. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ildvitnet

Som bloggens lesere er godt kjent med hedrer jeg minnet om ulike menn og kvinner som på ulike måter har fått betydning for den kristne kirke gjennom historiens løp. I dag er det minnedagen for Thomas Ball Barratt (bildet). Om ham kan man vel trygt bruke benevnelsen 'apostel'. Pinsens aposel. Et annet ord som kan brukes og forsvares er ordet 'pioner'. Med rette var han den europeiske pinsebevegelsens pioner.

Det er 78 år siden han døde. De årene han levde satte han djupe spor etter seg.

Og sine egne røtter hadde han i metodismen - i hellighetsbevegelsen. Den skulle da også prege hans forkynnelse selv etter at han ble en del av den fremvoksende pinsevekkelsen. Her var ingen overfladiskheter og billig nådeforkynnelse. Hos Barratt finner vi en djup og sann hellighet. Også i eget levd liv.

Alt forandres ikke når han reiser til Amerika for å samle inn penger til misjonsvirksomhet i Kristiania. Jeg vil heller si at alt fordjupes når han opplever en dåp i Den Hellige Ånd. Han beholder det beste i hellighetsbevegelsen.

Det er mens Barratt oppholder seg i New York at ryktet når ham om det som skjer i Azuza Street. Men det har skjedd noe før det. Noe som har skapt en djup lengsel i Barratts hjerte. Under oppholdet i Amerika har Barratt besøkt hjemmet til A.B. Simpson. Også han en kjent hellighetsforkynner. Der - i hjemmet til Simpson opplever Barratt en sterk berøring av Den Hellige Ånd. En dag Barratt er i bønn, faller Den Hellige Ånd over ham.

Resten er historie.

Og den er vel kjent. Jeg skal ikke repetere den.

Men det er koblingen til hellighetsbevegelsen jeg gjerne vil få løfte frem. For det er ikke overdrevent mye hellighetsforkynnelse i dag. Uten den skapes det ikke noen hellighetslengsel. For troen kommer jo av forkynnelsen.

Jeg kjenner innvendingene. Har hørt dem mange ganger. Om rigiditet. Om fariseisme. Om krav og bud og menneskeskapte regler. Og så parkeres hellighetsforkynnelsen.

Men Guds ord sier: 'Jag etter ... hellighet, uten den skal ingen se Gud.' (Hebr 12,14)

Når jaget vi sist etter hellighet?

Bønn mandag morgen: Ære være deg, Herre

I Tidebønnsboken min finnes det en bønn som bes tidlig mandag morgener, som jeg er blitt glad i:

"Det er godt å takke deg, Herre, og prise din trofasthet hver morgen. Ære være deg, Herre. Til det evige lyset, Sannhetens lys, løfter vi våre hjerter i takknemlighet. Ære være deg. Herre. Du er lyset i alt det skapte, det lyset som lyser opp hvert hjerte. Ære være deg, Herre. Du er den eneste, den Første og den Siste. Du åpner og lukker porten til livet. Ære være deg, Herre. Vi vil alltid leve i ditt nærvær, for hvert steg, for hvert åndedrag. Ære være deg, Herre. Til deg overlater vi vår vilje, i dine hender betror vi våre henders verk. Ære være deg, Herre. Du som elsker menneskene og ser i nåde til alt det skapte, led oss fra mørke til ditt sannhets lys. Ære være deg, Herre." (Tidebønner gjennom året I, side 59)

Evangelikale menigheter nektes registrering i Turkmenistan

I mars 2016 ble det vedtatt en ny lov i Turkmenistan om religiøse organisasjoner og religiøs frihet. Den nye loven krever at religiøse organisasjoner må registreres på nytt. Uten en slik registrering vil organisasjonen bli ansett som ulovlig. Det betyr at medlemmer av organisasjoner som ikke er registrerte heller ikke kan møtes.

For å bli registrert må en organisasjon ha minst 50 medlemmer, og de som signerer må minst være 18 år. Man må også betale en avgift på drøyt et tusen norske kroner. Kristne i Turkmenistan anklager myndighetene for å forskjellsbehandle evangelikale kristne. Evangelikale kristne er de eneste institusjonene i det turkmenske samfunnet som blir nektet en slik registrering. Det betyr at evangelikale kristne når som helst kan bøtelegges eller arresteres.

Nå har lederne for seks evangelikale menigheter skrevet et brev til president Gurbanguly Berdimukamedov, hvor de ber om at deres menigheter blir registrert. De ber også om å få åpne en kristen bokhandel.

Evangelikale kristne i Turkmenistan møtes i hemmelighet, for eksempel i kafeer og restauranter eller i skogene og i fjellet. La oss huske dem i våre forbønner.

En følgesvenn fra 700-tallet

Han kjennes så nær, denne Isak, som om jeg skulle ha kjent ham personlig. Så har han da også vært min følgesvenn i mange år. En bok med utdrag av hans tekster er alltid å finne i ryggsekken min, som jeg alltid bærer med meg. Nær, fordi den forferdelige krigen i Syria har gjort at mange av dens skjebner har rykket oss helt inn på livet. De senere årene har jeg vært så heldig, ja, priviligert at jeg har fått lære noen av dem å kjenne. Noen somen gang bodde på Ninivesletten, men som måtte flykte hals og hodet fra alt sammen - for å berge livet. En dag banket et ektepar på døra til Kristi himmelfartskapellet - et ektepar May Sissel og jeg er blitt så uendelig glad i. Når Evian sang Fadervår på arameisk - Jesu eget språk - så ømt og så vakkert strømmet tårene våre nedover våre kinn. Nå befinner hun og mannen seg i et land i Midt-Østen. Det kristne ekteparet fra Ninivesletten som rømte fra grusomhetene fra IS var det ikke plass for i Norge. Skammelig!

Isak av Syria, død cirka år 700, eller Isak fra Ninive, som han også kalles, kom fra traktene ved Persiabukta, akkurat der Qatar befinner seg i dag. Allerede som en liten gutt ble han dratt mot det monastiske livet. Han valgte å bli munk i et av de østsyriske klostrene. En eller annen gang mellom år 660-680 kom denne Isak vandrende til Ninive, næværende Mosul i Irak. Han ble motvillig biskop, men ikke så lenge. Isak brøt opp og vandret videre østover. Til Khuzistan, de ørkenlignende traktene langt nede sørvest i Iran. Der levde han som eremitt. I stillheten ble hans liv til bønn.

Når jeg tenkte på Isak på denne hans minnedag i dag, skrev jeg disse linjene for meg selv:

Kan jeg få holde deg i hånda, Isak?
Kan jeg få vandre ved sia ta deg?
Kan du vise meg vegen til 
'Landet der tankene har funnet sin ro?'

Kan vi sette øss inntil fjellveggen
og så lærer du meg å puste,
en urolig sjel fra Nord?
'Den som en gang for alle har
gitt seg til Gud, har ro i sjela',
har du sagt.

Jeg trur deg. 
Jeg ser det i ansiktet ditt.
Du bærer Gud med deg.
Det sitter i kroppen din.
Og du har satt spor etter deg 
i meg.

Hvorfor er det så få menn som deltar på bønnemøter?

Du har kanskje lagt merke til det, du også? At det er flere kvinner på bønnemøter enn menn. Hva kommer det av? Har menn den forestillingen at bønn er noe som passer best for kvinner? Handler det noe om måten vi ber på? Blir bønnene for kvinnelige?

Jeg synes problemstillingen og disse spørsmålene er svært interessante. For jeg har gjennom årene merket meg at det er langt flere kvinner på mine bønneseminarer enn menn, og det er det samme med bønnemøter jeg har deltatt på i ulike forsamlinger. Kvinner ber. Menn finner på noe annet. Eller?

Guds ord er veldig klart når det gjelder menns ansvar for å be:

"Jeg vil derfor at mennene på ethvert sted skal be, idet de løfter hellige hender, uten vrede og uten å tvile..." (1.Tim 2,8)

Det betyr ikke at kvinner ikke skal løfte hellige hender og be, men det står alstå eksplisitt menn.

Så hva kommer det da av at mennene uteblir fra bønnemøtene?

Jeg tror svaret på det spørsmålet ikke er et, men flere. En av årsakene er at menn fra løpt fra sitt bønneansvar og fordi menn har gjort det, har kvinnene tatt ansvaret. Så er det nok også slik at bønnemøtene kanskje ikke appellerer til menn? Kanskje har det noe med måten det bes på? At menn kanskje ikke synes det er like greit å vise svakhet? Være avhengige. Det er jo kanskje ikke så mandig?

Forfatteren John Eldredge gjorde meg for en tid tilbake oppmerksom på noe jeg ikke har sett når jeg har lest Bibelen, og det har jeg gjort mange ganger: nemlig at Adam er født utenfor Edens hage. Mens Eva er født i hagen. Du kan sjekke selv. Hva innebærer det? Det betyr sier Eldredge at mannen har mye av villskapen i seg. Utforskertrangen. I og med at han er født i villmarken har han erobringstrangen i seg.

Mitt spørsmål er da: ber menn annerledes enn kvinner? Er det visse sider ved den kristne tro og bønn som apellerer mer til kvinner enn til menn, og omvendt?

Hva skal til for å få menn til å ta bønneansvar? For hjem, for samfunn, for menighet?

Vi kan be om det! At menn reiser seg og inntar plassen for Guds ansikt, idet de løfter rene, hellige hender.

Jeg ser noe komme! Jeg har lagt merke til at det er langt flere ungdommer som kommer til våre bønnekonferanser og bønneseminarer for både å lære om bønn, og for å be! Og jeg synes å merke meg at det er flere unge menn enn det er unge kvinner! Dermed har jeg ikke sagt noe galt om unge kvinner som ber! Men dette er veldig oppløftende

Palestinere angrep palestinske nonner og har bosatt seg ulovlig i klosteret

To høringer har funnet sted i Betlehem den siste tiden. Det handler om en sak som involverer nonnene i St.Mary's Coptic Convent (bildet). Ved to anledninger er nonnene blitt angrepet av en palestinsk-arabisk familie som ulovlig har slått seg ned i klosteret. Familien skal ha nære forbindelser til Den palestinske autoriteten, noe som har hindret en rettferdig rettsprosess.

Kristne ledere, spesielt de som tilhører Den romersk-katolske, Den koptiske eller Den ortodokse tradisjonen er spesielt sårbare for angrep i Midt-Østen fordi deres trosutøvelse er så synlig. De går blant annet i ordensklær.

Kristne i de palestinske områdene ber nå om forbønn for den spente og vanskelige situasjonen. Den siste høringen fant sted 22. januar.

Familien Mahatma har på ulovlig vis bosatt seg i klosteret og medlemmer av familien har ødelagt eiendommen og til og med angrepet nonnene som bor der. Det gjelder nonnene, søster Maria og søster Esther. Angrepene på disse to fredelige nonnene fant sted 30.april i fjor, da et kvinnelig medlem av familien brøt seg inn i et lagerrom tilhørende klosteret og fysisk gikk til angrep på søster Maria. I tillegg til å skade henne forårsaket hun også ødeleggelser på lageret.

Mens de to nonnene var på vei til politiet for å anmelde saken, stoppet Rania's bror, Rami, og en venn av ham bilen til nonnene. De angrep bilen med en jernstang. Det de ikke visste var at det var en politimann inne i nonnenes bil. Men når politimannen skulle vitne svarte han svært unnvikende på det som hadde skjedd. Dette skyldes sannsynligvis at familien Mahatma har nære forbindelser til myndighetene.

Neste rettshøring blir den 23. mars.

La oss huske disse to søstrene og dette klosteret i våre forbønner.

Det er Middle East Concern som skriver om denne saken.

Til minne om familien Jaffe og seks millioner jøder

Klokken 12.00 i dag, lørdag 27. januar 2018, tente May Sissel og jeg vår syvarmede lysestake for å minnes familien Jaffe: Samson, Arnold, Robert, Mendel og Ruth, alle bosatt her på Gjøvik - de endte alle sine liv i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.

Det var vår lille markering for å minnes alle de seks millioner jødene som ble myrdet av nazistene i ulike konsentrasjons- og utryddelsesleire under 2. verdenskrig. I dag er det Den internasjonale Holocaust-dagen.

Familien Jaffe - far Samson, mor Ruth og deres sønner, ble sendt til Auschwith med fangeskipet Donau 26. november 1942. Ombord i Donau var det 532 norske jøder; 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Mest sannsynlig ble hele Gjøvik-famlien sendt direkte til gasskamrene ved ankomsten 1. desember.

Familien Jaffe var godt integrert på Gjøvik. Foreldrene drev butikken 'Londonbasaren'. I dag finnes det 'snublesteiner' utenfor stedet slik at vi aldri skal glemme det som skjedde med Jaffe-familien. Navnene deres finnes også på en minnestøtte i byens minnepark.

Billedtekst: Ved siden av den syvarmede lysestaken en jødisk bønnebok.

Et par innrømmelser

Jeg innrømmer det: jeg ber tidebønner! Og jeg har gjort det i flere år. Flere ganger om dagen.

Så er katta sluppet ut av sekken!

Det blir nemlig gjort et stort nummer på sosiale medier at jeg holder på med på å be tidebønner, og at det er noe katolskt og helt forferdelig.

Jeg skal komme med en innrømmelse til - hold deg fast! Jeg har bedt tidebønner i Filadelfiakirken i Oslo! Akkuart - den menigheten som ble grunnlagt av selveste Thomas Ball Barratt! Der har de til og med hatt med seg en katolsk prest som har lært dem å synge tidebønnene! Ja, det er helt sant. I Filadelfiakirken. Er det noe rart at forfallet er stort.

Jeg vet ikke om jeg le eller gråte. Begge deler passer i grunnen.

Hva er tidebønner for noe?

Det er å be Guds ord!

Slik jødene gjorde, slik apostlene fortsatte å gjøre. Du husker sikkert historien om Peter og Johannes som gikk til Tempelet i Jerusalem ved den niende timen? Det var en av bønnetidene i Tempelet. Og slik har kirken fortsatt å be til visse tider på dagen helt frem til vår tid. Hva ber de? Salmenes Bok. Guds ord. Bønneboken Gud har gitt oss.

Så når den katolske presten kom til Filadelfiakirken for å lære pinsevennene å synge tidebønnene, så lærte han dem å synge Guds ord!

Så forferdelig er det!

Jeg kjenner jeg blir litt lei og oppgitt - og ikke minst trist - over så mye uvitenhet. Man danner seg forestillinger i sitt hode som har sine røtter i at man ikke vet hva man snakker om, men hører litt her og litt der og så er det katolskt og dermed farlig.

Og noen av de som går ut mot denne eldgamle bønnepraksisen med å be tidebønner blir ofte så sinte. De skal refse meg og andre som ber på denne måten. Vi må slutte med det. Vi må slutte med det de kaller 'snikkatolisering'. Vet du, jeg kommer aldri til å slutte å be Guds ord, selv om noen blir sint på meg. Og jeg kommer til å fortsette med å be morgen, midt på dagen og kveld.

Og når jeg er i dette moduset av innrømmelser, så skal jeg ta en ting til:

Jeg innrømmer at jeg tegner korsets tegn i panna til dem jeg ber for.

Jeg følger bare rådet til Martin Luther om å tegne seg med korsets tegn hver dag (morgen og kveld) - og ærlig talt - jeg synes det er er litt penere enn å klaske olje i panna på en person, på de som kommer fram til forbønn, slik enkelte av de som kritiserer denne praksisen gjør.

Så - nå er katta ute av sekken.

Billedtekst: Det finnes flere tidebønnsbøker på norsk - eller man rett og slett kan bruke Salmenes Bok slik de står i ens egen Bibel.

Liv og lære som samsvarer

Noen ord fra Romerbrevet har utfordret meg veldig den siste tiden. Apostelen Paulus skriver:

"Du som altså lærer en annen, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikkke skal stjele, stjeler du selv? Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer?" (Rom 2,21-22 KJV) 

Det var dette med liv og lære, da. Samsvarer dette i våre egne liv? Lever jeg det livet jeg sier jeg lever og anbefaler andre å leve, eller er livet mitt bare ord? Er livet mitt fake news? Når vi er så ivrige etter å veilede andre, påpeke andres feil og mangler, ser vi da oss selv? Eller mangler vi speil i huset?

Hvordan skal vi bli mennesker med et troverdig vitnesbyrd om vi preker en ting, men lever et helt annet liv?

Den største testen på vår åndelighet finner ikke sted ute blant mennesker. På skolen eller arbeidsplassen eller i menigheten. Om livet ditt er troverdig avsløres i lønnkammeret ditt! Når du er alene med Gud kan du ikke spille en rolle. Da blir du avslørt. Ute blant mennesker kan du ta på deg en åndelig maske. Det kan du ikke når du er alene med Gud. Ute blant folk kan du snakke om dine seire, om hvor mye du ber og faster, men Gud vet hva som er sant.

Profeten Daniel fikk bokstavelig talt skriften på veggen. Der sto det disse forferdelige ord:

"Mene, Tekel, Peres." (Dan 5,25)

I denne sammenheng merker jeg meg at ordet "tekel" betyr: "veid på en vektskål og funnet for lett."

Måtte ikke det bli dommen over mitt liv! Herre, forbarme deg over meg.

I dag overlesses vi at lettvint åndelighet. Måtte vi alle drikke djupt av Ånden og leve troverdige liv. Ikke gape over for mye, men se at noe begynner å leve i våre liv. Og stelle godt med den planten. Vi er i desperat behov av en kroppsliggjort tro.

Gaven

"Kontakt med mennesker som er svake og som roper ut etter fellesskap er en av de viktigste tingene som gir næring til livet vårt. 

Når vi virkelig lar oss berøre av den gaven deres nærvær er, etterlater de seg noe verdifullt i våre hjerter. 

Hvis vi forblir på det nivået at vi skal 'gjøre' noe for mennesker, kan vi skjule oss bak den barrieren overlegenheten utgjør. Vi må ta imot de fattiges gave med åpne armer."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 186. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den daglige rytmen

Når man er frisk er det mange ting man ikke tenker så mye over. Da er de fleste tingene selvfølgeligheter. Når man blir syk og ikke har så mange utsikter til å bli bedre, heller verre, er det mange ting som blir annerledes. For eksempel kan noen hverdagslige ting bli ganske utfordrende: som å kle på seg, gripe om et vannglass og holde det uten å slippe det i gulvet, få på deg skoene, bare for å nevne noe.

Men så lærer man seg kanskje til å sette pris på alle de små tingene man får til. At livet ikke er så selvfølgelig - men en gave. En gave som må tas imot hver dag.

Jeg setter så pris på hverdagens gode rytme. Som for eksempel å brygge meg god kopp te om morgenen. Spise frokost. Lese Bibelen. Gjentagelsen av de samme tingene hver skapte dag. Den gode rytmen.

Så har jeg måttet innføre nye rutiner som passer til denne rytmen. Medisinene og sykdommene jeg har gjør meg trøtt. Kroppen må ha hvile. Så jeg holder på å lære meg ordet 'selvivaretagelse'. Det er et litt vanskelig ord, om man ikke har vært vant til det før, så en må øve på det. Jeg trenger å stelle godt med meg selv, så jeg finner et pledd og hvilen på sofaen er blitt en del av min daglige rutine. Det er også sjokoladebiten litt utpå ettermiddagen, sammen med en ny tekopp. Og jeg unner meg et daglig dikt.

Vet du, livet er på ingen måte selvfølgelig.

Om å kjenne Gud som Faderen

"Å kjenne Gud i et nært forhold som 'vår Far' er en ting. Men å kjenne Ham som Gud Faderen, kilden og opphavet til alle ting, er noe mer. Abraham hadde lært at ingenting kunne verken hindre eller hjelpe Gud. Han er allmektig."

- Watchman Nee i boken 'Forvandlet til Hans bilde', Logos forlag 1993, side 69.

Bildet er forøvrig et hittil ukjent bilde av den kinesiske husmenighetsledern. Hvor det er tatt, vet jeg ikke, men det er sannsynlig på en av hans Europa-reiser.

Det skal fortsatt være lov å evangelisere i Bolivia

Bolivias president, Evo Morales, sier nå at han nå vil tilbakekalle en ny lov som kriminaliserer evangelisering. Presidentens meddelelse kom etterat hundretusentalls bolivianske kristne har tatt til gatene for å demonstrere og mobilisert til bønn og faste.

Det er ikke bare Donald Trump som twitrer. Det gjør også Bolivias president. I en av sine twitter-meldinger nylig forklarer Morales at loven skal tilbakekalles. I følge nettavisen The Christian Post at myndighetene aldri kommer til å godkjenne lover som går imot det bolivianske folket. Nå vil han lytte til forslag fra alle kanter av landet, og i tweeten forsikrer han at han 'vil hindre forvirring'.

Samtidig anklager han opposisjonen for 'å konspirere' og 'destabilisere landet' gjennom feilaktige opplysninger og løgner.

Loven ble vedtatt i desember i fjor, og var utformet slik at det var ulovlig å drive med evangelisering. Brudd på loven kunne gi opptil 12 års fengsel. En rekke andre forhold ble også rammet av denne loven.

Den nye loven førte likevel til noe godt. Aldri før har landets kristne stått så samlet og det har vært arrangert dager med faste og bønn.

Bomber rammet kristent kvartal i Damaskus - ni mennesker drept

Ukjente gjerningsmenn bombet de kristne kvartalene av Damaskus mandag. Ni mennesker ble drept og 18 såret. Flere historiske kirkebygg ble rammet, deriblant en marionittisk katedral. I følge erkebiskopen, fader Samir Nasar, rammet en bombe soverommet hans tidligere denne måneden og han klarte så vidt å komme seg unna med livet i behold.

Selv om Damaskus er blitt spart for de krigshandlingene som har rammet Syria i den forferdelige borgerkrigen som raser, er byen et farlig sted. Her finnes IS og andre islamistiske terrorgrupper, og disse kontrollerer visse deler av byen.

I Damaskus finnes det en betydelige kirkelig representasjon, og kristne fra andre deler av Syria har funnet seg et ly i disse.

Ingen har foreløpig tatt på seg ansvaret for bombene som ble utløst mandag. Foruten de drepte og sårede slo de også ut elektrisiteten i det kristne kvartalet.

Den maronittiske kirken tilhører den østlige kirkefamilien og har full kommunion med Den romersk-katolske kirke.

Kristne i den syriske Afrin-regionen ber innstendig om forbønn

Kristne i den syriske regionen Afrin (se øverst til venstre på kartet), kommer nå med et desperat rop om forbønn. De ber også storsamfunnet om hjelp etter at Tyrkia med hjelp av jihadist-grupper har gått til angrep på kurdiske områder i Afrin-regionen.

De kristne har kunnet leve med en stor grad av frihet og trygghet i de kurdiske områdene i det nordlige Syria. Krigshandlingene de siste dagene har skremt mange.

"Som ledere for de kristne menighetene i det nordlige Syria, i byen Afrin, kan vi herved bekrefte at vi er under angrep fra Tyrkia," sier pastor Hakim Ali Ismael. Han er hovedpastor for et nettverk av menigheter i Afrin og Kobane. Han adresserer sitt brev til internasjonale kristne ledere, og legger til:

"Livene til våre kvinner og barn er i stor fare. Vi utsettes for tyrkiske flyangrep som slipper bomber. Vi er ikke i stand til å forsvare oss mot disse angrepene."

I følge pastor Hakim Ali Ismael bor det 200 kristne familier i det området som nå utsettes for bombardement. Afrin regionen er en isolert del av Den syriske føderasjonen hvis grenseområder kontrolleres av syriske opprørsstyrker og president Assads hærstyrker.

La oss be inderlig til Gud for våre venner.

37 år som misjonærer i Spania - nå blir de pensjonister

37 år av sine liv har de lagt igjen i Spania, ekteparet Connie og Dennis Byler. De har tjent som misjonærer innen Mennonite Mission Network, og har vært vitne til at anabaptismen har slått røtter der.

Det hele begynte ganske så smått. Som noen få såkorn lagt i jorda i forbindelse med en vekkelse innen en katolsk fornyelsesbevegelse på 1970-tallet. Ekteparet Byler hjalp til med å spa jorda rundt de skjøre plantene, og vanne dem og resultatet er flere livskraftige menigheter flere steder i Spania. Disse menighetene sender nå misjonærer til Vest-Afrika.

"Jeg har vært så velsignet fordi jeg har fått lov til å drive med det jeg elsker," forteller Dennis Byler til Mennonite World Review. "Det handler om at jeg har fått delt Jesu kjærlighet gjennom undervisning, forkynnelse og skribentvirksomhet."

Han har undervist ved et protestantisk seminar i El Escorial i nærheten av Madrid, og han har også vært fødselshjelper når Kenosis Theological Seminary skulle grunnlegges. Dette teologiske seminaret var det første til å tilby undervisning i anabaptistisk teologi i Spania. Dennis Byler tilbød også nettbasert undervisning og redigerte The Messenger, et nyhetsbrev som utkommer en gang i måneden, og som binder sammen ulike nettverk av anabaptister i Spania og Latin-Amerika.

Ekteparet Byler har også arbeidet mye med å etablere Comunidades Anabautistas Unidas - Forenede anabaptistiske kommuniteter. For åtte år siden sluttet to små kommuniteter seg til dette nettverket.

Kona Connie har drevet mest med oppsøkende virksomhet gjennom å besøke familier, sykehus og hjem for døende. Hun har spesielt hatt omsorg for mennesker som er syke av HIV/AIDS og for barn hvis foreldre sitter i fengsel og for flyktninger.

Det var i 1981 at ekteparet Byler ble bedt om å ta over et arbeid som ble startet opp seks år tidligere. De menneskene de skulle hjelpe var blitt ekskommunisert av Den romersk-katolske kirke. Det finnes i dag ni anabaptistiske forsamlinger i Spania.

Billedtekst: Dennis Byler underviser i nytestamentlig gresk for en gruppe studenter. Foto: Ryan Miller/MMN

Connie Byler serverer tea for en gruppe flyktninger i ekteparets hjem i Burgos. Foto: privat

Å grue seg - og likevel være et Guds barn

Finnes det noen følelser eller sinnstemninger som er fremmed for Kristus? Kan man leve med fortvilelse og likevel være en kristen? Er ikke kristen tro synonymt med å være glad og lykkelig?

Jeg har tenkt litt i det siste på et ord vi finner hos Lukas. Jesus taler om sin lidelse og død og i den sammenheng bruker han et ord som passer så godt:

"Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført." (Luk 12,50)

Gruer.

Det er ordet jeg dveler ved. Så er altså ikke den følelsen fremmed for Kristus. Også Han kunne grue seg. I møte med Getsemane og lidelse og død heter det om Frelseren: "angst og forferdelse kom over ham..." (Mark 14,33)

La oss slutte å spille helter. Det er lov å bli redd. Det er lov å grue seg. Det er normalt å fortvile når vi opplever situasjoner som blir for store for oss. Jeg opplever slike situajsoner og jeg blir redd og jeg blir fortvilet. Og likevel er jeg et Guds barn.

Jeg kjenner på avmakt. Men jeg kjenner ikke lenger på fordømmelse eller skyldfølelse for at jeg kan fortvile. Eller være redd. De lettvinte svarene holder ikke for meg lenger. Ikke de kristelige sjablongene. Bare livet holder. Det ekte. Med det mener jeg det som tåler livet. Tåler ikke troen livet, hva er troen verd da?

Jeg går til Kristus med min uro, det jeg gruer for. Jeg legger hodet inn mot brystet hans og hører hjertet hans slå. Da forsøker jeg å puste i takt med pusten hans. Den rytmen er god.

Visepresident Pence: Vi ber om fred for Jerusalem!

Det var sterkt å følge den direktesendte talen til visepresident Mike Pence (bildet) i Knesset i Jerusalem i dag, som når disse linjene skrives nettopp er avsluttet.

USA's visepresident talte varmt om Israel, som et tre med djupe røtter, og som har velsignet verden på så mange måter. Ikke minst gjennom fremragende vitenskapsmenn som har vært opphavet til store fremskritt, ikke minst medisinsk, men også på en rekke andre områder.

Visepresident Pence tok frem Salme 122: "Be for Jeruslems fred", og gjentok også løftet fra denne salmen: "De som elsker deg, skal ha fremgang."

"Det kommer en dag, fredens dag, når Israels fiender er nedkjempet," sa Pence og "freden vil senke seg over Midt-Østen."

Det er ingen tvil om at medlemmene av Knesset møtte en djupt troende mann, som ikke bare gav dem et politisk budskap, men som talte ut fra sitt hjerte.

Men før den amerikanske visepresidenten slapp til forsøkte en gruppe arabiske advokater å protestere, men disse ble straks ført bort. Pence forsikret medlemmene av Knesset om at USA vil åpne sin ambassade i Jerusalem før slutten av 2019.

Pence nevnte også Iran i sin tale og forsikret medlemmene av Knesset at USA aldri vil tillate at Iran får atomvåpen. Han ba også palestinerne om å besinne seg og komme tilbake til forhandlingsbordet.

"Fred kan bare komme gjennom dialog", sa den amerikanske visepresidenten.

Israles president, Reuven Rivlin, var til stede under talen til Pence, og visepresidenten la hånden på hjertet sitt når presidenten reiste seg for å forlate Knesset, som et tegn på sin hengivenhet.

Foto:Wikipedia

Kirker åpnes og stenges i Egypt

To kirker i guvernementet Minya i Egypt kan nå drive sin virksomhet på lovlig vis for aller første gang. Lik hundrevis av andre kirker i Egypt, har de drevet sin virksomhet illegalt fordi de ikke har fått tillatelse til å bruke bygningene som kirker. Å få en slik tillatelse tar nemlig sædeles lang tid i det egyptiske byråkratiet. Det er mange prosedyrer man må igjennom. Men samtidig som kirker åpnes i Egypt, stenges andre av sikkerhetsmessige årsaker. Det siste kan i enkelte tilfeller være snakk om påskudd for å bli kvitt dem. Kristne står ikke i høy kurs i Egypt.

Det var tidligere denne måneden at al-Azra (Jomfru Maria) kirken og Mar Girgis kirken åpnet sine dører i landsbyen Sheik Alaa i Minya provisen fullt lovlig for aller første gang. Det til tross for at de ble bygget i 2015. Det har tatt lang tid å få de nødvendige tillatelsene.

I oktober i fjor tok koptiske kristne seg inn i disse kirkene og begynte å be. De ble straks trakassert av lokale muslimer. Det førte til at politiet stengte kirkene. Nå er de endelig åpnet igjen og denne gangen med myndighetens godkjennelse.

Det er det egyptiske nyhetsbyrået Egypt Independent som skriver dette.

La oss huske våre koptiske venner i våre forbønner.

Billedtekst: Den øverste lederen for den koptiske kirken i Egypt, pave Tawandros II.

Jeg er bare bønn - den indre bønnens vei

"Bønnen er ikke noe vi presterer. Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel finnes det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. 

Vår bønn består i å oppdage den, og lytte til den, og la oss ta i besittelse av disse tre Personenes bønn i vårt indre.

Dette innebærer at bønnen blir enklere.

Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei er at bønnen forenkles.

Uttrykket 'forrette indre bønn' kan lett misforstås. Sann bønn leder snarere til oppdagelsen av at vi 'er' bønn."

- Wilfrid Stinissen i "Nar natten faller på - den inre bonens vag". Karmeliterna 2011. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"... men jeg er bare bønn." (Salme 109,4. Norsk Bibel)

Den frie forsamlingens fødselsdag

21. februar 1525 er en helt spesiell dag i kirkens historie, vel verd å minnes. På kvelden denne dagen kom femten menn og kvinner sammen i hjemmet til Felix Mantz i den sentrale delen av byen Zürich i Sveits.                                                       

Høsten året før hadde dåpsspørsmålet blitt aktualisert i konflikten mellom reformatoren Ulrich Zwingli og myndighetene i Zurich. Flere familier hadde vegret seg for å døpe sine barn og den 17.februar ble det holdt en offentlig debatt om dåpen. 27 år gamle Conrad Grebel, og sønn til en av byens ledende menn, deltok i en bibelstudiegruppe i kretsen rundt Zwingli. Grebel og de som var med i hans bibelstudiegruppe vr uenige i barnedåpen, og mente at kun troende kunne la seg døpe på bekjennelsen av deres tro på Jesus som Frelser og Herre. Byrådet i Zurich reagerte sterkt på dette og forbød Grebel og hans krets å møtes. De fikk også forbud mot å tale om dåpen. Byårdet bestemte også at alle barn som ikke var døpt måtte døpes innen åtte dager. Adlød man ikke denne ordren ville foreldrene og barna bli forvist.

Under stor beven og i inderlig bønn til Gud besluttet de som var tilstede i hjemmet til Manz denne kvelden å ta steget fullt ut ved å la seg døpe. En mann som het George Blaurock ba Conrad Grebel om å døpe ham. Etter å ha blitt døpt døpte så Georg de andre som var tilstede.

Den frie forsamlingen var igjen et faktum og den anabaptistiske bevegelsen så dagens lys. Så uansett dåpssyn burde det som skjedde denne dagen ha interesse for alle som ser betydningen av den frie forsamlingen.

Jeg har skrevet om dette i min bok: En tro verd å dø for, utgitt i 2012 på Frihet forlag.

Naturlig nok forbindes anabaptismen mest med dåp. Men det er flere karakteristiske tegn ved denne grenen av kirkens historie. Likeså viktig som dåpssynet er synet på kirken: den er fri fra staten og består kun av mennesker som troende.

Anabaptist var forøvrig et skjellsord. Det betyr 'gjendøper', men de så ikke selv på det som noen gjendåp. De anerkjente ikke spedbarnsdåpen som dåp. Derfor var det ikke snakk om noen gjendåp, når man døpte mennesker som var døpt som barn.

Anabaptistene betonet at en levende tro på Kristus måtte lede til et liv i Kristi etterfølgelse,og de tok avstand fra bruken av våpen, vold og krig og av å avlegge ed. Dette fredselskende folket ble likevel forfulgt av både katolikker, lutheranere og reformerte.

God respons på bønneseminar i Stathelle

Disse linjene skrives sent lørdag kveld. De er skrevet i djup takknemlighet over alt det gode som har skjedd denne dagen. May Sissel og jeg dro tidlig lørdag morgen til Stathelle, hvor jeg skulle ha et seminar om det hverdagslige bønnelivet. Det har tittelen: Vandring med hvilepuls, og er ment å gi praktisk veiledning til et lic i bønn - uten å ha dårlig samvittighet om at jeg skulle ha bedt mer.

Vertskap for seminaret var Livets Vann, som er en menighet tilhørende kirkesamfunnet Foursquare, som er en del av pinsebevegelsen. Men her var det mennesker fra andre kirker i området. Seminaret fikk god mottagelse. Mange kjenner seg igjen i undervisningen, gjennom de personlige historiene jeg deler. Håpet er at mange skal få hjelp til å senke skuldrene og finne hvilen i Gud. Nå har vi gjort avtale om at vi kommer tilbake neste år med et annet seminar, og at dette blir en årlig hendelse.

I morgen skal vi feire gudstjeneste samme sted, men da sammen med Bamble frikirke. Det blir flott. Gleder meg over å se igjen venner i begge disse to flotte menighetene.

Lørdagskvelden delte vi godt fellesskap med pastorparet i Livets Vann, Kirsten og Erik Jensen, to venner vi setter stor pris på.

Etter gudstjenesten setter vi kursen hjemover.

Foto: May Sissel Hansen.

Bygg indre broer

Bønnen er broen mellom det bevisste og det underbevisste i livet. Ofte finnes det en stor kløft mellom menneskenes tanker og handlinger og de mange bildene som stiger fram i hennes dag- og nattlige drømmer. Å be er å koble sammen disse begge sidene av livet ved å gå til den plass der Gud bor.

Bønn er sjelens arbeide, for sjelene er de helliges sentrum der alt blir ett og der Gud er hos oss på den mest inderlige måten.

Derfor må vi be uavlatelig slik at vi virkelig kan bli hele og hellige.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Til minne om'n Odvar

Je husker aua dine
rendene under dem var tunge, lik kongens, furene i ansiktet fortalte om nattevåk, børa var ikke lett for en statsminister.

Men du fylte stua di med pipa di,
og blåste en lang marsj i plysj og stas.
Skjorta di var rutete,
og raud.

Du elska Innlandshavet,
og lot deg forme av de rolige åsene
og potetåkerens vaiende gras.

Helt ælminnlig, en mann av folket
var du. Du verna om de små blomma,
og såg det vækks omkring deg.

I går fulgte vi deg til kvællshøgda,
sa’n Sigbjørn. Kvila er deg vel undt.
Snøtunge trær bøyer seg og sier:
Takk for vakta di. Du forma Norge
etter hjertet ditt.

(C) Bjørn Olav Hansen. Fredag 19.januar 2018

Foto: YouTube

Facebook og "kristen" ondskap

Facebook kan brukes til mye. Som f.eks å drifte egne nettsider som har til hensikt å skrive stygge ting om andre. De finnes flere slike 'kristne' sider. De er i grunnen de verste. Forrige uke hadde jeg privilegiet å ha et seminar under "Bønn for Oslo". Ikke alle liker det.

Fra en av disse 'kristne' Facebook-sidene hentes følgende:

"Det verste er kanskje at det "undervises i bønn" av avgudsdyrker og vranglærer Bjørn Olav Hansen."

"ERIK ANDREASSEN, HEGERTUN OG BJØRN OLAV HANSEN BEUNDRER OG BLIR BEUNDRET AV ANTIKRIST."

Når man bruker store bokstaver så Facebook skriker man. Men disse folkene har vel et stort behov for å skrike.

Sånn går nå dagan.

Årsaken til disse utblåsningene er vel at jeg har skrevet noen artiker om paven og at jeg har noen katolske venner. Mer skal ikke til i visse sammenhenger. En kunne fortelle meg at alt jeg skrev var bare katolsk! Den som følger litt med på bloggen vet at det ikke er sant.

Takk til dere som ber for meg. Denne helgen skal jeg til Livets Vann på Stathelle for å ha et seminar om bønn. Det er en pinsemenighet tilhørende pinseretningen Foursquare. Heldigvis er de ikke redd for å få besøk av en avgudsdyrker som beundrer Antikrist og som Antikrist beundrer!

Hellighet og skjønnhet

"Den vestlige kirkens tradisjon har for det meste tolket begrepet hellig som noe moralistisk. Hellighet er imidlertid ikke et spørsmål om aldri å begå synd, men består heller i å ha tillit til Guds barmhjertighet - som er mye større enn våre synder og som kan gi gjenopprettelse til den troende som har falt.

Den hellige er som en sang som stiger opp til Guds barmhjertighet og som trefoldig om Guds seier - tre ganger hellig og tre ganger barmhjertig. 

Hellighet er en nådens gave og forutsetter av oss en grunnleggende åpenhet, slik at vi kan fylles av den guddommelige gaven."

- Enzo Bianchi, tidligere prior for Bose kommuniteten i Italia. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristusmystikeren Andrew Murray

Få oppbyggelsesforfattere har betydd så mye for meg personlig som Andrew Murray (bildet). I kveld skal vi feire hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet. Ikke minst har hans gedigne bønneveiledning betydd mye, og hans undervisning om overgivelsen til Guds vilje. Den har fulgt meg helt siden jeg ble en kristen i 1972. Da var jeg så heldig å komme over noen av bøkene til Murray i dansk oversettelse. Så ble jeg introdusert for flere av hans bøker på engelsk. Da stiftet jeg også bekjentskap med undervisningen til Murray om Kristi blods betydning og om det indre livet med Gud. Dette skulle danne mye av grunnlaget for mitt eget kristenliv, og ble helt avgjørende for meg.

Andrew Murray ble født i Sør-Afrika i 1828.  Men han var ikke blitt mer enn to år, ble han sendt til Aberdeen i Skottland sammen med sin bror John, for å leve der og etter hvert få sin utdannelse der. Faren var pastor i den reformerte kirken, og var utsendt fra Skottland til Sør-Afrika for å arbeide som misjonær der. Hans mor var etterkommere av franske hugenoter og av tyske lutheranere. 17 år gammel kom han til en levende på Kristus. Etter omvendelsen skrev han til sin far:

"Jeg har nå overgitt meg helt og holdent til Kristus."

Den avgjørelsen skulle holde livet ut. I Skottland tok Andrew Murray en mastergrad, og derfra dro de to brødrene til Utrecht hvor de studerte teologi ved universitetet. I Utrecht ble de to brødrene medlemmer av en vekkelsesgruppe som kalte seg: 'Het Reveil'. Denne gruppen sto i opposisjon til rasjonalismen som da var på fremmarsj blant kristne i Nederland.

9.mai 1948 ble John og Andrew Murray ordinert til Den hollandsk reformerte kirken og vendte så tilbake til Cape Town. I Sør-Afrika begynte Andrew som omreisende forkynner. Han fikk ansvar for et stort område med svært spredt bebyggelse, men ung som han var, gikk han på med krum hals. I 10 år reiste han rundt i et område av Sør-Afrika sterkt preget av sykdom, og måtte kjempe mot både slanger og løver!

Andrew Murray utviklet tidlig et bønneliv og ba ofte og lenge om vekkelse. De fikk han da også oppleve flere av.

I 1856 giftet han se med Emma Rutherford. De skulle få elleve barn sammen.

Rundt 1870 møtte han den fremvoksende hellighetsbevegelsen og hans tro ble fordjupet og styrket. Samtidig opplevde han også en dåp i Den Hellige Ånd.

Murray ble i stadig sterkere grad fascinert av den kristne mystikken, og kalte hjemmet sitt for "Clairvaux" etter klosteret som Bernhard av Clairvaux hadde bygget opp. Han leste også og gav ut bøker av 1700-tallsmystikeren William Law, og var veldig grepet av helbredelsestjenesten til Johann Christoph Blumhard. Etter hvert som troen hans modnet, opplevde han et stadig større slektskap med dem som er gått foran.

Andrew Murray døde 18.januar 1917.

Om å bøye nakken i stormen

Jeg føler meg litt som denne karen her om dagen. Når sykdom strammer grepet og tar litt overhånd, og lever sitt eget liv, er det lett å gi etter. Og i en viss forstand må man også det. Det er ikke alt man kan styre. Når muskler stivner, og gjør helt andre ting enn det du vil de skal, når øresusen har bestemt seg for å ta kvelertak på dagen og natten blir en fiende - ja, da er det lett å kaste inn håndkleet og si at nok er nok. Men det er lite du kan gjøre med det.

Men en tittel på en bok skrevet av Corrie ten Boom er blitt meg til hjelp:

"Gi deg ikke - gi deg over."

Det er hemmeligheten.

Bøye nakken i motvinden. I stormen.

Overgi sin skrøpelige kropp, sin sjel, til Gud.

Jeg øver meg i å be: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Du forløser meg, du trofaste Gud."

Fra en stadig tankestrøm til stadig bønn

"Våre hjerner er alltid aktive. Vi analyserer, funderer, dagdrømmer eller drømmer. Det går ikke et sekund iløpet av dagen eller natten da vi ikke tenker. Man kan si at vi tenker 'uavbrutt'. Iblant ønsker vi at vi skulle kunne slutte å tenke om så bare for en liten stund, da kunne vi slippe mange bekymringer, skyldfølelse og frykt. Vår evne til å tenke er den fremste gaven til oss, men den er også kilden til vår største plage.

Må vi være offer for denne stadige strømmen av tanker? Nei, vi kan omdanne vår uavbrutte tankevirksomhet til uavbrutt bønn ved å gjøre den indre monologen til en stadig dialog med vår Gud, som er all kjærlighets kilde.

La oss bryte ut av isolasjonen og innse at Noen finnes der i vårt innerste og vil lytte i kjærlighet til alt det som fyller og oppfyller hjernen."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Mennonitene i USA tar avstand fra 'dritt-land'-kommentaren til Trump

Det vestlige distriktet av Mennonite-kirken i USA tar sterk avstand fra president Donald Trump og hans 'dritt-land' uttalelse.

Det skjer i en uttalelse fra eksekutiv-komiteen i den vestlige avdelingen av dette kirkesamfunnet 13.januar. Medlemmene av eksekutiv-komiteen tar avstand fra Donald Trump's vulgære språk og karakteriserer hans uttalelse som trist. De sier uttalelsen ikke bare rammer de landene som presidenten skal ha nevnt. men også de medlemmene av deres kirkesamfunn som kommer som immigranter til USA.

I uttalelsen heter det blant annet: "Vi fordømmer det anstøtelige og nedverdigende språket og holdningene til innvandrere, spesielt fra de afrikanske land og Haiti. Vi tror at alle mennesker, uansett hvor de er fra, er elsket av Gud og skapt i Guds bilde."

Det vestlige distriktet av Mennonite-kirken i USA appellerer til landets president om å be om unnskyldning for sitt rasistiske språk og omvende seg. Mennonitene oppfordrer kristne til å be og handle på en slik måte at det reflekterer verdien til alle mennesker.

Mennonite-kirken i USA er en del av den anabaptistiske bevegelsen, og hadde i 2013 ca 839  menigheter med tilsammen 78.892 døpte medlemmer.

Et år med 'Guds gave til menneskeheten'

Et år etter at Donald Trump ble valgt til president for Amerikas forente stater er landets evangelikale kristne mer splittet enn noensinne. Det er et tankekors all den stund det var hvite evangelikale kristne som sørget for å få ham valgt. I flere hvite evangelikale kristnes øyne var denne mannen 'Guds utvalgte redskap". Han skulle redde USA fra moralsk undergang og kaos, ble det sagt.

Virkelig?

De overså at mannen de ville ha som USA's 45 president hadde flere ekteskap bak seg, og en promiskuøs fortid i baggasjen, at hans språk var usedvanlig vulgært, at han var anklaget for overgrep mot en rekke kvinner, og at han heller ikke var særlig bevandret i Bibelen. Men han var Israelsvenn og han ville ha konservative dommere i Høyesterett. Var det virkelig hovedgrunnen for deres støtte?

I året som har gått har han twitret og kommet med uttalelser, ikke minst utilslørt rasistiske, som har sjokkert en hel verden. Fortsatt støtter evangelikale - vel og merke hvite evangelikale - kristne opp om ham.

Et rekordhøyt antall - 81 prosent - av USA's hvite evangelikale kristne velgere valgte å gi sin stemme til denne mannen. Dessuten valgte flere kjente kristne pastorer aktivt å støtte ham under valgkampen, og noen av disse er nå hans rådgivere. En av dem, pastoren for First Baptist Church i Dallas, Texas, har nærmest gitt Trump blankofullmakt til å bruke atomvåpen mot Nord-Korea.

Men det første året etter at Trump ble valgt har også ført til store spenninger blant evangelikale kristne i USA. Den bestselgende kristen-konservative forfatteren Stephen Mansfield, kjent for sin fremragende biografi om Dietrich Bonhoeffer, som også er utgitt på norsk, på Hermon forlag, er nå  aktuell med en ny bok: 'Choosing Donald Trump: God, Anger, Hope and Why Christian Conservatives Supported Him.' Han forteller at han kjenner til familier som ikke lenger spiser Thanksgiving-middag sammen. Det er for sterke spenninger. Og han forteller om ungdommer som ikke lenger går i kirken fordi pastoren hele tiden lovpriser Donald Trump.

Og det er sterke spenninger i det første protestantiske kirkesamfunnet i USA - Southern Baptist Convention. Mer enn halvparten av dette kirkesamfunnets 15 millioner medlemmer er ikke-hvite. Vi skal ikke glemme at 74 prosent av alle ikke-hvite velgere i USA uansett religiøs tilhørighet stemte på Hillary Clinton.

Det viser at det fremdeles er et raseskille i USA. Også blant kristne.

I august i fjor skjer det noe som skaper sterke reaksjoner og rystelser blant kristne i USA. Donald Trump sjokkerer når han forsvarer høyreekstremister og nynazister som marsjerte gjennom Charlotteville. Det var i disse opphøyene at den antirasistiske demonstranten Heather Heyer ble drept da en høyreekstremist kjørte inn i en folkemengde.

Dette førte til at en av Trumps tilhengere, A.R Bernard, som er pastor for den største evangelikale menigheten i New York, Christian Cultural Center, trakk sin støtte og ville ikke lenger være en del av det evangelikale rådet som står last og brast med Trump. Mesteparten av medlemmene i Christian Cultural Center utgjøres av svarte.

Minoritetene har ikke hatt det greit dette året. De er blitt en målskive for Trump, og til tross for Trumps holdning til Israel, er hatet mot jøder forsterket i USA.

Og twitringen til USA's president har skapt større uro og større usikkert og frykt enn mye annet, ikke minst i forholdet til Nord-Korea. Mens Nord-Korea og Sør-Korea forsøker å nærme seg hverandre og det pågår reelle samtaler dem i mellom, twitrer Donald Trump om at han har større atomknapp enn noen annen og han forsikrer verden gjennom twitringen sin at han er et geni.

Helbredelsesevangelisten George Jeffreys, del 1

I går fant jeg frem en bok jeg kjøpte for flere år siden. Jeg kjøpte den i en kristen bokhandel i Southampton mens jeg var på besøk der hos gode venner, sammen med min sønn. Det er en bok om en bemerkelsesverdig mann: George Jeffreys (bildet), en samtidig med Smith Wigglesworth, og en av pinsebevegelsens pionerer. Denne waliseren fikk stå i en evangelisttjeneste med helbredelsens nådegave som rystet Wales og resten av Storbritannia.

Jeg vil bruke 2018 til å studere livene til noen av de som fikk stå i en tjeneste der de fikk formidle helbredelse til lidende mennesker. Jeg tror kanskje Gud har lagt det på meg. Underlig i grunn, jeg som lider av flere alvorlige sykdommer. Men jeg tror at 'Gud kan' - som var Kathryn Kuhlmans motto, og det til tross for at jeg er syk. Jeg har sett Ham gjøre det mange ganger, og mange av de gangene har jeg selv vært mest skrøpelig og sårbar.

George Jeffreys ble født i den sørlige delen av Wales, i Nantyffylon, Maesteg, 28. februar 1889. Han var det åttende barnet og den sjette sønnen til kullgruvearbeideren Thomas Jeffreys og kona Kezia. Han fikk navnet George etter en bror som nylig var død. Nesten med det samme han ble født, forlot broren Stephen, som da var 12, skolen for å bli med faren ned i gruvene.

Det er underlig, men disse to brødrene, fra denne nokså avsidesliggende dalen i det sørlige Wales, skulle påvirke en hel nasjon og livene til tusenvis av mennesker i årene mellom de to verdenskrigene. Ja, den ilden de bar på skulle antenne en brann tvers over Europa, og nå så langt som til New Zealand, Sør-Afrika og USA.

George ble omvendt sammen med broren Stephen i november 1904. I de første ukene av det som er blitt kjent som Vekkelsen i Wales. George og Stephen deltok på morgengudstjenesten i Siloh Independent Congregational Church hvor Glasnant Jones forkynte Guds ord. Stephen hadde vært i syndenød noen dager og han tok imot Jesus som sin Frelser sammen med 15 år gamle George.

Umiddelbart kastet George seg inn i arbeidet i dette kapellet. Pastoren fikk en spesiell interesse for den unge mannen og så at Gud hadde lagt sin hånd på ham. Han fikk forvissningen om at George var et utvalgt redskap.

I 1910 blåste det en frisk vind av velsignelse tvers over Storbritannia. Den skulle være med på å forme den fremvoksende pinsebevegelsen. Det begynte i Sunderland i 1907 når Thomas Ball Barratt preket om 'dåpen i Den Hellige Ånd' i All Saint's Church hvor Alexander Boddy var pastor. Derfra spredte pinseilden seg. Over alt begynte folk å tale i tunger. George Jeffreys skulle bli sterkt berørt av dette.

Men det var ikke selvsagt. George Jeffreys var skeptisk, svært skeptisk til tungetalen og ville ikke ha noe med dette å gjøre. Men Gud ville det annerledes.

(fortsettes)

Tre nepalesiske kristne arrestert i India anklaget for blasfemi

Tre nepalesiske kristne er arrestert i India i forrige uke anklaget for å ha ærekrenket hindu guder og religiøse bilder. Det er lokale hinduer i delstaten Uttar Pradesh som står bak anmeldelsen. Radikale hinduer bruker ofte falske blasfemianklager og påstander om tvangskonvertering for å få stanset kristne. Og dessverre er det slik at indisk politi ofte er på lag med hindunasjonalistene.

De tre neapalesiske kristne: Bahadur Tamad, Shukra Rai og Mekh Bahadur kom fra Nepal til India forrige søndag. De begynte å dele ut kristen litteratur, før de dro til det stedet hvor de skulle bo. Onsdag kom de i samtale med to hinduer. Disse to har så levert inn en klage til det lokale politiet, som igjen førte til at de tre neapaleserne ble arrestsert.

I følge International Christian Consern kan det ta lang tid før saken kommer opp for en domstol. La oss huske våre tre nepaleiske trossøsken i våre forbønner.

Tillit i trapesen

"Tillit er grunnvollen i livet. Uten tillit kan ikke noe menneske leve. Trapesartister gir oss et herlig bilde av dette. Den som slipper taket må stole på den som skal fange henne/ham. Sirkusartistene kan gjøre de mest skrekkinngytende saltomortaler, men det som gjør fremvisningen severdig er at de som fanger opp dem finnes der i rette tid på rett plass.

Vi må ofte slippe tak i livet. Det er fantastisk å fly, fri som en fugl, men om Gud ikke finnes der til å fange oss opp, blir det ingenting av det hele. La oss sette vår lit til den store 'fangeren', Gud selv."

-Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

The Simple Way 20 år

Det er lett å tenke at man må være mange for å ha innflytelse og bli til noe. Slik er det ikke i Guds rike. I den sammenhengen kan man likevel være liten og likevel ha stor påvirkningsktaft.

9.januar i år var det ganske nøyaktig 20 år siden den ny-monastiske kommuniteten 'The Simple Way' ble startet. Det lille bofellesskapet har ikke bare spilt en viktig rolle i nabolaget, men har også inspirert mennesker mange steder til å starte små kommuniteter flere steder i verden med det siktemål at man ønsker å leve et autentisk kristenliv i hverdagen. Samlet rundt Kristus, i tidebønnens rytme, i Lectio Divina tradisjonen (den langsomme lesningen av Bibelen) og bordfellesskapet og nattverden lever disse kommunitetene som lys i en mørk verden.

Shane Claiborne som startet kommuniteten 'The Simple Way' i Philadelphia, USA, har sammen med Jonathan Wilson-Hartgrove vært to av de mest toneangivende inspiratorene i denne bevegelsen innen kirken.

9. januar 1998 flyttet fem venner sammen med Shane Claiborne til 3234 Potter Street (bildet). I den fattigste delen av byen, hvor behovene var størst.

'Vi flyttet dit med en brann i våre hjerter', skriver Claiborne.

Og de ønsket å forandre verden! Intet mindre. Urkirken var den store inspirasjonskilden. De ville leve slik den levde.

"Vi ønsket å se Guds rike," skriver Shane Claiborne og legger til: "At Guds drøm skulle gå i oppfyllelse. Vi visste at troen ikke bare var en billett til himmelen og en lisens til å ignorere verden rundt oss."

Og hit Potters Street har hundrevis av mennesker kommet og godt og satt igjen sinefigeravtrykk. Her har folk delt fellesskap, både rundt bordet, og i bønn, levd med en dagsrytme og sett liv forvandlet. Dessuten har denne kommuniteten vært til stor inspirasjon for lignende kommuniteter verden over. Og er det fremdeles.

Profet og martyr

I går - på Martin Luther King søndagen - var jeg så heldig å få lytte til en direkte-sending fra Greenleaf Christian Church i Goldsboro, North Carolina, USA. De hadde invitert Jonathan Wilson-Hartgrove, en av de ledende skikkelsene innen den ny-monastiske bevegelsen og baptistpastor, til å tale. Han tok utgangspunkt i en tekst fra Lukas, lignelsen om Den rike mannen og Lasarus. En tekst Martin Luther King arbeidet mye med den siste tiden han levde.

Det var en utfordrende tale. Virkelig. Slik er det når man våger å la den bibelske teksten få tale inn i vår egen samtid, med de utfordringer våre samfunn står overfor. Og Jonathan Wilson-Hartgrove har en profetisk stemme i vår tid. Han taler direkte til de som innehar maktposisjoner og utfordrer de.

Som president Donald Trump. Der er det mye å ta tak i! Jonathan Wilson-Hartgrove nevnte Trumps siste uttalelser om 'dritt-land', uttalelser som svært mange i de landene den amerikanske presidenten siktet til, opplever som rasistiske. Og han nevnte uttalelsene som hvem som har størst atom-knapp.

Men det som opptok Jonathan Wilson-Hartgrove mest er uretten som rammer de fattigste og de marginaliserte.

'Problemet med den rike mannen," sa Wilson-Hartgrove, var ikke at han var rik, men at han ikke så den fattige Lasarus. Og da snakker vi virkelig om å se! Med hele oss. Som innebærer at vi gjør noe. Praktisk. Konkret. Ikke bare snakker.

Noe må gjøres med uretten. Vi kan ikke lenger overse den og holde den på avstand.

Leser vi profetbøkene i Det gamle testamente ser vi at Gud er på de undertryktes side. Han tar parti med de fattige, de fremmede i landet, enkene, de farløse, de syke. Og profetene refser de som undertrykker. Det har de fått i oppdrag av Gud.

Mange av vår tids profeter spår lykke, snakker om hvor velsignet du kommer til å bli, hvor rik, og hvor mektig og forteller deg at det er fred og ingen fare. Men det er sjeldent vi hører en profet tale mot de som har makt, mot uretten, mot de som undertrykker.

Men vi finner det samme hjertelaget hos Gud i Det nye testamente. Apostelen Paulus sier det slik i Gal 1,10: "Vi skulle bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre."

Det er noe å tenke over på Martin Luther King dagen i dag. I dag er det 89 år siden han ble født, og 4. april er det ganske nøyaktig 50 år siden han ble myrdet.

Hellige Mungo - kjent for sin mildhet

Sammen med våre keltiske venner i Mull Monastery of All Celtic Saints feirer vi i dag minnet om den hellige Mungo. Han går også under navnet Kentigern, og var bare et foster da han hans mor ble kastet ut fra en klippe og ut i det iskalde vannet. De overlevde, og Kentigren vokste opp hos sin mor, som var enslig. Det var den hellige Serf som tilbød den enslige moren og hennes sønn beskyttelse. Den hellige Mungo er helt til denne dag kjent for sin mildhet. Tenk å bli husket for akkurat det!

Fader Seraphim, en rumensk monk som iherdig arbeider for å få bygget et keltisk kloster på øya Mull, skriver:

"Det finnes mange historier om den hellige Mungo's liv og mirakler, men jeg liker så godt dette lille diktet som forteller om fire av dem:

Her er fuglen som aldri fløy
Her er treet som aldri vokste
Her er klokken som aldri ringte
Her er fisken som aldri svømte.

Den siste verselinjen har gitt oss inspirasjonen til vårt ikon.

Hver av disse linjene refererer til et særskilt mirakel, men det som berører meg aller mest er den overveldende stillheten og freden som bygger seg opp fra den ene verselinjen til den neste. Den åpenbarer for oss en menneskelig skikkelse som har slått røtter et annet sted, ikke i verden. En mennskelig skikkelse hvis 'reise' ikke var avhengig av denne verden, hvis vekst og sang er fri fra den ondskap som denne verden kastet mot ham.

For, ifølge verden, skulle Mungo aldri ha vært født. Verden hadde dømt ham til døden, mens han fremdeles var i sin mors mage. Verden hadde hilst dette med hat før det hadde sett dagens lys. Så Kentigern måtte lære å fly til tross for at vingene hans var blitt kuttet. Han måtte lære å synge til tross for at han var blitt gjort taus før han var født.

Vi har mye å lære av ham. I dag er hellige Kentigern anerkjent som beskytter av dem som blir mobbet og undertrykt, og Gud alene vet hvor mye vi trenger hans bønner i en verden som i økende grad styres av mobbere. God festdag, alle sammen! Må vi alle bli velsignet, må vi alle være beskyttet."

Etiopia: Syv kristne arrestert etter å ha deltatt på bønnemøte

Syv etiopiske kristne er arrestert for å ha deltatt på et bønnemøte. De syv menene er også blitt nektet å betale kausjon i påvente av en kommende rettsak.

Alle syv tilhører et anabaptistisk kirkesamfunn i Etiopia, Meserte Kristos, og møttes oppe på et fjell for å be. En militæravdeling overhørte bønnemøtet, og da de syv mennene ba 'mot Satans makt og rike' tolket soldatene dette som en politisk markering mot landets myndigheter. De syv mennene ble derfor arrestert for opprør.

2. januar ble det holdt en rettslig høring. Der fikk de beskjed om at de var nektet muligheten til å betale kausjon, og at saken mot dem var svært alvorlig. Det antas at myndighetene har lånt øre til Den ortodokse kirken i denne saken. Den ortodokse kirken i landet anser protestantiske kirkesamfunn å være vranglærende sekter, og det er tette bånd mellom myndighetene i landet og Den ortodokse kirken. Dette har ført til at mange evangeliske kristne er blitt forfulgt.

Idyll ved Kristi himmelfartskapellet

Det er idyll inne i skogen ved Kristi himmelfartskapellet disse dagene. De store snømengdene har skapt en eventyrskog, hvor snøen ligger tungt på trærne. Det er stille og fredfullt. Lyset fra lyktene påkapellveggen er den eneste lyskilden. Åpner du døra til kapellet, møtes du med levende lys på alteret og på det store korset på gulvet. Der kan du knele ned og øse ditt hjerte ut for Herren.

Hver eneste torsdag året rundt møtes mennesker her fra ulike trossamfunn. Her er baptister, pinsevenner, lutheranere, katolikker, bare for å nevne noen. Men hit kommer også mennesker uten noen spesiell kirketilhørighet. Noen for samtaler, andre for å delta i torsdagens gudstjeneste. Slik har vi holdt på i drøyt fem år.

Dette kjenner jeg på djup takknemlighet for. Den ukentlige bønnegudstjenestens rytme betyr mer og mer for meg. Dette kan jeg simpelthen ikke leve foruten! Jo mer man lever med i liturgien, jo mer blir den en del av deg. Du får et eieforhold til den. Den er ikke lenger ord som du gjentar, den er liv som leves. Og lesningen av Guds ord fester tak. Bønnefellesskapet blir nært og personlig. Her bes det for små og store ting, og vi får stadig vitnesbyrd om at Gud griper inn i menneskers liv. Vi ber for syke og lidende, og andre behov og alltid for den lidende kirke.

Alt skjer så stillferdig, Vi som kommer hit er helt vanlige mennesker.

Vi har hatt vår egen julekrybbe ved siden av Kristi himmelfartskapellet i advents- og romjulen. Et stillferdig vitnesbyrd om inkarnasjonens mysterium.