En kjær og god venn gjennom mange år, en lege, har den vakreste tungetalen jeg kjenner. Den ligner litt på fransk. Noen ganger lytter jeg til ham når han ber. Det er så stillferdig. Sobert. Som en samtale mellom to gamle venner. Fortrolig. Det er alltid oppbyggelig.
Jeg har aldri forstått de som hever stemmen så høyt, når de bærer fram et budskap i tunger. Skingrende stemmer som skjærer gjennom rommet og kan skremme noen og enhver. Det er helt unødvendig. Åndeligheten og salvelsen sitter ikke i stemmebruken! Derfor har jeg heller ikke skjønt hvorfor det i visse sammenhenger skrikes ut bønner mot Gud. Han har ingen problemer med hørselen! Dette er, i likhet med skingrende stemmer, rent menneskelig og har absolutt ingen ting med Guds kraft å gjøre.
Tungetalen er først og fremst et bønnespråk: "Den som taler med tunger oppbygger seg selv." Og: "Den som taler med tunger taler... for Gud."
Fokus er rettet mot Gud. Tungetalen er en inderlig bønn til Herren. Derfor hører tungetalen først og fremt til lønnkammeret. Når den brukes i menigheten, sier Skriften at den alltid skal tydes. I lønnkmmeret er ikke det nødvendig. Da er det en bønn til Herre, eller en lovprisning.
Jeg husker de første gangene jeg hørte sang i Ånden. Spontant. Som en varsom vind som blåste. Så harmonisk. Ikke på komando, men spontant. Det begynte med en. Så en til. Nesten ikke hørbart, så steg koret i intensitet. Så fullkomment.
Nå mener noen at det ikke finnes noen slik sang i ånden, men da må de lese 1.Kor 14 en gang til:
"Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden." (v.15)
Flere, som ikke har hatt tungemålsgaven, har opplevd å få den når det synges i ånden. De blir med i denne forsmaken på det himmelske koret.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar