"Suset i den grå novemberluftens havomsuste furutrær"

I går satt jeg lenge og så bølgene slå inn mot stranden utenfor Strand Hotel Fevik. Jeg er så fascinert av havet. I går var jeg på en lang reise, mens jeg stirret på havet. Og det var så godt å be. En strofe av et dikt av Gunnar Reis Andersen kom til meg:

"... suset i den grå novemberluftens havomsuste furutrær..."

Det passet så uendelig godt. Selv om vi skriver mars, så lignet gårsdagen litt på en grå novemberdag, og rett utenfor vinduet sto det noen flotte furutrær. Bendt og formet av vinden.

Seminaret jeg holdt for pastorene og lederne i Misjonskirken Norge ble godt tatt imot. Gode samtaler etterpå.

Men en drøy time før jeg skulle holde seminaret fikk jeg et besvimelsesanfall og holdt på å gå ned for full telling. Heldigvis var May Sissel ved min side, så hun kunne holde meg. På tur videre fra Fevik til Kristiansand, stanset vi for å handle i en butikk, og der skjer det igjen. Takket være May Sissel gikk det bra denne gangen også. Men man blir litt redd. Det er som om alle krefter viskes ut av kroppen. Men jeg kjente at noen ba for meg og bar meg i bønn mens jeg holdt seminaret mitt. Jeg er i Herrens hender. Da kan ingen ting virkelig vondt henne meg. Jeg er trygg. Men kroppen er sliten og slitt. Parkinsons er en hard bekjentskap.

Strofen fra Gunnar Reis Andersens dikt er fra diktet Røsten. Det er et dikt som har betydd mye for meg:

Spør du, vandrer, hvem jeg er,

svarer jeg deg: -En usynlig.

Jeg er bare dette her-,

stenene i stranden-, suset

i den grå novemberluftens

havsomsuste furutrær.

Spør du ennu hvem jeg er,

svarer jeg deg: -Jeg er tyngden

av en dyp og rik erindring;

gullet på de mørke skjær

før det mørkner stumt og kaldt-,

en usynlig som ser alt-,

blind av glans fra diamanter

i den grå novemberstrandens

hvite rand av salt.

Er det ennu ikke nok-,

spør du nok en gang og stirrer

på en værslitt måkeflokk,

svarer jeg deg mens jeg tvinger

dine øyne til å finne

et skjelett med brukne vinger

som en dønning slår i blinde

mot en gullrød rulleblokk-:

Jeg er dette og en sommer

som er sluknet.

Død og druknet

er jeg også-, død og borte

i det bunnløst grå og sorte-,

derfor nær som ingen annen

denne høst-strands diamantglans

i en sneblek rand av salt-:

Under lysene som brenner

bak de hvite vintre er jeg

allerede ett med lyset

fra det endeløse Alt.