Vi satt i matsalen i Bjärka Säby. Vi satt alene. De andre var ferdige med frokosten. Vi ble sittende lenge. Hans fortalte om sitt liv, jeg om mitt. Jeg delte mine lengsler om kommunitetsliv, om kallet til bønn, om frustasjoner i tjenesten, om det å leve med kronisk og livstruende sykdom - og Hans lyttet. Da mener jeg, virkelig lyttet. Han var genuint interessert i et annet menneske. Og han gav meg råd. Ting han selv hadde lært - den harde veien. Hans var så ekte. Jeg gikk fra denne samtalen glad til sinns. Den var oppløftende. Hans råd har jeg fulgt, og det dyrebare han lærte meg har jeg gjemt på.
Men det er uforståelig at Hans ikke er med oss lenger. Det er sårt. Jeg savner ham. Nå ved 10 års dagen for hans brå død kjenner jeg på djup takknemlighet. Jeg tenker også på hans nærmeste familie. De er i mine bønner i dag.
I 2012 skrev jeg dette om Hans Johansson. Det passer godt i dag:
Lørdagskvelden ble jeg sittende å tenke på en samtale jeg hadde på Nya Slottet Bjärka Säby med Hans Johansson (1950-2008). Jeg minnes den med glede, takknemlighet og vemod. 29. februar 2008 dør han helt uventet mens han er ute på en joggetur på hjemstedet Rimforsa.
Hans Johansson ble ekstra nysgjerrig da han hørte at jeg hadde studert på Örebro teologiske seminar. Mellom 1979-1992 hadde var nemlig Hans Johansson lærer der. Jeg fortalte ham at jeg var ordinert baptistpastor, og han fortalte om sin bakgrunn som pastor i Filadelfiakyrkan i Örebro, Stockholm Vineyard og tiden som en av grunnleggerne av Tomaskyrkan i Stockholm, hvor han også var pastor. Vi fant hverandre denne morgenen gjennom mange like erfaringer, synspunkter og ikke minst gjennom den samme lengselen vi bar på: lengselen etter autentisk kristent liv. Slik dette livet ble levd og erfart blant de første kristne.
Hans Johansson vokste opp i Mullhyttan i vestre Närke, og sammen med sine foreldre var han aktivt med i baptistmenigheten på stedet. På 1970 tallet utdannet han seg som sykepleier. I 1972 dro han til Iran, med sin kone Lisbet og en gruppe anglikanske misjonærer. Det var her hans store interesse for teologi for alvor ble vekket. Og det var her - i møtet med den karismatiske bevegelsens spontanitet, og Den anglikanske kirkens levende liturgi, at den spirende lengselen etter det autentiske kristenlivet fikk grobunn.
Han bar denne lengselen med seg og lot den få vokse. Allerede mens han var pastor i Filadelfiakyrkan begynte han å feire regelmessige nattverdgudstjenester, og når han grunnla Tomaskyrkan, som ble en del av Evangeliska Frikyrkan i Sverige, så fortsatte han å invitere til nattverd hver eneste søndag.
Men det var på Bjärka Säby at hans øyne virkelig ble åpnet for nattverdens betydning. Nattverdliturgien som feires på Øvresalen har sitt utspring i nattverdliturgier helt tilbake til 300-tallet.
'Jeg har funnet en skatt,,' sa Hans Johansson da han delte med meg om nattverdens betydning i sitt liv, og vi snakket om den fattigdommen vi hadde opplevd i våre egne sammenhenger når nattverden ble feiret.
Med iver og varme fortalte Hans Johansson hvordan han hadde opplevd det stille Gudsnærværet på Øvresalen. Og jeg forstod hva han snakket om. Jeg hadde erfart det samme. Det siste Hans Johansson og jeg gjorde sammen var å feire eukaristien på Øvresalen. Vi delte brød og vin sammen, mens tårene rant nedover kinnene våre i djup takknemlighet for det vi fikk være med på.
I går tenkte jeg på hans vakre smil og hilsenen han gav da vi tok farvell med hverandre. Han håpet å se meg snart igjen. Vi hadde funet hverandre som brødre i troen. Slik ble det ikke. Hans Johansson gikk i forveien til de himmelske boliger.
Evig ihukommet, som våre ortodokse venner sier, når noen dør i Herren.
Jeg minnes det gode smilet Hans hadde.
Hans Johansson ble ekstra nysgjerrig da han hørte at jeg hadde studert på Örebro teologiske seminar. Mellom 1979-1992 hadde var nemlig Hans Johansson lærer der. Jeg fortalte ham at jeg var ordinert baptistpastor, og han fortalte om sin bakgrunn som pastor i Filadelfiakyrkan i Örebro, Stockholm Vineyard og tiden som en av grunnleggerne av Tomaskyrkan i Stockholm, hvor han også var pastor. Vi fant hverandre denne morgenen gjennom mange like erfaringer, synspunkter og ikke minst gjennom den samme lengselen vi bar på: lengselen etter autentisk kristent liv. Slik dette livet ble levd og erfart blant de første kristne.
Hans Johansson vokste opp i Mullhyttan i vestre Närke, og sammen med sine foreldre var han aktivt med i baptistmenigheten på stedet. På 1970 tallet utdannet han seg som sykepleier. I 1972 dro han til Iran, med sin kone Lisbet og en gruppe anglikanske misjonærer. Det var her hans store interesse for teologi for alvor ble vekket. Og det var her - i møtet med den karismatiske bevegelsens spontanitet, og Den anglikanske kirkens levende liturgi, at den spirende lengselen etter det autentiske kristenlivet fikk grobunn.
Han bar denne lengselen med seg og lot den få vokse. Allerede mens han var pastor i Filadelfiakyrkan begynte han å feire regelmessige nattverdgudstjenester, og når han grunnla Tomaskyrkan, som ble en del av Evangeliska Frikyrkan i Sverige, så fortsatte han å invitere til nattverd hver eneste søndag.
Men det var på Bjärka Säby at hans øyne virkelig ble åpnet for nattverdens betydning. Nattverdliturgien som feires på Øvresalen har sitt utspring i nattverdliturgier helt tilbake til 300-tallet.
'Jeg har funnet en skatt,,' sa Hans Johansson da han delte med meg om nattverdens betydning i sitt liv, og vi snakket om den fattigdommen vi hadde opplevd i våre egne sammenhenger når nattverden ble feiret.
Med iver og varme fortalte Hans Johansson hvordan han hadde opplevd det stille Gudsnærværet på Øvresalen. Og jeg forstod hva han snakket om. Jeg hadde erfart det samme. Det siste Hans Johansson og jeg gjorde sammen var å feire eukaristien på Øvresalen. Vi delte brød og vin sammen, mens tårene rant nedover kinnene våre i djup takknemlighet for det vi fikk være med på.
I går tenkte jeg på hans vakre smil og hilsenen han gav da vi tok farvell med hverandre. Han håpet å se meg snart igjen. Vi hadde funet hverandre som brødre i troen. Slik ble det ikke. Hans Johansson gikk i forveien til de himmelske boliger.
Evig ihukommet, som våre ortodokse venner sier, når noen dør i Herren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar