Visdom når livet kjennes tungt

En bok er blitt meg til stor hjelp den siste tiden. Egentlig har jeg  lest i den ganske lenge, og burde vært ferdig for lengst, men av en eller annen grunn har jeg ikke kommet lenger enn til side 96. Nå tror jeg det er en mening med det!

Søster Sofie O.P, tilhører dominikanerne og lever i St.Dominikus kloster utenfor Lund i Sverige. Jeg vil tro vi er omtrent like gamle. Hun har skrevet flere bøker, blant annet en svært velskrevet bok om kroppens teologi, men den jeg leser er denne: Vilket himla liv.

I den skriver søster Sofie noe om noe som berører meg så sterkt, nemlig om kallet og hvordan det kan endre seg når livet endrer seg, som for eksempel når man blir alvorlig syk.

Søster Sofie skriver om de gavene Gud har gitt oss: "Det skjer at gavene blir tatt fra oss. Om Gud vil så får vi dem tilbake på en ny måte langt senere, kanskje man da allerede har sluttet å tenke på dem."

Det er så lett at gavene Gud har gitt oss, kallet Gud har gitt oss, blir vår identitet. Men det er Jesus, Hans liv, som må bli vår identitet. Dette er lettere sagt, enn gjort og det å slippe tak i ens gave og kall er ikke gjort i en håndvending.

Søster Sofie forteller om en prior i et kloster som hadde et klostermedlem som var en svært begavet komponist. Prioren ba denne broderen om å legge musikken til side. Han gjorde det for å prøve ham. Det var ikke lett for denne broderen, særlig ikke når inspirasjonen kom til å komponere ny musikk. Men han adlød. Og litt om litt oppdaget han at de gavene han ble tvunget til å ofre kom tilbake til ham på en eller annen måte, om han bare fortsatte å tjene i andre oppgaver. Iblant i form av ny musikk, lengre fremme, men også i form av andre gaver som større tålmodighet, ydmykhet, sinnets fred eller en følelse av frihet.

"Det hører med til ydmykheten å bekrefte sine gaver," skriver søster Sofie og så legger hun til: "Ydmykhet handler ikke om å si at man er dårlig til å gjøre ting, men har med sannhet å gjøre." Så siterer hun fra boken: "Icke vetandets moln": "Hvert menneske som virkelig ser og oppdager seg selv slik som hun er, er virkelig ydmyk." Så legger søster Sofie til: "En overdreven selvforakt er en annen form for stolthet."

Søster Sofie understreker sterkt at en gave vi får ikke er et mål i seg selv.

"Man må ikke klamre seg til dem og forveksle dem med sin identitet. Vi har bare fått dem til låns og forvalter dem så lenge Gud vil. En ny utnevning, sykdom eller ganske enkelt vår alder kan gjøre at vi må slippe tak i alt dette. Iblant drar Gud resolutt tilbake sin nåde, slik at vi ikke lenger klare å utføre det vi skal. Da gjelder det å være følsom og slippe taket, hvilket for det meste er svært vanskelig."

Dette treffer meg der hvor jeg befinner meg i livet akkurat nå. Jeg er kanskje ikke alene om det.