40 år siden fosterdrapsloven ble innført i Norge - nå står Irland for tur

25. mai er skjebnedag for Irland. Da skal irene avgi sin stemme for eller imot en liberalisering av abortloven. Meningsmålingene så langt er ikke på parti med fosteret. Det er et klart flertall for å innføre selvbestemt abort. I Argentina jobber de samme destruktive kreftene for å endre loven. Et lovforslag om selvbestemt abort blir i disse dager behandlet i nasjonalforsamlingen i Buenos Aires. Og det er mye som tyder på at abortforkjemperne også der vil vinne frem.

Et tredje katolsk land som nå utsettes for propagandaen fra fosterdrapsforkjemperne er Polen. Visste du at det brukes droner fra aksjonistenes side for å frakte abortpiller inn i Polen? Eller at de bruker postverket? En nederlandsk organisasjon, "Women on waves", reiser rundt som globale aktivister og bruker blant annet båter. De ankrer opp i internasjonalt farvann, slik at myndighetene ikke kan få tak på dem, og så bruker de lettbåter inn til land og henter så kvinner som vil få utført abort.

16. juni i år er det 40 år siden legalisert fosterdrap i Norge. I de årene har det blitt foretatt et sted mellom 14.000-15.000 fosterdrap i året. Det betyr at mer enn 560.000 mennesker er drept her i Norge på 40 år. I fjor ble det utført 12.733 fosterdrap. Det er en nedgang, men likevel snakker vi om nesten 12.800 menneskeliv.

I samklang med Gud

Før du ber Gud om å forandre på noe i livet ditt burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som er riktig å be om.

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til Ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje" (1.John.5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke i noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart hva du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt "og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje" (1.John.3,22).

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overensstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige er etter Guds vilje" (Rom.8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef.5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 260.

Den Gud som forvandler våre liv

Jeg holder fortsatt på å lese "Vilket himla liv" av dominikanersøster Sofie. Sjeldent har en bok velsignet og utfordret meg så mye. Syster Sofie øser av et friskt kildevell, og med stor og moden livsvisdom.

Hør på dette, her i min oversettelse:

"Det er ikke vår oppgave å bryte ned andres forsvar og rive ned deres masker... Oftest er det bare Gud som har så stor fintfølelse og medfølelse at han kan gjøre det på en måte som blir konstruktiv.

Spontant beskytter vi oss mot tilrettevisning og invadering. Ofte fører det til at vi styrker forsvaret. Men Gud gir seg ikke. Gjennom livets omstendigheter og i relasjonene til dem vi lever med, bryter Gud ned våre overlevelsesmekanismer. Han ødelegger også de avgudene som er skapt av dem vi har gjort oss avhengige av og legger kjepper i hjulene for prosjekter som drives mer av vårt ego enn av vår vilje til å tjene. Det kan skje plutselig eller på lang sikt, avhengig av hver og ens personlighet og karakter.

Vi har alle vårt unike evighetsansikt som Gud skulpturerer fram gjennom livets omstendigheter, vi har våre særegne sår, den 'hoftekam' som gjør at vi alle halter oss frem en anelse etter å ha kjempet med Gud, den Gud som når lengst inn i vår sårbarhet." (side 97-98)

Et sammendrag av alle bønner

Herrens bønn har en avslutning som sammenfatter dens forskjellige bønner. Til slutt sier vi: "Fri oss fra det onde, "og mener med disse ordene alt det som fienden kan utsette oss for i denne verden.

En ting er vi overbevist om: Gud er en mektig hjelper, for han gir sin hjelp til hver den som ber ham om det.

Når vi sier: "Fri oss fra det onde" er det derfor ikke mer vi kan be om. Å rope til Gud om hans beskyttelse mot det onde er alt vi har behov for.

Bønnen trygger oss mot djevelens mange angrep og mot verden. Hvem trenger å være redd for verden om han har Gud som sin beskytter?

Dere ser altså, brødre og søstre, hvor forunderlig Herrens bønn er. Den er sannelig et sammendrag av alle tenkelige bønner.

Vår Herre Jesus Kristus som er kommet for alle menneskers skyld, de kloke såvel som de uvitende, uten å gjøre forskjell på kjønn eller alder, reduserer frelsens forutsetninger til det mest nødvendige. Selv den mest enfoldige kunne forstå og huske dem.

Cyprian (210-258), biskop av Karthago. Opplevde hard forfølgelse. Betonte sterkt enheten mellom Kristus og kirken. Gjengitt i : Kysse Spor - daglig lesning fra den tidlige kirken. Utvalg av Peter Halldorf. Luther Forlag 2002, side 320.

Norge på langs

I dag hadde May Sissel og jeg en koselig og morsom opplevelse. Vi møtte pastor Viggo Klausen på sørsiden av Einafjorden. Viggo Klausen er blant annet kjent for sine barne- og ungdomsprogrammer på TV. Jeg har hatt gleden av å se flere av dem, og de er evangelieformidling på en måte som barn- og ungdom forstår. Viggo Klausen er virkelig en evangelist for vår tid. Han er knyttet til Misjonskirken Norge.

Viggo Klausen har satt seg litt av et mål. Han skal gå Norge på langs, med utgangspunkt fra hjemstedet i Kristiansand. Nå har han kommet så langt som til Eina. Vi tilbød ham overnatting på Øvre Strømstad bønnetun, og med mulighet til å tilbringe tid i Kristi himmelfartskapellet. Alt han trenger for reisen finnes i en tralle som han drar på. Den veier 60 kilo. Litt av en bragd!

Velsignet reise videre!

Om du har Instagram er det mulig å følge Klausen der.

Foto: May Sissel Hansen

Indre ild

"Hvert eneste menneske har en medfødt lengsel etter en indre ild. Så lenge denne ilden ikke brenner, er livet tomt, gledesløst og uten mening. Riktignok skaper den indre ilden uro, men på en uklar, intuitiv måte vet vi at denne hellige uroen er bedre og mye mer verdifull enn den livløse roen som hersker når ilden ikke er tent.

Den ilden vi lengter etter, er Den Hellige Ånd. Når han begynner å brenne i oss, blir alle det gamle menneskets dårlige vaner revet ut, en etter en. Derfor skaper ilden konflikt, men vi skal ikke være redde for den når den kommer. Det er et sunnhetstegn når Åndens ild fører med seg indre og ytre konflikter.

Vær ikke redd for at den indre uroen som følger av at Ånden har kommet inn i ditt liv. Du skal ikke fortsette å leve i den døde roen som kanskje har preget livet ditt hittil. La Ånden få ruske opp i deg. Den freden som Jesus har lovet, forutsetter en total omorganisering av livet ditt. Vær ikke redd for å oppgi gamle vaner, selv om du i begynnelsen kan føle deg utrygg og usikker. Vær ikke redd for sannheten, selv om den er ubehagelig.

Vær heller ikke redd for å bli et motsigelsens tegn. Hvis Ånden brenner i deg, kommer du nødvendigvis til å bli et annerledes menneske. Du blir fremmed for verden, en pilegrim på jorden. Du kommer til å skuffe enkelte mennesker, andre kommer til å se på deg som naiv. Men det er ikke verdens fred du skal søke. Jesus sier: "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir" (Joh.14,27)."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum, 1994, side 222.

Muslim forsøkte å ødelegge hl.Georg-katedralen i Kairo

Mandag morgen denne uken brøt en muslim seg inn i hl.Georg-katedralen i Kairo i Egypt. Han var bevæpnet med en klubbe, og hadde til hensikt å ødelegge stedet. Mannen ropte islamske slagord. Øyenvitner forteller at mannen ble oppmuntret av fire menn som sto på gaten utenfor katedralen. Kirker blir regelmessig angrepet i Egypt, og det er ikke alltid politiet klarer å forhindre dem. Det er heller ikke alltid politiet vil gripe inn. Heldigvis ble mannen i dette tilfellet raskt overmannet, før han fikk gjort noen skade.

Mannen var i 30 årene. Han hadde ikke skjegg, som er vanlig for islamister. Når han kom inn i kirken, skrek han ut: 'Det er ingen annen Gud enn allah', og 'Muhammeds nasjon vil seire', og han ropte mot korset og opptrådte svært aggressivt.

Billedtekst: hl Georg-katedralen i Kairo. Foto: Wikipedia

I dag må vi be for toppmøtet mellom Nord- og Sør-Korea

Det sjedde i natt! Nord-Koreas leder, Kim Jung-un tok beina fatt og gikk over til Sør-Koreas side av den demilitariserte sonen ved Panmunjom. For elleve år siden var det Sør-Koreas leder som gikk samme veistubben, bare i motsatt retning. Det er snakk om 30 meter. Men det er mye mer spennende nå. Skrittene kan være første steget til fred og sågar til gjenforening mellom Nord- og Sør-Korea, og til atomnedrustning på Koreahalvøya.

Det er nå det gjelder for alle oss som tror på bønnens makt. Vi må ikke la denne anledningen gå fra oss. I lang tid nå har kristne over hele verden bedt for Nord-Korea. Sør-Korea er jo kjent som en bedende nasjon. Mange kjenner til Bønnefjellet til menigheten Full Gospel Central Church, grunnlagt av David Yonggi Cho. Den er nok den største menigheten i Sør-Korea, med flere hundre tusen medlemmer. Her er bønnen selve livsnerven i menigheten. Men det er flere store menigheter i Sør-Korea som har tusenvis av bedende medlemmer, og som nå stormer himmelen og ber om et gjennombrudd for fred og forsoning. Og det er ingen tvil: Nordkoreanske kristne ber også, selv om det skjer i skjul.

Denne dagen, og så lenge toppmøtet varer mellom Kim Jung-un og Moon Jae-in bør vi legge alt annet til side, falle på våre knær og be inderlig til Gud. Et toppmøte mellom Kim Jung-un og USAs president Donald Trumph ventes å finne sted i mai. Dette må også dekkes i bønn. Det skjer mye positivt nå. Tidligere denne uken møtte Kim Kinas president Xi Jinping i Beijing. Dette var Kims første kjente utenlandsreise etter at han overtok som Nord-Koreas leder i 2011.

I natt drømte jeg om en løve

I natt drømte jeg om en løve. Den lå tett inntil meg. Fredelig. Vi hvilte sammen. Jeg har aldri drømt en slik drøm før. Den var så vakker, så majestetisk.

I Åpenbaringen leser vi om Løven av Juda. Det er et av navnene på Jesus.

Både i Dagen og Vårt Land skrives det for tiden om våpenskjold. Ordføreren i Sogndalen kommune, Johnny Greibesland, vil ha løven ut av kommunevåpenet når Kristiansand, Søgne og Sogndalen slår seg sammen og blir storkommunen Sørlandet i 2020. Senterpartiordføreren vil ha et religionsnøytralt kommunevåpen. Det er vel kanskje ikke så underlig. Sekulariseringen har kommet langt, veldig langt, i Norge.

Men er både historieløst og et knefall for en totalt misforstått toleranse. Greibesland er redd for å støte andre religioner.Men han synes å ha glemt to ting:  I Norges grunnlov heter det om Kongeriket Norge: "Verdigrunnlaget forblir vår kristne arv ..." I verdigrunnlaget for det partiet som Greibesland representerer heter det: "Senterpartiets verdigrunnlag er den kristne og humanistiske kulturarven."

Kristiansand kommune har en løve i kommunevåpenet sitt. På nettsiden til kommunen kan vi lese følgende:  "Løven er hentet fra Norges riksvåpen og betyr: "Kristus, Løven av Juda". Øksen betyr: "Vold og makt". Når løver holder øksen med alle fire labbene betyr det at Kristus har kontroll, og behersker vold og makt. En lukket kongekrone betyr at byen er grunnlagt av en konge. I selve kronen står bokstavene: "R.F.P" som er en forkortelse for Regna Firma Pietas, som betyr Gudsfrykt styrker rikene. Dette var Kristiansands grunnlegger, kong Christian IVs valgspråk. Rundt seglet står teksten Cavsa Triumphat Tandem Bona, som betyr: Den gode sak seirer til slutt. Dette er byens valgspråk."

Kommunevåpenet over 400 år gammelt.

En skulle tro at en folkevalgt var forpliktet både på Grunnloven og sitt eget partis verdigrunnlag, og ikke svikte så fullstendig som her er tilfelle. Vi har ingen grunn for å gjøre knefall for sekularisering, men tvert i mot kjempe for den kristne kulturarven som vårt land er tuftet på. Jeg håper innbyggerne i de tre kommunene er seg bevisst dette når nå det nye kommunevåpenet skal tegnes.

Takk for at Gud er større enn alt

Er det virkelig mulig å takke Gud for alt? Det kan jo ikke være hans vilje at det skjer så mye ondt i verden, og at Kristi kjærlighetsverk ødelegges så systematisk på så raffinerte måter.

Gud ville ikke det onde. Det er ikke han som driver et menneske til å torturere og knuse et annet menneske. Gud er ikke den direkte årsaken til alt som skjer.

Men en kristen får lov til å være overbevist om at Gud kan bruke alt til noe godt. Absolutt alt, også det onde. Det onde har aldri sitt utspring i Gud. Kilden til alt ondt er djevelen, og mennesker som gjør opprør mot Gud. Men Guds suverene allmakt er likevel så altomfattende at han, midt i de onde, kan utnytte alt til å gjøre noe godt.

Når du altså takker Gud for alt, takker du ikke for det onde. Men du takker for at Gud er så uendelig mye større enn alt det djevelen og mennesker greier å utrette.

På denne måten kan du også takke for dine egne synder. Det er ikke riktig å takke for noe som du vet er i strid med Guds vilje. Du kan ikke være takknemlig for din synd som sådan. Men du kan være takknemlig for at synden din har gjort det mulig for deg og ta i mot Guds tilgivelse og dermed oppleve hans barmhjertighet på en spesiell måte.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum, 1994, side 117.

Om å vokse opp i en atmosfære av bønn

I dag, på minnedagen for den hellige evangelisten Markus, kom jeg til å tenke på at han vokste opp i den bønnens atmosfære som man kunne oppleve i hans mor Marias hus i Jerusalem. Det er vår aller første kirkehistoriker, Lukas, som skriver om dette i Apostlenes gjerninger. Han forteller at Maria hadde et hus som ble brukt når Jesu disipler kom sammen for å be - og denne Maria var mor til Johannes Markus.

Det er noe helt spesielt med hus som er 'innbedt'! Og det er forunderlig å vokse opp som barn i en atmosfære preget av bønn. Få erfare velsignelsens vidtfavnende følger.

Det blir større og større for meg å tenke på at min bestemor holdt meg i sine armer og ba for meg under mitt første leveår. Det ble hennes siste. Jeg er sikker på at det var bestemors bønner som førte til at jeg som 12 åring bestemte meg for å følge Jesus. Jeg er også sikker på at bestemors bønner har vært en medvirkende årsak til at jeg er blitt bevart i troen.

På minnedagen for evangelisten Markus takker jeg derfor Gud for bedende foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Og så takker jeg selvsagt for den unge Markus, som skrev evangelier som bærer hans navn. Hans Jesus-biografi har også vært med på å forme mitt liv. Som han har gjort med så mange andre.

Velkommen til dagretreat i Kristi himmelfartskapellet

Det er en stor glede å kunne ønske velkommen til 'dagsretreat' på Kristi himmelfartsdag, 10.mai i Kristi himmelfartskapellet (bildet) på Eina, i Vestre Toten kommune!

Dagsprogrammet ser slik ut:

12:45 Vi møtes på Eina stasjon for dem som ikke kjenner veien

13:30 Enkel lunsj (matpakke)

14:00 Tema: Hva martyrene har lært meg – noen historier og erfaringer fra kirken i Nord-Afrika. – Dagfinn Stærk

15:00 Tema: Polykarps martyrium fortalt - Anne Kristin Aasmundtveit

16:00 Enkel bevertning

17:00 Tema: Hva søker vi i vårt åndelige liv? Bønnens ulike steg - Sven Aasmundtveit

18:00 Gudstjeneste i Kr Himmelfarts kapellet – Bjørn Olav Hansen

19:15 Slutt

Det går tog fra Oslo til Eina stasjon. Det er ca 1,5 km å gå fra stasjonen til Kr. Himmelfarts kapellet.

Tog Oslo – Eina 11:02 - 12:37

Tog Eina – Oslo 19:53 – 21:30

PS: Vi trenger tilbakemelding på hvem som kommer med tanke på serveringen.

Du kan melde deg på ved å sende en sms til: 99621281

Husk å ta med matpakke. Klokken 16.00 serverer vi et enkelt måltid. Vi trenger å vite om du kommer, så vi vet hvor mye som skal kjøpes inn.

Foto: Kurt Urholt.

Martyrene fra Alcatraz - det høyeste offer, del 4

Den 25.juli 1918, etter to måneder i Camp Lewis, ble brødrene Hofer og Jacob Wipf overført til det beryktede Alcatraz-fengselet. De ble lenket sammen to og to og ble ledsaget av fire bevæpnede soldater. De ankom to dager etterpå. Fengselsvaktene tok dem med til cellene som lå helt oppe på toppen av fangeøya. De ble gitt uniformer som de skulle gå med, men de fire hutterianerne nektet å ta dem på siden dette var militære klær. De ble da straks ført ned en trapp som førte ned til kjelleren hvor de ble plassert i isolatceller. (Se bildet)

Cellene var kalde og våte og de måtte ligge rett på murgulvet. Mennene fikk et halvt glass vann og ingen mat. Dagen etter at de ble plassert i isolatcellene ble de lenket til døren med den ene hånden krysset over den andre. Lenkene ble så plassert så høyt oppe at de berørte gulvet såvidt med tærne. David Hofer har fortalt at han forsøkte å plassere toalettbøtta så nært inntil døra at han kunne stå på den og dermed mildne smertene i armene noe. Dag og natt sto de slik i stummende mørke. Av og til kom det fangevoktere med pisker med lærreimer på og de slo mennene både på armene og på ryggen. Etter fem dager fikk de fire mennene komme ut i luftegården. Da de skulle ha på seg jakkene klarte de ikke det. Armene var da så oppsvulmet og stive at det var helt umulig å få til.

De grusomme detaljene framkommer i brev de fire mennene skrev til sine koner. Det er gripende å lese disse brevene som nå er utgitt i bokform. Etter hvert som tiden går blir de fire mer og mer klar over at de aldri vil se igjen sin kone, sine barn og resten av fellesskapet. De utsettes for umenneskelig tortur. Likevel holder de fast ved troen og de oppmuntrer sine kjære om at de en dag vil se dem igjen i himmelen. De ber innstendig om at de må forbli tro mot Kristus gjennom all lidelsen. Det finnes en gripende tegning av en barnehånd som Michael Hofer fikk fra sin kone. Det er hånden til Mary som da bare var ett og et halvt år gammel. Michael skulle aldri få se henne igjen.

19. November 1918 blir de fire mennene overført til Fort Leavenworth. David Hofer har fortalt hvordan de måtte marsjere gjennom gatene til barakkene. Der ble de stående lenge utendørs i kulda før de fikk tildelt fengselsklærne. Michael og Joseph Hofer klaget over en skarp smerte i brystet rett etter at de hadde kommet fram, og de ble overført til sykestuen. David Hofer og Jacob Wipf ble nok en gang plassert i isolatceller.

Helsetilstanden til Michael og Joseph forverret seg raskt. David fikk tillatelse til å sende et telegram til familiene og ba de om å komme så fort som mulig. De ankom 28. november og fant både Joseph og Michael nesten ute av stand til å snakke. De var svært syke. Morgenen etter, når Josephs kone, Maria gikk for å se til ham oppdaget hun at han var død. Til å begynne med nektet fengselsvaktene henne å se ham. Hun insisterte og oppdaget til sin store fortvilelse at hennes mann var kledd i en militæruniform der han lå i kisten. Selv i døden krenket de ham. Noen få dager etter, 3. desember døde også Michael. David ble da satt fri for å følge sine to døde brødre hjem for å gravlegges. De amerikanske myndighetene mente at de to døde av spanskesyken som herjet. Deres familie og deres menighetsfellesskap er ikke i tvil om at den grusomme mishandlingen førte til deres død. De anklaget myndighetene for drap.

Jacob Wipf ble løslatt 11 måneder etter at han ble arrestert, i april 1919 akkurat tidsnok til å være med på såingen på gården hjemme.

De fire mennenes forbrytelse? Ikke noe annet enn at de var tro mot sin overbevisning. De ville ikke kompromisse når det gjelder å følge Jesu ord i Bergprekenen. Fram til dags dato har ikke amerikanske myndigheter beklaget eller bedt om unnskyldning for den grusomme mishandlingen de fire hutterianerne ble utsatt for. Familien Hofer har emigrert til Canada.

Ukrainsk lærer lovpriser Hitler

Det er godt kjent at antisemittismen har djupe røtter i både Ukraina og Russland. Historien kan fortelle om forferdelige pogromer.

En ukrainsk lærer, Marjana Batjuk, postet gratulasjoner til Adolf Hitler, på hans fødselsdag, 20.april.Butnuk er lærer i den offentlige skolen i den ukrainske byen Lviv. Eduard Dolinskij, som er direktør for Den ukrainsk jødiske komiteen, kaller hendelsen en skandale. Det er The Times of Israel som omtaler saken.

Marjana Batjuk tok også med seg noen av sine studenter for høyreekstremister som forrige helg marsjerte i gatene i Lviv. De bar uniformene til soldater som tilhørte Den 14'de divisjonen til Waffen SS, en nazistisk elitegruppe som sto bak forferdelige ugjerninger under 2.verdenskrig. Batjuk fikk høyreekstremistene til å fortelle studentene om sine våpen. Dette er kopier av ordentlige våpen, som de paraderte gjennom gatene med.

Marina Batjuk er 28 år og selv medlem av det høyreekstreme partiet Svoboda. Hun kaller Hitler 'en stor mann' og siterer fra Mein Kampf på sin Facebook-konto.

Forrige fredag ble også hakekorset og ordene : "Heil Hitler" spraymalt på et monument for ofre for Holocaust. Det skjedde i byen Poltova, i det østlige Ukraina.

Billedtekst: Fra en lignende demonstrasjon i 2012. (Screen Capture/You Tube)

Martyrene fra Alcatraz - det høyeste offer, del 3

Etter å ha blitt skamklipt og mishandlet endte de fire hutterianerne fra Sør-Dakota i Guardhouse n.54 i Camp Lewis, Washington. Umiddelbart ble de bedt om å stille seg på rekke og rad alfabetisk. Men de fire mennene nektet å slutte seg til rekkene, og å fylle ut skjemaene for innrullering i det amerikanske forsvaret. Mens de andre unge mennene forberedte seg på krig, ble David, Joseph og Michael Hofer samt Jacob Wipf eskortert til et fengsel i påvente av rettsaken mot dem.

Her er et utdrag fra den hvor det er dommeren som stiller spørsmålene: D: -Er dere villig til å påta dere oppgaver for hæren som handler om ikke-stridende oppgaver?
- Nei det kan vi ikke.
D: - Hva er så årsaken til det?
- Fordi alt dette handler om krig. Det eneste vi kan gjøre er å arbeide på en bondegård for de fattige og trengende i USA.
D: - Hva mener dere med de fattige og trengende?
- Det handler om de som ikke kan hjelpe seg selv.
D: - Vil det inkludere soldater som har blitt krøplinger for livet?
- Ja. De er de fattige og de trengende.
D: - Hvis dere for eksempel skulle tjenestegjøre i Sanitetskorpset, og behandle sårede soldater, ville deres samvittighet og deres kirkes lære tillate det?
- Det kan vi ikke gjøre, fordi det handler om soldater, som da skal ut i krigen igjen, og det ville være å hjelpe til med krigen, og det kan vi ikke gjøre.
D: - Ville dere være villige til å bli plassert på en bondegård av myndighetene og så hvete som kunne brukes for soldatene?
- Nei.

Dommeren ville nå vite om deres overgivelse til ikke-vold prinsipper handlet om det som skjedde i deres hjem.

D: - Tillater deres religion å kjempe på noen som helst måte?
- Nei.
D: - Så dere ville ikke kjempe med knyttede never?
- Vel, vi er ikke engler. Det hender små gutter gjør det, og da blir de straffet; men vår religion tillater det ikke.
D: - La oss si det slik: hvis en mann angrep din søster, ville du da ta opp kampen med ham?
- Nei.
D: - Vil du drepe ham?
- Nei.
D: - Så hva ville du gjøre?
- Jeg ville forsøke å få henne unna. Jeg ville forsøke å holde ham fast, hvis jeg var mann nok til å gjøre det. Hvis jeg ikke klarte det, måtte jeg bare slippe taket. Jeg kan ikke drepe. Det strider mot vår religion.

Slik vitnet brødrene Hofer og Jacob Wipf. Nå var det ikke mer å gjøre annet enn å vente på dommen. Den falt fire dager etter. Alle fire ble funnet skyldig i alle anklager. De fire ble dømt til å miste all lønn og til 20 år i arbeidsleir, det vil si 20 år i det beryktede Alcatraz-fengselet i California. De fire var helt overgitt til Herren.

Hofer brødrene og Jacob Wipf var blant 504 samvittighetsfanger som ble dømt for militærnekting. Av disse 504 var 142 anabaptister - det vil si Mennonitter, Hutterianere og Amish.

Etter at Jacob Wipf kom til Camp Lewis ble han utsatt for ekstrem fysisk mishandling. Med tvang ble han dukket ned i iskaldt vann, de tok av ham klærne og dro ham over et tregulv slik at fliser fra gulvet skulle trenge inn i hans hud. De tvang ham til å arbeide i leirens hage, men han ville bare gjøre dette om han kunne gjøre dette alene, men ikke i selskap med menn i uniform.

fortsettes

Billedtekst: Inngangsporten til Alcatraz

Kristus sammenfatter alt

"Hele bibelhistorien streber og utvikler seg mot Kristus. Han er den drivende kraften bak utviklingen. Han satte den i gang og leder den, samtidig som Han er målet for den. Han er alle profetenes Herre og den som oppfyller profetiene deres. Det er Han som er Skriftens enhet, for hele Skriften taler om Ham. Han er den som egentlig tolker skriften, ja Han er hele tolkningen.

Når du lurer på hva eller hvem som er det åndelige innholdet i Skriften, da skal du vende deg til Kristus. Skriften vitner om Ham (Joh.5,39). Han er selv svaret på alt du lurer på. Han forklarer Skriften, ikke først og fremst ved det Han sier, men ved det Han er og gjør. På veien til Emmaus forklarer Jesus disiplene hvordan Det gamle testamente taler om Ham (Luk.24,27). Men ved sitt liv har Han allerede tolket Det gamle testamentet lenge før det. Bilder og profetier fra Skriften blir klare og åpenbare når du ser hvordan Jesus oppfyller dem og gjør dem til virkelighet.

Dette tolkningsarbeidet begynner allerede ved inkarnasjonen. Men det fullføres på korset, der Jesus ofrer seg selv. Der dreper Han alle skygger og bilder og avslører hva som skjuler seg i dem. Når Han sier: "Det er fullbrakt"(Joh.19,13), fullbyrdes også Skriften, og alt som er gjemt der blir åpenbart.

Jesu kors er nøkkelen til alle bøkene i Det gamle testamente. Der blottlegger Han den dypeste meningen i alt som stod skrevet. Gud gir seg selv fullstendig for din skyld, Han vil trekke deg inn i sitt eget liv. Det er dette Skriften handler om."

- Wilfrid Stinissen  ( I Guds tid, Verbum 1994 side 116 )

Adlyd de små vinkene fra himmelen!

I går skjedde det noe underlig. Jeg vil dele det med deg for å oppmuntre deg til å be når Gud kaller deg til det.

Litt utpå dagen i går, søndag 23. april, fikk jeg en sterk innskytelse til å be for en menighet som senere på dagen skulle feire gudstjeneste. Jeg visste ikke noe om den, om hvem som skulle preke. Men jeg begynte å be om at Gud skulle øse sin Ånd ut over forsamlingen, at stengsler for Åndens gjerning skulle tas bort, og at mennesker skulle bli berørt av forkynnelsen av Guds ord.

Plutselig så jeg et bankhvelv foran meg. Et slikt du ser på bildet, med en massiv dør som stengte for selve hvelvet. Den var ikke til å rikke. Ingen klarte å åpne den. Jeg fortsatte å be, og så: sakte begynte den tunge døren å åpne seg. Jeg var veldig spent på hva som skjulte seg der inne. Når døren endelig ble åpnet, kikket jeg inn. Det var ikke penger eller verdisaker der, men det strømmet ut en velduft og velduften spredte seg i rommet utenfor. Plutselig kom en veldig glede.

Jeg sendte en melding til en av menighetens pastorer og fortalte at jeg hadde bedt for gudstjenesten, men fortalte ikke noe om bildet jeg hadde sett. I dag ringte han og kunne fortelle at det i begynnelsen av gudstjenesten hadde vært så tungt. Veldig tungt. Slik det kan være enkelte ganger under en gudstjeneste. Forkynneren gikk på talerstolen, og så begynte det å løsne og når lovsangsteamet skulle synge etter talen, var himmelen åpen over dem alle.

For meg var det snakk om en innskytelse til å be for denne menigheten. Jeg tok hintet fra himmelen, og begynte å be. Jeg vil gjerne oppmuntre deg til å lyde disse stille vinkene fra himmelen, og be. Uante ting kan skje! I dette tilfellet: en åpen himmel over en menighet jeg er veldig glad i.

Martyrene fra Alcatraz - det høyeste offer, del 2

Reisen for de fire mennene fra Rockport Colony skulle ikke bare bli besværlig, men også inneholde mye lidelse.

Fra Rockport dro de videre til Alexandria. Her var store skarer samlet til det vi kunne kalle et patriotisk vekkelsesmøte. Hensikten var å oppildne de unge mennene som nå skulle ut i krigen. En dommer fra Sioux Falls var hovedtaleren denne lørdag ettermiddagen. Han understreket at hver av de unge mennene som nå skulle gå ombord i et tog som skulle føre dem til Camp Lewis i Washington deltok i "kampen for frihet og for menneskeheten" og ved å gjøre det "beviste de sin lojalitet til sitt land, som hver borger skulle være stolt av."

Et uvær satte inn og et kraftig regnskyll førte til at den store folkemengden måtte søke ly. Da uværet var over ledet et opptog med dignitære, soldater og deres familier ungdommene i en prosesjon til togstasjonen. Ungdommene på sin side var ivrige etter å stige ombord. De slo seg ilag med hundrevis av andre unge menn på vei til hovedstaden og krigen.

De fire unge hutterianerne fra Rockport Colony og deres venner fra andre anabaptistiske kolonier i nabolaget, skilte seg likevel ut. De var alle sortkledde og hadde alle sammen skjegg, synlige symboler på deres tro og overbevisning. De ville leve adskilt fra verden og fokusere på å leve ut Guds fredsrike i fellesskap. Forut for deres reise hadde deres hutterianske ledere samtalt med dem og understreket at de ikke kunne tjenestegjøre som soldater. Om de skulle gjøre det ville de være ulydige mot Kristi befaling om å elske sine fiender og avvise bruk av vold.

En slik overbevisning ble møtt med fiendtlighet i en tid hvor en bølge av patriotisme skyllet over Sør-Dakota og resten av den amerikanske nasjonen.

Noen uker før hadde Liberty Loan Committee i nabofylket Hanson konfiskert hundre okser og et tusen sauer fra en bosetning tilhørende hutterianerne hvis medlemmer nektet å betale krigsobligasjoner. Konfiskeringen var selvsagt ulovlig men ble likevel gjennomført. Og 25.mai 1918, på dagen de fire mennene forlot sine hjem for å reise til Camp Lewis, forbød South Dakota Council off Defense, bruken av tysk. Tysk ble betraktet som språket til fienden. Hutterianerne, som både feiret gudstjeneste og underviste i tysk på skolen, ble derfor et klart mål for de som ville krenke og trakassere dem. Dette visste de tre Hofer-brødrene og Jacob Wipf når de steg ombord på toget og de hadde all grunn til å grue seg til det som lå foran, ikke minst for det øyeblikket som ville oppstå når de ankom soldatleiren hvor de måtte avlegge den gode bekjennelsen om at de tilhørte Herren Jesus og ikke kunne kjempe som soldater. For de amerikanske styresmakter var de fire ikke lenger å betrakte som sivilister fra det øyeblikket de mottok innkallingen til å delta i krigen.

Fra det øyeblikket de steg ombord i toget startet trakasseringen og forfølgelsen av de fire hutterianerne. De ble banket opp, skamklipt både på håret og skjegget, og måtte flytte fra den ene vognen til den andre. Ene og alene på grunn av deres tro på Jesus og deres pasifistiske overbevisning.

fortsettes

Illustrasjon: The Plough Magazine

Martyrene fra Alcatraz - det høyeste offer, del 1

Det er en historie jeg bare må fortelle. Den fant sted for ganske nøyaktig 100 år siden, men dens innhold er brennende aktuell den dag i dag. Kanskje mer enn vi tror. Den handler om hvordan en kristen må lyde Gud mer enn mennesker, og at det kan innebære at vi mister livet. Av samvittighetsgrunner kunne ikke de mennene denne historien handler om bære våpen. De mente det stred mot Jesu ord i Bergprekenen.

I 1918 sto fire menn fra Sør-Dakota overfor valget om å lyde Gud mer enn de amerikanske myndighetene. Myndighetene ville innrullere dem i de væpnede styrkene og tvinge dem til å kjempe i 1.verdenskrig. Krigsretorikken var sterk og det ble sett på som forræderi og vanære å nekte å bli en del av det vi godt kan kalle krigshysteriet. Men for de fire mennene var ikke valget så vanskelig. De følte seg forpliktet på sin tro og overbevisning. Tre av mennene var brødre: David, Joseph og Michael Hofer, og svogeren til Joseph, Jacob Wipf. Fordi de nektet å bære militær uniform, endte de fire mennene, alle bønder, med å bli hengt opp i lenker i det beryktede Alcatraz fengselet (bildet). To av dem, Joseph og Michael Hofer døde mot slutten av 1918 rett etter at de ble overført til et fengsel i Fort Lavenworth, Kansas.

Deres død ble møtt av en rungende taushet. Lokalavisen på deres hjemsted, The Freeman Courier, skrev om deres død i en liten notis på side 8:"De to sønnene til Jacob Hofer bosatt i Rockport døde i en leir i Washington, og ble gravlagt hjemme." Det var det hele. Notisen står på en spalte sammen med nyheter som:"The Neu Hutterthal church har besluttet å kjøpe en papirkutter fra Kina,"og under står det, "Sam K.Hofer er i ferd med å bygge seg et kjøkken og garasje." De to er gravlagt på gravlunden tilhørende Rockport Colony, som er en Hutterite-kommunitet, som begge de to var medlemmer av. Gravstedene skiller seg ikke ut fra de andre med et unntak. Begge er merket med ordet: "Martyr."

Jacob Wipf og David, Joseph og Michael Hofer fikk alle brev den 25.mai 1918 med beskjed om at de var innrullert i det amerikanske forsvaret. Jacob var den eldste av de fir med sine 30 år. Han var gift og ekteparet hadde tre barn. Nest eldst var David, som var 28, også han gift og far til fire barn. Mochael, var 24, og hans kone Maria hadde nettopp nedkommet med en datter, Mary. Den yngste, Joseph var 23, også han gift og far til en to-åring og en ett-åring, og med en underveis. Lite ante de da hvilke forferdelige dager som lå foran dem. dager da deres tro ble satt på den ytterste prøve. President Woodrow Wilson skulle sener beskrive behandlingen av disse fire mennene som "barbarisk og middelaldersk."

fortsettes

Ånden viser deg din svakhet

"Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet, Finner du en dyp fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått?

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er en stor rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot ham.

"Ta bort fristelsene," sa en gammel ørkenfader,"og ingen kommer til å bli frelst." I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 160. 

En viktig stemme har forstummet

Norge er blitt fattigere. Vi har mistet en stemme som på sin váre, varme, stillferdige måte gjorde noe med oss. Diktene hans gjorde oss ble klokere, mer ettertenksomme, utvidet horisonten vår og hjalp oss til å se linjene i historien. Dessuten, de gjorde Kristus større!

Natt til torsdag døde Arnold Eidslott. Han ble nesten 92 år gammel.

Han etterlater seg over 20 diktsamlinger. Jeg tror ettertiden vil vise at Eidslott hører med blant Norges store dikterstemmer. Joda, han var modernist. Skrev ikke på rim, og er kanskje litt vanskelig tilgjengelig, fordi han krever litt av leseren. Men han er slett ikke vanskelig å forstå. Det er brådjup, det er spennende intermessoer fra historien, men likevel hverdagsnært og brukandes for den som trenger hjelp til å forstå både fortiden, nåtiden og fremtiden. Det er luft, himmelsk luft, over Arnold Eidslott.

Hans Børli, som jeg også er så glad i, var skogsarbeideren som ble lyriker. Arnold Eidslott var telemontøren som ble lyriker. Begge hadde stemmer som bar i sin samtid, og som kommer til å bære også i fremtiden.

Takk, takk for ordene dine, Arnold Eidslott.
De finnes bak permer.
Nå tar vi dem fram igjen.
Leser, og kjenner på gleden.

På hans 90 års dag skrev jeg følgende på bloggen:

I dag fyller Arnold Eidslott 90 år. Hans diktning har fulgt meg i mange år, og betydd mye i ulike faser av livet. Ikke minst de krevende og vanskelige.

I et intervju med Bergens Tidende fra 1989 forteller Eidslott om sitt forhold til diktningen:

"Å være dikter er et kall, noe du får. Den som er dikter vet at man må, det kommer til ham.

Arnold Eidslott er noe så sjeldent som en kristen lyriker. I så måte står han i en stolt kristen tradisjon. Vi har nettopp feiret Efraim Syreren (309-373), som fikk tilnavnet 'Helligåndens harpe' av selveste Johannes Chrysostomos. Gjennom sin diktning har både Efraim og Arnold Eidslott tilført oss betydelige innsikter i det som kalles troens mysterium.

For det er ingen søtladen romantisk kristelighet Eidslott tilbyr sine lesere. De må bryne seg på de store spørsmålene, de krevende sidene ved livet og menneskenes historie. For Eidslott knytter gjerne sine dikt til historiske personer og hendelser. Han gir ikke nødvendigvis noen svar på tilværelsens mange spørsmål, men hjelper oss til å sette ord på undringen.

I et av hans dikt heter det at:

"Gud er eit kjærtegn, ja, berre eit kjærtegn."

Men det er et dikt Eidslott har skrevet om sin tro jeg gjerne vil dele med bloggens lesere på denne hans fødselsdag. Det sier så mye i så få ord. Med det sier jeg: Gratulerer med dagen, Arnold Eidslott.

MIN TRO

Ingen prestasjon
men bare hengivelse

Troen ble oss gitt
som et kjærtegn i tussmørke

Han som gav deg
troen som en sann gave

Gavenes gave
Han gjemmer deg i sin favn

I det hemmelige
barnekåret hos Jesus Kristus

Tro Ham bare bror
uten å forstå Ham din gjenløser

Gud er våre handlingers
jord og mennesket Hans frø her

La jorden favne deg
min bror og du skal bære rik frukt

Jorden vil se til frøet
og du skal vokse inntil høstnettene

Og møte Ham vår jord her
som et fullbåret aks i Guds himmel

Gratia Dominus gratia

Latin-Amerika nås med evangeliet gjennom radio

Trans World Radio forandrer Latin-Amerika med evangeliet! Oppgraderte sendere har hjulpet til at de nå når flere steder i denne regionen, inkludert Cuba, områder i USA og Karibien, og det sentrale Brasil. De klare signalene og muligheten til å lytte selv i de mest fjerntliggende avkrokene, skaper begeistring hos mange.

Ny teknologi gir nye og tildels uante muligheter for å spre evangeliet. Dette er virkelig et stort takkeemne. Det kommer nå mange tilbakemeldinger fra lytterne, til dels med sterke vitnesbyrd om mennesker om har kommet til tro på Herren Jesus. La oss ta Trans World Radio med i vår forbønn og be for dette svært viktige arbeidet.

Når vi sårer hverandre

"Folk som lever nær hverandre kan gjøre mye vondt mot hverandre. Når Jesus valgte sine tolv apostler var Judas en av dem. Judas blir kalt forræder. En forræder er, ifølge den bokstavelige betydningen av det greske ordet, den som overlater noen til å lide.

Sannheten er at vi alle har noe av forræderen i oss, for hver og en av oss overlater sine medmennesker til lidelse på en eller annen måte, en eller annen gang, for det meste utilsiktet og kanskje også uten å forstå det.

Mange barn kjenner, selv som voksne, djup bitterhet mot sine foreldre for at de har beskyttet dem for mye eller for lite.

Når vi er villige til å bekjenne at vi ofte overlater dem vi elsker til lidelse, tross gode hensikter, har vi lettere for å tilgi dem som sårer oss, oftest uten å mene det."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Stor glede

Denne uken har jeg gledet meg veldig over to ting. Det første som har gledet meg er morgenandaktene som Ragnhild Helena Aadland Høen har holdt i NRK Radio. De har vært sjelden vare. Gjennom nære, trosstyrkende fortellinger har andaktsholderen bydd på personlig opplevde erfaringer av Guds omsorg, nærvær og beskyttelse gjennom store prøvelser i eget liv. På en troverdig måte har hun vist til en rotfestet tro på evangeliet. Det er godt at NRK har oppdaget Ragnhild Helena. Hun kommuniserer godt, og jeg håper vi får høre mer fra henne i tiden fremover.

Det andre som har gledet meg, og som jeg fikk vite i dag, er at Alv Johan Magnus, skal tale i stedet for meg i Råde frikirke på søndag. Jeg hadde takket ja til å besøke denne flotte menigheten enda en gang, men helsen holdt ikke. Det er alltid vanskelig å melde avbud, synes jeg. Man føler man svikter, og jeg hadde virkelig sett frem til å besøke Råde frikirke igjen. Men det ble litt lettere når jeg fikk høre at en god og kjær venn kunne komme i stedet for meg. Jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at det er Alv som skal preke på søndag.

Alv Johan Magnus har betydd så mye og betyr så mye for meg. Helt siden starten av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud har vi stått sammen, og sammen tok vi også initiativet til Nasjonalt bønneråd. Jeg takker Gud for Alv Johan. For den store betydningen han har hatt og har for vårt land. Hans profetiske samfunnsanalyser, hans rakryggede holdning til Bibelen, hans overgivelse til Kristus - alt dette og mer til har gitt ham integritet. Han er, for å sitere Bibelen, om en annen disippel av Jesus, "en ekte israelitt som det ikke er svik i."

Det er tydelig at både Ragnhild Helena og Alv Johan er mennesker som er glad i Jesus og som Jesus er glad i.

May Sissel og jeg legger nå kabalen for møter og seminarer høsten 2018 og våren 2019. Vi har fått en del henvendelser, og vi skal bruke helgen til å besvare dem. Til tross for store helsemessige utfordringer har jeg ikke tenkt å legge inn årene, men vil forsøke så godt jeg kan å besøke de menighetene som vil ha oss på besøk. Det er en slik glede og velsignelse å få stå i den tjenesten og det kallet Herren en dag ga, så lenge det er mulig. Så skulle dere ønske å ha besøk av oss er det bare å ta kontakt.

Bildet av oss tre er tatt av May Sissel i forbindelse med en av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Den gangen hadde jeg den store gleden av å dele seminar med Ragnhild Helena, hvor hun delte sin visjon om Selja som et bønnested for hele nasjonen.

Jeg er glad for at jeg kan kalle Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus mine venner.

Så vanskelig det er å ta imot

Jeg synes det er vanskelig å ta imot. Det er mye lettere å gi. Men når jeg vegrer meg for å ta imot noe fra en annen, fratar jeg samtidig velsignelsen den andre kunne få ved å gi meg noe som han gjerne ønsker at jeg skulle få del i. Slik har jeg hatt det i mange år, ja, så lenge jeg egentlig kan huske. Jeg tror egentlig jeg ikke er alene om å ha det slik. Så jeg må øve meg til å bli flinkere til å ta imot.

Behovstrengende. Det er et litt merkelig og litt vanskelig ord. Vi vil jo gjerne være selvstendige og ikke være avhengig av andre. Nå er det blitt slik for mitt vedkommende at jeg er avhengig av andres hjelp til flere ting. Jeg har gått noen runder med meg selv for å akseptere at det er slik. Når jeg har dårlige dager, og det er mange slike nå, er jeg avhengig av at noen kan gå ved siden av meg og støtte meg, så jeg ikke faller. Det er utfordrende. Det krever faktisk litt mot å våge å være avhengig av andre. Vi lever i en kultur hvor det å være selvstendig er så viktig, og hvor vi er redd for å være svak. Men jeg har oppdaget noe viktig. Jeg er med på å frigjøre noe hos en annen av umåtelig verdi når jeg ber om deres hjelp. Pave Johannes Paul II, sa ved en anledning:"Ingen er så fattig at han eller hun ikke har noe å gi, og ingen er så rik at han eller hun ikke har noe å ta imot."

Men å ta imot er som sagt ofte vanskeligere enn å gi. Å gi er betydningsfullt. Det finnes ikke noe sant fellesskap uten at vi gir. Henri Nouwen sa ved en anledning:" Å ta imot er like viktig som å gi, for når vi tar imot viser vi giverne at de har gaver å gi. Når vi sier:"Takk, du har gitt meg håp. Takk, du har gitt meg en årsak til å leve. Takk, du har gjort det slik at min drøm blir virkelighet", hjelper vi den som gir til å se hvor verdifull gaven han har gitt er."

Jeg skal øve meg i å bli flinkere til å ta imot.

Oppdatering om Steve Saint

En liten oppdatering vedrørende Steve Saint (bildet):

Hans sønn uttaler nå at hjerteoperasjonen har vært vellykket. Familien takker for all forbønn og omsorg. Steve Saint vil forbli på sykehuset noen dager for noen mindre operative inngrep de nærmeste dagene.

Hans fremste bønneemne er dette: At Gud skal fortsette å skrive kapitlene i hans livsbok!

La oss fortsette å løfte Steve Saint, hans kone og resten av familien innfor Guds trone.

Israel 70 år - et sterkt vitnesbyrd om Guds trofasthet og evige løfter

I dag kan Israel feire sitt 70 års jubileum som en moderne stat. Disse 70 årene er et eneste stort mirakel, og et tydelig bevis på at Gud holder hva Han lover og står bak sine løfter. Gjennom sine profeter har Gud gitt løfter om at jødene skulle få vende tilbake til sitt land, etter at de ble spredt til jordens fire hjørner i år 70 etter Kristus. De løftene har Han holdt. Om det var slik at Gud ikke holdt disse løftene til sitt folk, jødene, kan vi heller ikke være sikre på at Han holder de løfter Han har gitt oss! Men nå har Gud vist i 70 år at Hans løfter til Israels land og folk er evige og ubrytelige. Det er sannelig et stort takkeemne.

Omringet av fiender på alle kanter kjemper Israel fremdeles en kamp for å overleve. Truslene er mange. Fra islamister. Fra Hamas og PLO. Alle vil kaste jødene på havet og utslette staten Israel. Antisemittismen er voksende. Fordømmelsene fra nasjon etter nasjon massive.

Men Israel har også venner. Mange venner. Ikke minst blant evangelikale kristne. Venner som ber. Som taler vel om. Som står opp for Israel når det trengs. Israel er ikke alene.

Kirken har ikke hatt mye å skryte av når det gjelder jødene. Erstatningsteologien har ført til forferdelige lidelser for det jødiske folk. Den har representert en uren strøm. Men det har også vært en ren strøm gjennom kirkens historie. Heldigvis har vi eksempler på uredde kristne som har lest profetiene og holdt fast ved Guds utvelgelse av jødene som sitt demonstrasjonsfolk gjennom tidene, og løftet frem det profetiske ordet. Jeg er glad for og takknemlig for at jeg fører med i denne strømmen. Rett etter at jeg ble en kristen i 1972 var jeg så heldig at jeg fikk kontakt med en klokker i Den norske kirke, som underviste frimodig i det profetiske ordet, og som hjelp meg til å se at Gud aldri noensinne har eller vil svikte sitt utvalgte folk. I alle år senere har jeg holdt fast ved det. Det har jeg ikke angret på.

I dag gratulerer jeg Israel med sine 70 år, og jeg ber om at Gud må velsigne dagen og fremtiden. Jødene er sannelig fremtidens folk, takket være Guds evige løfter til dem.

Ny lov kan føre til at evangeliske kirker blir stengt i det østlige Ukraina

Evangeliske kirker i det østlige Ukraina står nå overfor en mulig trussel om at deres kirkebygg vil bli stengt. De lokale myndighetene i Luhansk-regionen, som er kontrollert av separatister vedtok nylig en lov, som gir tydelige restriksjoner på hvordan kirker i dette området kan operere.

"Det vesentlige i den nye loven innebærer at menigheter forbys å holde gudstjenester, møter i små grupper eller i hjemmene. Det ser også ut til at de vil kreve at hver religiøs organisasjon må registrere seg på nytt innen august."

Det sier Joel Griffith som representerer Slavic Gospel Association til Mission Network News.

For å kunne bli registrert, må menighetene ha minst 30 medlemmer som bor permanent innenfor et spesifisert område. Hvis menighetene ikke oppfyller kravene, vil de bli oppfattet som illegale og dermed forbudt.

Loven som ble vedtatt i februar påvirker også den enkelte menighets virksomhet både innad og utad. Det innebærer blant annet at distribusjonen av religiøs litteratur, selv blant kirkene, er forbudt uten skriftlig godkjenning fra myndighetene.

Unionen av evangeliske kirker i det østlige Ukraina er svært bekymret over situasjonen. De er blant annet opptatt av at den nye loven kan brukes til å anklage menighetene for ekstremist og terror virksomhet og spionasje. Når lokale pastorer har spurt myndighetene om å klargjøre hva loven innebærer, har de ikke fått noe klart svar.

Joel Griffith sier i en kommentar at han har snakket med evangeliske ledere i det østlige Ukraina og sier at de vil forkynne evangeliet, koste hva det koste vil.

"De er opptatt av å adlyde Kristus. Han er den de bryr seg om først og fremst. Nå ser de etter måter å gjøre dette mest effektivt på."

Deler av det østlige Ukraina er svært farlig. Radio Free Europe/Radio Liberty kunne nylig rapportere at en familie på fire ble drept da en antitankmine eksploderte. Det er antatt at familien kjørte over minen og utløste dermed eksplosjonen. Familien ble rapportert savnet 7 april. Til tross for den store faren for å bli drept, enten av snikskyttere eller bomber, fortsetter de evangeliske kirkene sitt nødhjelpsarbeid som trengs sårt.

En gripende bønn

Kan jeg få dele noe svært personlig med deg, noe jeg har tenkt på i flere uker nå? Jeg var nettopp ferdig med å tale på en gudstjeneste i Brumunddal baptistkirke da Tom, en venn av meg med Downs syndrom grep ordet og ba høyt:"Gud, jeg er ikke så flink med ord som Bjørn Olav, men jeg takker deg for at du har grepet min hånd!"

Da kjente jeg tårene kom, og de kommer hver gang jeg tenker på Toms inderlige bønn. Tom har forstått noe helt vesentlig. Det er ikke vi som har grepet Guds hånd, men det er Han som har grepet vår hånd, og det er ikke viktig å være flink. Jeg tror egentlig vi er altfor flinke mange ganger, og skal klare det meste selv, og av og til er det også slik at vi tror vi må være kloke og flinke og få til ting for at Gud skal være glad i oss. Men Guds kjærlighet er ubetinget og ubegrenset. Han er like glad i oss alle slags dager. Både de dagene vi synes vi lykkes og de dagene vi mislykkes. Han er ikke mer glad i oss på søndager enn Han er det på mandager. Jakob skriver i sitt brev:"All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger."(Jak.1,17)

Jeg er glad for at Gud er slik. Med evig kjærlighet har Han elsket oss. Det er godt å vite når dagene er vonde og onde. Stadig ber jeg det som har blitt min bønn:"I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud."(Salme 31,6)

Be for Steve

Jeg vil gjerne oppfordre mine bedende venner om å be for Steve Saint i dag. Når disse linjene skrives, ved 16.30-tiden, skal Steve gjennomgå en hjerteoperasjon, hvor det blant annet skal settes inn en pacemaker. Steve Saint helsesituasjon er utfordrende for tiden. Han har, som bloggens lesere vet om, vært utsatt for en arbeidsulykke som har ført til at han delvis er lammet. Den siste tiden har han slitt med en infeksjon, men den er nå slått tilbake med antibiotika. Hans lege vil gjennomføre hjerteoperasjonen nå, fordi Steve er så svekket, blodtrykket høyt og han har pustebesvær.

Steve Saint er en av mine troshelter. Til tross for sin svært alvorlige helsetilstand lever han 100 prosent for Jesus, og tjener Ham med de små kreftene han har. Steve er sønn av Nate Saint, en av de amerikanske misjonærene som ble drept av hodejegere i Amazonas-jungelen på 1950-tallet.

Hoover-familiens spennende troshistorie, del 4

Dette er fjerde og siste delen av artikkelen til Peter Hoover. Jeg kommer tilbake senere med flere artikler av han. Det er ikke sikkert alle bloggens lesere er like interessert i denne type stoff, men selv synes jeg kirkehistorie og særlig vekkelseshistorie er spennende.

Landsbyen Hircel var et hjem for mange anabaptister helt til midten av 1600-tallet. Kirken på bildet, tilhørende Den reformerte kirken ble reist med midler fra konfiskerte penger og landområder tilhørende anabaptistene som var forvist fra dette området på den tiden.

Feld bei Hirzel, like utenfor landsbyen Hirzel. Hans og Anna Huber levde her i dette som på tysk kalles "Streusiedlung," en samling med bygninger på en gård med marker som omkranser den. Gårdbrukerne arbeider sammen med hverandre. Kvinner og barn kan være sammen hele tiden. Hver familie har sitt eget hjem og økonomiansvar, men det anabaptistiske fellesskapet i Hirzel hadde felles kasse slik at de kunne støtte de familiene som hadde fedre i fengsel eller som var sendt ut av området som gallei-slaver.

Hovegbygningen i Feld bei Hirzel er nå blitt restaurant. Jacob Huber, som levde her, tilbragte en tid i fengsel på 1800-tallet - lenge etter at anabaptistene hadde forsvunnet - fordi han var uenig med den reformerte pastoren i Hirzel.

Gården Landis rett utenor Hirzel var hjemmet til Hans Landis som mistet livet i Zürich i 1614 fordi han ikke ville fornekte sin trosoverbevisning.

Baumann-gården som ligger like opp på høydedraget til Hirzel, tilhørte også anabaptister. Mange av oss Huber/Hoovers har giftet oss inn i Baumann-familien i årenes løp. Jeg har for eksempel en Baumann-tante og to Baumann-onkler i Canada, sammen med mange andre slektninger.

Eksplosiv husmenighetsvekst og gode nyheter fra ekteparet McClung til tross for alvorlig sykdom

I dag har jeg virkelig gode nyheter å dele med deg. Sally McClung, kona til den tidligere hovedlederen for YWAM International, Floyd McClung, forteller i et nyhetsbrev publisert i går, at 417 husmenigheter har blitt startet i et ghetto område i Øst-Afrika hovedsaklig blant tidligere prostituerte og flyktninger fra Sør-Sudan. Arbeidet de driver - The All Nations ministry - vurderer også å begynne arbeid for å nå flyktninger fra Rohingya-folket med evangeliet. Sally McClung kan også fortelle at de har vært med på å bygge et sykehus i Zambia i et område der det ikke finnes noe medisinsk hjelp å få i mange mils omkrets. I Zambia er det også blitt startet 17 husmenigheter for å ta seg av disippeltrening. Blant syriske flyktninger i Tyskland som har kommet til tro på Jesus er det startet mer enn 70 husmenigheter, og blant en unådd folkegruppe i India er over 120 mennesker kommet til tro på Jesus. Det arbeides nå med å plante husmenigheter blant disse. Det er snakk om en unådd folkegruppe som ikke har hatt noen kristne fra før. Navnet på folkegruppen holdes foreløpig tilbake da arbeidet som pågår er svært følsomt.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om ekteparet McClung. Som kjent for bloggens lesere ble Floyd svært alvorlig syk av en infeksjonssykdom for en tid tilbake. En tid sto det om livet. Han har kommet seg noe, men er ikke frisk. Helsetilstanden hans er stabil og har egentlig vært uforandret en lang periode. Vinteren er på vei i Sør-Afrika der ekteparet McClung bor. Sally ber oss om å be at Floyd slipper å få influensa.

Sally forteller at hun har vært igjennom fire operasjoner det siste året, og to ulike typer med cellegiftbehandling. Hun er nå kreftfri og holder på med å gjenvinne sin helse.

"Vi har virkelig fått strukket oss denne tiden med så mange prøvelser. Gud har vært med oss for hvert steg vi har tatt,"skriver Sally McClung og takker for all forbønn, omtanke og økonomisk støtte ekteparet har fått.

Nye arrestasjoner av kristne i Iran

20 kristne ble nylig anholdt av sikkerhetspolitiet iIran. 19 av dem skal være satt fri, etter avhør. Den siste, Aziz Majidzadeh, sitter fortsatt fengslet.

Det opplyser Kiarash Alipour, som er talsmann for Artikkel 18, en organisasjon som arbeider for religionsfrihet i Iran.

Flere av de 20 som ble arrestert er blitt fratatt flere av sine personlige eiendeler. Det er foreløpig ingen informasjon om hva som har skjedd videre med Aziz Majidzadeh. Man vet ikke hvor han sitter fengslet, og i hvilken tilstand han befinner seg i. De 20 var sammen når det iranske sikkerhetspolitiet slo til.

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 3

Vi tenker vel at vi lever i en tid med mye støy, og det er sant. Omgivelsene våre er fulle av all slags lyd som påvirker oss. Det er ikke lett å finne rom for stillheten, som er den absolutte forutsetningen for å høre Guds stemme. Men vi er ikke alene om å ha det slik. I 1.Mosebok leser vi følgende om Isak :"Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund."(1.Mos.24,63. Norsk Bibel ).  Når vi leser evangeliene ser vi også at Jesus selv til stadighet søker ut i ødemarken for å være alene med sin Far. Allerede fra 300-tallet begynner menneskene i store skarer å søke seg ut i ørkenens stillhet for å møte Gud, enten som eremiter eller i monastiske kommuniteter, der bønnen og stillheten ga karakter til det daglige livet.

Det som begynte i den syriske og egyptiske ørkenen på 300-tallet, forplantet seg til Middelhavsområdet. Vi vet ikke sikkert, men det kan ha vært eremiter på Athos allerede på 400-tallet. Det vi vet er at det fantes noen som levde på Athos år 668 og år 685, og de levde et monastisk liv.

Mange av de tidlige eremitene var nok særegne individualister. Men deres sterke Gudslengsel var djupt forankret i den kristne tradisjonen, hvor Jesus Kristus er det åndelige livets sentrum, og man forenes med Ham når den daglige eukaristien blir båret fram. Men det er kanskje en ting som mer enn noe annet fyller hverdagene til munkene og gir en særegen rytme til dem og det er Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over oss." Enten det nå var alene i munkecellen eller i klosterfellesskapet fulgte man også tidebønnenes rytme og i den stadige lesningen av den hellige Skrift. Også eremiten som ikke lever i det daglige klosterfellesskapet er forenet med alle mennesker i deres forbønn for verden.

Men bønnen hører også sammen med arbeidet. Munkene på Athos skiller ikke mellom det timelige og det åndelige. Alt er en enhet. Alt er egentlig åndelig. Munkene har sine arbeidsoppgaver enten det er på kjøkkenet, i smia, i potetåkeren eller i andre praktiske oppgaver som hører til det å leve i kloster. Det er ikke noe unntak for eremitene. Noen maler ikoner, andre produserer bønnesnorer til bruk når man ber Jesusbønnen.

Men i alt bestreber man seg på å bevare stillheten.

fortsettes.