Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 1

Jeg befinner meg for tiden på reise. Langt avgårde faktisk. Neida, jeg har ikke beveget meg så veldig langt fra sofaen, men i tankene kan du reise langt, veldig langt. Det er befriende å reise slik. en reise uten særlig besværligheter. Faktisk har jeg hatt lyst til å reise hit lenge, men etter at jeg ble syk er nok denne reisen helt urealistisk.

Men i flere dager har jeg vært på Athos (bildet). Athos er som en øy i tidens hav. Å komme dit er som å ferdes bakover i tiden. Så er da også tidsbegrepet her helt annerledes. Her følges fremdeles den bysantinske tiden. I mer enn et millennium har denne øya først og fremst vært bønnens øy. Uavbrutt har bønner steget opp for Herrens trone, blandet med den hellige røkelsen som apostelen Johannes forteller at Herren legger til våre bønner. Hellige bønner er velduftende.

Reisen til Athos har ført til at jeg har blandet min stemme sammen med stemmene til de bedende munkene på denne hellige øya. Stemmer som har lytt gjennom seklene. de har blandet seg med stemmene til de som forretter gudstjenester på Athos den dag i dag. Jeg har tenkt på ordene fra Hebreerbrevet:

"Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen."(Hebr.12,22-23)

Dette blir større og større for meg: når vi feirer gudstjeneste gjør vi det ikke alene, men sammen med hele den himmelske festforsamlingen. Tiden opphører. Vi er i et evig nu. Når vi feirer gudstjeneste deltar vi i den lovsang som evig pågår i himmelen. Himmel og jord trer inn i en nær og inderlig forbindelse med hverandre.

I tiden fremover skal jeg fortelle litt mer om reisen til Athos. Athoshalvøya har aldri opphørt å fascinere. Jeg vil la deg møte hellige bedere som har bodd der, enten i klosterfellesskapene eller som eneboere under det mektige stjernestrødde himmelhvelvet.

fortsettes.

Foto: YouTube